Vil IKKE ha bryllup likevel...

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som jublet da samboer fridde. Kunne ikke la være å fortelle hele "verden" om den gode nyheten. Alle var selvsagt glade på våre vegne og vi er lykkelige. Datoen er satt og planleggingen kom fort igang. Ikke fra min side, men fra alle andre. Jeg ville ta det med ro og ikke stresse med å gifte meg. Jeg ville heller ikke planlegge hvilken farge jeg vil ha på borddekorasjoner og NEI jeg vil ikke at andre skal vite hva jeg skal ha på meg på bryllupsnatta. Selv ved valg av brudekjole fikk jeg ikke fred om egne ønsker. Med de andre så mener jeg selvsagt venninner. Siden vi forlovet oss, ble også andre venninner i nærmeste vennekrets forlovet én etter én. En giftet seg fem måneder etter forlovelsen, det andre 1 måned etter første bryllupet. Det skal giftes i hui og hast. 2013 har for det meste handlet om bryllup og jeg må innrømme at jeg er drittlei alt som har noe med bryllup å gjøre. Man skulle tro at siden de nå er gift så ville denne bryllupsfeberen avta litt, slik at jeg fikk planlegge min i ro. Nå vil de alle dele sine erfaringer og "moralsk støtte".

Det har resultert i at jeg har endt opp med en kjole jeg misliker og nå vil de også være med meg for å handle sko som passer til kjolen min. Jeg er takknemlig for venninne mine og de er egentlig ikke slik, men ordet bryllup vekker det verste i dem. Alt fra impulshandlinger i ren desperasjon til ting de savnet i eget bryllup som jeg MÅ ha i mitt.

Nå bruker jeg unnskyldninger hver gang vi treffes. Jeg har levert tilbake brudekjolen og kjøpt en ny jeg liker. Alt av planlegging tar jeg i det skjulte med samboer, men siden vi snart skal gifte oss har masingen fra venninner blitt for mye. Det har blitt så ille at jeg vurderer å kansellere bryllupet og gifte oss i tinghuset. Flere som opplever det samme, men som likevel har giftet seg? Jeg trenger virkelig gode råd.

Råd som "ta en prat med venninnene" hjelper ikke. Jeg har forsøkt og hjemme har den ene fått forbud av mannen å snakke om bryllup. Det er mindre enn ett år siden de giftet seg og hun snakker allerede om å fornye ekteskapsløftet, altså bryllup nummer to. Vi har sett alt av filmer som handler om bryllup. Den ene bruden hadde tre stilskifte i sitt bryllup, da hun ikke klarte å bestemme seg for hvilket tema hun ville ha så det ble alle tre. Jeg vil fortsatt gifte meg, men vil ikke lenger ha bryllupsfeiring. Beklager at HI ble litt lang.

Anonymous poster hash: 270e4...9e4

[Fru Kokosnøtt]

Hei! Jeg skal også gifte meg og opplever at absolutt alle andre har meninger og råd om alt. Det er selvfølgelig veldig hyggelig at venner og familie bryr seg, men det blir ofte litt for mye av det gode.

Når bryllupsprat kommer opp pleier jeg være "ærlig" (legger ganske kraftig på iblant) og sier at akkurat det temaet de tar opp pratet jeg med mamma/svigersøster/kollega/annen venninne om, og at jeg føler egentlig alt er planlagt. Spør de om planene så sier jeg at det må jo være noen overraskelser i bryllupet.

Dersom du har planlagt alt så er det jo ikke noe mer å prate om? Og hvis de sier; åh men du må huske det og det og det så sier du at lokalet/mamma/bryllupsplanlegger? har ansvaret for det, og de har gjort det x antall ganger. (Eks den j***a dokurven)

Lykke til!

[LittDiva]

Skjønner at det er slitsomt. Ville bare ønske deg lykke til.

Spørs om ikke de veninnene dine må planlegge skilsmisse fremfor å fornye ekteskapsløfter, om ikke de kommer på jorda etter bryllupet og begynner tenke på noe annet.

