"Hold det for deg selv, ingen bryr seg"

[AnonymBruker]

Begynner å lure på om det er slik det fungerer.

1. Hvis jeg snakker med noen så må jeg for all del ikke nevne noe fra mitt eget liv eller om meg selv. Ikke engang som eksempler. Jeg skal lytte og komme med responser uten at jeg involverer meg selv.

2. Hvis noen spør om meg og mitt liv må jeg svare kort og raskt få det tilbake på temaet om deres liv, hvis ikke er jeg selvopptatt.

3. Om noen spør "hvordan går det med deg?" Så skal jeg juge hvis ikke svaret faktisk er "det går bra/fint". Hvis jeg sier at det ikke går så bra er jeg frekk og selvsentrert.

4. Er det noe som plager meg eller jeg har det vondt så skal jeg holde det inni meg. Stenge det inne, prøve å fortrenge det og late som ingenting. Gir jeg utløp for mine følelser så er jeg selvsentrert og sutrete person som kun ønsker medlidenhet.

Poenget er altså at ingenting handler om meg. Jeg skal ta meg sammen, oppføre meg, være god til å lytte, støtte andre når de har det vondt, hjelpe de om de er i knipe osv. Hvis ikke blir jeg sett på som en slitsom person å være sammen med og som en person som kun tenker på seg selv.

Man vil kanskje tenke at det skal være en fin balanse her, men det er det ikke for når temaet vipper over på meg så er jeg selvsentrert om jeg svarer.

Anonymous poster hash: 7f6b0...c26

[QueenOfTheSidewalk]

Bytt ut vennene dine, det er ikke normalt.

[skyflakes]

Det er overhodet ikke slik det fungerer. Er det den responsen du får fra din omgangskrets?

[AnonymBruker]

Helt enig! Jeg har tatt avstand fra alle. Folk lytter, men bare hvis de kan sole seg i dine trageier, bedre å holde kjeft. Folk lytter for deretter å si du har problemer, sliter osv. til andre. De er bedrevitere og synes du er en idiot om du ikke gjør som de sier...

Så holder du alt inni deg. Da er du verken

- Selvstentrert

-Sltsom

Du slipper at folk bruker dine problemer som kaffemat.

Anonymous poster hash: cefb4...d20

[Gjest Gjest]

Hvis du har vært den som alltid har tredd støttende til, så venner folk seg til at du er den som skal hjelpe, ikke hjelpes. Og det eneste du kan gjøre er å ta tyren ved hornene neste gang du blir emosjonell søppelbøtte; begynn å snakk om deg selv og dine problemer etter at de har fått pjattet om sitt et kvarters tid, og hvis de begynner å peile samtalen på seg igjen så spør: No vil jeg snakke, for du må innrømme at det blir mye deg, deg, deg i vendingene. Har de sosial kompetanse så vil de se det, hvis ikke så kutt de ut.

[Doge]

Veldig mange som har den oppfattningen, dessverre. Det beste er å finne noen litt mer oppegående folk som gir like mye som de får

[loffen]

Dette høres veldig kjent ut!

Jeg har dessverre noen slike mennesker i min omgangskrets selv.

Noen må jeg bare leve med (familie), men har lært å bare nikke og si ja og ha.

En 'venninne' har jeg bare kuttet ut! Jeg fikk nok og sa det rett ut til henne, og har ikke hatt noe med henne å gjøre siden.

Det er deilig!

Håper du greier å finne andre mennesker å omgås, som respekterer deg også. Vennskap skal ikke gå bare en vei..

[AnonymBruker]

Med mine beste venninner snakker vi like mye om våre egne problemer med hverandre. Er det noen som har det litt ekstra trått, snakker vi selvfølgelig mer om det i den perioden det står på, men det blir helt naturlig.

Synes ikke du skal finne deg i å være sammen med mennesker som du kun skal lytte til, det blir helt feil. Energityver, spør du meg.

Anonymous poster hash: 89fb1...4fe

[AnonymBruker]

Begynner å lure på om det er slik det fungerer.

1. Hvis jeg snakker med noen så må jeg for all del ikke nevne noe fra mitt eget liv eller om meg selv. Ikke engang som eksempler. Jeg skal lytte og komme med responser uten at jeg involverer meg selv.

2. Hvis noen spør om meg og mitt liv må jeg svare kort og raskt få det tilbake på temaet om deres liv, hvis ikke er jeg selvopptatt.

3. Om noen spør "hvordan går det med deg?" Så skal jeg juge hvis ikke svaret faktisk er "det går bra/fint". Hvis jeg sier at det ikke går så bra er jeg frekk og selvsentrert.

4. Er det noe som plager meg eller jeg har det vondt så skal jeg holde det inni meg. Stenge det inne, prøve å fortrenge det og late som ingenting. Gir jeg utløp for mine følelser så er jeg selvsentrert og sutrete person som kun ønsker medlidenhet.

Poenget er altså at ingenting handler om meg. Jeg skal ta meg sammen, oppføre meg, være god til å lytte, støtte andre når de har det vondt, hjelpe de om de er i knipe osv. Hvis ikke blir jeg sett på som en slitsom person å være sammen med og som en person som kun tenker på seg selv.

Man vil kanskje tenke at det skal være en fin balanse her, men det er det ikke for når temaet vipper over på meg så er jeg selvsentrert om jeg svarer.

Anonymous poster hash: 7f6b0...c26

Jepp. Mange steder er det nok slik det fungerer dessverre...

Prøv å ikke bry deg for mye om denne janteloven, og fortsett å være den du er- og både gi og dele av deg selv med andre . Jeg liker selv slike venner!

Anonymous poster hash: 74345...860

[silusjon]

Jeg har hatt en bestevennine som kun snakker om seg selv, som aldri spurte om hvordan jeg hadde det eller hvordan jeg hadde hatt det på ferie og slike ting. Eneste hun gjorde var ringe meg, snakke om hennes problemmer konstant, det skal ikke mye til for og bare spørre "Ja, hvordan har du det?" Neida... den kom aldri

Og snakke om hennes forhold, ja det var mye om det! Sefølgelig støttet jeg henne, og vil hjelpe og slikt. Men det finnes greeeenser... Det skal gå BEGGE veier i et vennskap, ikke kun en vei... Poenget er vel at selvfølgelig bra og snakke om seg selv, men ikke bli en egoistisk, selvopptatt snurrevalp som ikke klarer tenke på andre... man skal snakke om hverandre, hjelpe hverandre, ikke kun snakke om seg selv

[AnonymBruker]

Jeg snakker forresten mye selv, og liker at andre gjør det samme og deler av sine egne tanker, opplevelser og følelser med meg. Samtidig er jeg alltid litt forsiktig med å spørre og grave for mye ovenfor andre, men liker at andre selv skravler i vei og tar opp ting de er opptatt av .

Anonymous poster hash: 74345...860