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg har opplevd nøyaktig det samme, men ønsket om å droppe alt og ta det på tinghuset var jeg innom selv flere ganger. Før det var aktuelt å planlegge bryllup var jeg vel over gjennomsnittet interesert i bryllup, men da jeg skulle planlegge mitt eget kunne jeg plutselig ikke fordra å tenke på fargekombinasjoner, dokurver, kreative gjestebøker, skilt og bilder rundt om i lokalet, photobooth og alt annet som finnes i amerikanske bryllup på bryllupsblogger.

Jeg følte at forventningene til å lage et drømmebryllup, ha en drømmekjole og alt det der kom fra flere kanter, selvom ingen uttalte det direkte. Derfor ville jeg mange ganger droppe hele greiene og bare bli gift. Men jeg vil bare fortelle deg, at nå i ettertid, etter bryllupet vårt er jeg veldig glad for at vi hadde en fest. At vi fikk feire sammen med venner og familie, vi fikk en nydelig uformell dag sammen med de vi er glad i.

Så dersom du noen gang har hatt et ønske om en bryllupsfest ville jeg hatt den, til tross for usikkerheten i forkant. Jeg hadde nok angret om vi ikke hadde gjennomført Men selvfølgelig du må ta det valget ut i fra hva du selv og mannen ønsker!

Anonymous poster hash: bd16f...cd9

[Kittykat]

Jeg synes det er en uting at andre planlegger på vegne av deg. Det gjør det hele bare trist og ukjekt for deg. Når det skal planlegges bryllup, så er det noe som kun er forbeholdt bruden og brudgommen. Det er du som bestemmer og det må du bare gjøre klart for venninnene dine. Andre kan gjerne slenge seg på, men det er jo du som har siste ordet og sånn er det bare.

Venninnene dine har alt hatt bryllup. De har allerede fått planlagt det ene og det andre. Nå er det din tur til å gifte deg og jeg synes det er på grensen til frekt å oppføre seg sånn som venninnene dine gjør. Dette skal være din store dag, ikke deres.

Hvis det å ta en prat ikke hjelper, så må du til slutt si kraftig i fra.

[*Frida*]

Treng dei å 'hjelpe deg' med planlegginga, då? Kjolen (ny sådan, snedig!) er i boks, og dato og prest og lokale og fotograf ordnar du. Kaketoppar og dukar og pyntedill tar du vel med din kommande mann? Kva meir skal venninnene dine bidra med? Du treng ikkje ha venninnene dine på slep for å skaffe sko.

[Gjest Kathakombine]

Du bestemmer selv hva du ønsker å høre på. Du trenger ikke ende opp med noe du ikke liker, det er ditt bryllup og da må det vel gå an å være voksen og si fra. Takke pent for alle innspill men at du vil helst bestemme selv med hjelp av brudgommen.

Ha litt integritet og stå for det du vil.

[Pingting]

Jeg tipper at det som har skjedd her er at du har en gjeng med venninner som er av typen "har planlagt sitt eget bryllup siden de var 5 år gamle", har gått opp med liv og sjel i planleggingen og at det har vært alt verden har dreid seg om en stund - og at nå som de har giftet seg og deres egen bryllupsboble har sprukket, så har de et tomrom i livet du og ditt bryllup fyller. Kan det stemme?

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg synes forsåvidt det var morsomt å planlegge bryllupet vårt, men jeg følte ikke for å snakke så voldsomt mye med alle andre om det. Jeg hadde som regel at jeg ikke skulle snakke om bryllupet med mindre folk spurte - og jeg må si jeg var overrasket over hvor mange som gjorde nettop det. Hyggelig det forsåvidt, men det var også ikke måte på hvor mange gode råd som plutselig haglet fra alle retninger. Alt hvordan jeg burde brette serviettene og pynte kuvertene til hvilken fotkrem jeg burde begynne å bruke en mnd før bryllupet til hvordan få veska til å matche resten av antrekket så godt som mulig til hva vi burde ha til frokost dagen etterpå. Noe av det var gode ideer som jeg tok til meg, men skulle jeg forholdt meg til alle gode råd og meninger så ville jeg blitt utslitt, tror jeg. Særlig siden jeg ikke er så interessert i alt "fjåset" rundt bryllup. Ikke noe av dette var i nærheten av det du opplever, men jeg skjønner problemet ditt - man vil jo ikke virke sur og utakknemlig for andres gode råd heller, for de er nok i utgangspunktet veldig godt ment. Likevel - det skal være koselig å planlegge, ikke et pliktløp som er styrt av alle andre enn brudeparet. Og hey - det er DERES bryllup, ikke venninnene dine sitt.

Du er nok bare nødt til å sette ned foten, selv om det sikkert kan virke vanskelig. Men om du er sier at enkelte ting vil du fikse selv, at andre ting ikke er noe du gidder å diskutere i timesvis og om du heller dreier samtalen over på noe annet og du er helt konsekvent på alt dette, så vil forhåpentligvis interessen deres dabbe av litt. Du er bare nødt til å sette noen grenser og ikke la deg overkjøre. Om disse venninnene ikke får påvirket så mye tipper jeg også at interessen deres vil dabbe av litt.

[noomi]

*Paff* ...

Jeg og forloverene mine snakker aldri om bryllupet..kjole er fikset etc.etc, men bryllup er aldri et samtaleemne når vi er sammen. Det er liksom ikke så mye å snakke om.. annet enn at vi gleder oss:)

Det høres ut som at du rett og slett bare må sette ned foten. Takke for engasjementet, men at du nå føler at du begynner å bli litt lei bryllup, og helst bare vil slutte å snakke om det, at du sier fra hvis du trenger hjelp/råd til noe? Fortell hva du føler, og hvordan du opplever det. Det er ikke sikkert de tenker over det, og gjør det i beste mening. Ønsker deg lykke til, og håper du begynner å glede deg til ditt eget bryllup:)

[AnonymBruker]

Jeg tipper at det som har skjedd her er at du har en gjeng med venninner som er av typen "har planlagt sitt eget bryllup siden de var 5 år gamle", har gått opp med liv og sjel i planleggingen og at det har vært alt verden har dreid seg om en stund - og at nå som de har giftet seg og deres egen bryllupsboble har sprukket, så har de et tomrom i livet du og ditt bryllup fyller. Kan det stemme?

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg synes forsåvidt det var morsomt å planlegge bryllupet vårt, men jeg følte ikke for å snakke så voldsomt mye med alle andre om det. Jeg hadde som regel at jeg ikke skulle snakke om bryllupet med mindre folk spurte - og jeg må si jeg var overrasket over hvor mange som gjorde nettop det. Hyggelig det forsåvidt, men det var også ikke måte på hvor mange gode råd som plutselig haglet fra alle retninger. Alt hvordan jeg burde brette serviettene og pynte kuvertene til hvilken fotkrem jeg burde begynne å bruke en mnd før bryllupet til hvordan få veska til å matche resten av antrekket så godt som mulig til hva vi burde ha til frokost dagen etterpå. Noe av det var gode ideer som jeg tok til meg, men skulle jeg forholdt meg til alle gode råd og meninger så ville jeg blitt utslitt, tror jeg. Særlig siden jeg ikke er så interessert i alt "fjåset" rundt bryllup. Ikke noe av dette var i nærheten av det du opplever, men jeg skjønner problemet ditt - man vil jo ikke virke sur og utakknemlig for andres gode råd heller, for de er nok i utgangspunktet veldig godt ment. Likevel - det skal være koselig å planlegge, ikke et pliktløp som er styrt av alle andre enn brudeparet. Og hey - det er DERES bryllup, ikke venninnene dine sitt.

Du er nok bare nødt til å sette ned foten, selv om det sikkert kan virke vanskelig. Men om du er sier at enkelte ting vil du fikse selv, at andre ting ikke er noe du gidder å diskutere i timesvis og om du heller dreier samtalen over på noe annet og du er helt konsekvent på alt dette, så vil forhåpentligvis interessen deres dabbe av litt. Du er bare nødt til å sette noen grenser og ikke la deg overkjøre. Om disse venninnene ikke får påvirket så mye tipper jeg også at interessen deres vil dabbe av litt.

*sukk* ja, du har så rett. Jeg kjenner meg litt letta over svarene her. Og kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen om venninnene. Som flere av rådene sier så har jeg og min mann, samt flere av mennene satt foten ned. Det hjelper for noen timer.

For meg er bryllupet blitt ett fy-ord. Det er nok ikke realistisk av meg å kansellere bryllupet, men har ett sterkt ønske om det, som følge av venninnenes hysteri. Denne uka har jeg brukt jobb som unnskyldning til å distansere meg fra de for å unngå å snakke om bryllup. Det har vært ganske befriende.

Den ene venninnen ble dumpet av forrige fordi hun gikk i giftetanker og mast ut og inn om bryllup. Typen fikk panikk og stakk. En måned senere ble hun sammen med barndomsvennen og han "fridde" etter 3 måneder og 5 måneder senere var de gift. Jeg er glad på deres vegne og håpet at byllupsnakket ville roet ned. Det er også denne venninnen som snakker om å fornye ekteskapsløftet sitt.

Anonymous poster hash: 270e4...9e4

[Løvefrøken]

Jeg er elendig på konfrontasjoner... Kanskje jeg ville sagt at alt var ferdig planlagt? Og at de fikk ta det som en overraskelse i bryllupet? Kan det hjelpe?

[Cho Kon It]

Hadde det gått så langt som du beskriver, hadde jeg trampa ned foten og vært dønn ærlig - "dere er i ferd med å ødelegge hele bryllupsopplevelsen for meg, og hører jeg ett eneste ord til om min bryllupsplanlegging så strykes vedkommende fra gjestelisten"

Litt hardt ja, og jeg blir bare kjent med en bitteliten del av venninnene dine i denne tråden, men de høres totalt ufordragelige ut i dette og da hadde jeg ikke nølt med å være ufordragelig tilbake. Kort lunte, I know.

[septemberbrura]

Dersom du i utgangspunktet ønsket deg bryllup (inkludert festen), vil det jo være trasig om du avlyser det hele bare fordi venninnene maser? Du har jo allerede vist at du har tæl ved å kjøpe deg ny brudekjole og planlegge i det stille uten deres innblanding. Så gjelder det bare å stå løpet ut og lukke ørene for de overivrige venninnene. Lykke til!

[AnonymBruker]

Altså, du er et voksent menneske. Du får enten ringe venninnene en etter en og si det du sa over i klartekst (ikke noe dulling), eller ta en samling med hele bølingen, eller sende en (temmelig krass) e-post.

Det er nemlig ikke sånn at venner overkjører en. Det har vi fiender til. Så om de fortsetter (etter klar advarsel) så får du sende et kort memo "ønsker kun å involvere gode venner og slektninger i mitt bryllup DATO, du er derfor ikke invitert til å delta i verken planlegging eller feiring, mvh ts"

Grensesetting. Du må uansett kunne det godt nok til å lære det bort når du får barn. Kan like godt øve.

Anonymous poster hash: 05085...d4d

[Gjest]

Altså, du er et voksent menneske. Du får enten ringe venninnene en etter en og si det du sa over i klartekst (ikke noe dulling), eller ta en samling med hele bølingen, eller sende en (temmelig krass) e-post.

Det er nemlig ikke sånn at venner overkjører en. Det har vi fiender til. Så om de fortsetter (etter klar advarsel) så får du sende et kort memo "ønsker kun å involvere gode venner og slektninger i mitt bryllup DATO, du er derfor ikke invitert til å delta i verken planlegging eller feiring, mvh ts"

Grensesetting. Du må uansett kunne det godt nok til å lære det bort når du får barn. Kan like godt øve.

Anonymous poster hash: 05085...d4d

*Klapp, klapp, klapp*

[AnonymBruker]

Men må nesten ta styringen når det gjelder eget bryllup. Venner blir sikkert glade og engasjerte på dine vegne, og det er mye bedre enn venner som ikke bryr seg. At du ender opp med en kjole du ikke liker er ikke vennene dine sin skyld.

Anonymous poster hash: 67d4e...4b5

[solan123]

Som du sier, jeg hadde tatt med gubben på tinghuset skulle gjerne vært flue på veggen når du fortalte de andre at dere hadde giftet dere i smug