Barnefar som svikter..

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 1 år. Pappaen og jeg gikk fra hverandre rett etter fødselen (han dumpet meg). I begynnelsen gikk samarbeidet greit mtp samvær, men de siste månedene har jeg begynt å se at han trekker seg mer og mer vekk.

Han prioriterer festing, jobb, venner og trening over samvær med sønnen. Det er ikke snakk om mange timene hver uke han har samvær, men alikevel klarer han ikke stille opp den lille tiden.

Nå begynner jeg rett og slett å bli redd for at han kommer til å forsvinne helt.. Jeg ønsker ikke at sønnen min skal vokse opp uten pappaen sin. Det ironiske i denne situasjonen er at pappaen også har vokst opp uten sin far..

Vi har vært på Familievernkontoret tre ganger allerede, uten at dette har hatt noen effekt. Han er veldig flink til å snakke om at han skal skjerpe seg, ta ansvar og at han "selvfølgelig vil se sønnen sin", men når det kommer til stykket så skjer det ingen forandring. Jeg kjenner jeg gruer meg til han blir såpass stor at han begynner å forstå at pappa svikter.

På en annen side så vet jeg at pappaen har en del problemer, han sliter med å holde på jobber, har i perioder ikke noe sted å bo, bruker lønnen sin på alkohol, fest og nye klær istedenfor å betale regninger, betale bidrag o.l. Jeg tror heller ingen i hans omgangskrets egentlig er klar over at han omtrent ikke lenger stiller opp til samværsavtaler, da han lyver mye og jeg vet han er veldig opptatt av å legge ut massevis av bilder o.l. av sønnen vår på sin facebook side f eks - til tross for at han egentlig ikke finnes særlig intr i å faktisk tilbringe noe tid med han. Til tider er jeg usikker på om jeg egentlig synets det er så greit at sønnen vår skal vokse opp med han som forbilde, men samtidig er det jo faktisk pappaen hans.

Er det én ting jeg skulle gjort annerledes her i livet, var det å velge en annen far til barnet mitt, men da vi var et par var jeg ikke klar over hva slags type dette egentlig er, da han rett og slett løy seg i gjennom hele forholdet de tre årene vi var sammen..

Er det noen her som har vært eller er i samme situasjon? Hvordan håndterer dere dette? Finnes det noen andre enn Familievernkontoret man kan henvende seg til for hjelp/tips/råd?

Anonymous poster hash: 801c3...83d

[seleneluna]

Ett skudd i blinde; kan det være fordi han føler han ikke helt får til dette? At han føler seg utilpass og ikke helt har selvtilliten?

[AnonymBruker]

Ett skudd i blinde; kan det være fordi han føler han ikke helt får til dette? At han føler seg utilpass og ikke helt har selvtilliten?

Det kan godt være... Men.. hvordan skal jeg eller andre evnt få gitt han selvtillitt til å få det til da? Eller tenker du at han ikke vil?

Anonymous poster hash: 801c3...83d

[seleneluna]

Jeg tror ikke han unngår samvær med sønnen fordi han ikke vil. Det virker for meg som at det kan ligge noe mer bak. Det er jo ikke uvanlig at barnefar føler seg tilsidesatt, spesielt i tilfeller hvor han ikke er en del av familien, på samme måte som om dere fortsatt hadde vært sammen.

Jeg vet ikke hvordan dette samværet foregår. Er han alene med sønnen, hos deg eller hos han? Eller er du tilstede også?

Jeg sonderer litt her, kanskje er det noe som stemmer i deres tilfelle, kanskje er jeg langt utpå jordet - uansett er det bare godt ment

I så fall. Det er noe ganske annet å ha ett barn fra morgen til kveld, med bleieskift, måltider, legging og alt det innebærer - forran å bare være på besøk noen timer, med barnets mor til stede. Jeg sier ikke at dere har det slik, det vet jeg naturligvis ingenting om - men det vil uansett vise til poenget mitt. Barnefar vil ganske enkelt ikke få den samme mestringsfølelsen som du har. For deg er alt dette riktignok rutine, men det har jo gjort at du er blitt sikker på deg selv sammen med barnet. Han tenker kanskje bare at "dette får hun så mye bedre til en meg", mens sannheten er at han kanskje ikke har fått sjansen.

Barnefar blir vel i svært mange tilfeller litt overkjørt av barnets mor. Hun skal alltid mene, vise, etc. etc. Det er utelukkende godt ment, men for barnefar kan nok dette være frustrerende, siden han bare vil ha tid sammen med barnet, alene. I tilfeller hvor samværet skjer med mor tilstede vil barnet søke til mamma, dette observerer pappa. Det kan virke sårende for barnefar som kanskje føler hun tar oppmerksomheten fra han på den lille tiden han har sammen med barnet. Derfor tror jeg det er viktig at barnets mor ikke alltid er tilstede. Det er nok en helt fantastisk følelse for barnefar å få ha styringen uten at han skal overvåkes, selv om det bare er å trille en liten tur.

Du sier han "prioriterer" andre ting forran å være med sønnen, det tyder kanskje på at han føler seg uviktig? At han ikke er en del av barnets hverdag uansett? Kan jeg være inne på noe?

Og dette med at han til tider legger ut mye bilder på facebook - selv om han nesten ikke har vært sammen med barnet den siste tiden; Jeg tror han er usikker, og litt forvirret. Det virker som at dette skal veie opp for noe - han er opptatt av å vise for andre at han er en del av barnets liv. Du vil ikke føle det samme behovet for å poste masse bilder av barnet på sosiale medier, fordi du har ingen ting å bevise for noen. Alle vet at du er barnets mor og at dere er sammen.

Dere har jo vært på Familievernkontoret - det er jo fint. Skulle jo tro at han skjønner at det er viktig for det at han er til stede.?! Om han sliter med andre ting kan det selvfølgelig ha innvirkning på mye, men la denne samværstiden være noe utelukkende positivt for han. Barnet er 1 år, det vil ikke påvirkes av at pappa ikke har jobb nå om dagen.

Jeg vet ikke hvor fornuftig dette ble - men det er i alle fall noen tanker eg fikk da jeg leste innlegget ditt

[AnonymBruker]

Har vært i samme situasjon som deg og skal jeg gi deg ett råd så er det at du begynenr og fokusere på at du og barnet skal ha det bra.ikke bruk tiden og energien din på og få far på banen.

Jeg gjorde det til jeg var utbrent rett og slett.

Barnefaren her flyttet ut når gutten var 6 mnd.

Jeg tok vare på barnet,mens han brukte tiden på og jobbe (gå konkurs),flyge på fylla og nedlegge damer som var like glad i en fest som han selv.

samvær hadde han aldri tid til og det var jo jeg som var bicha i alles øyne pga vrangforrstillinger og blindhet av de rundt han.

kjempe mot sånt er håpløst og sliter deg bare ut!Prøv og gi litt faan.

dette er 3 år siden nå.vært noen jævlig tøffe år,men ting har gått seg sakte men godt til.

Var nærmere ett år der det var null kontakt og det kjente nok barnefar på kroppen.det gjorde nok sitt med de valgene han tok ved og gi f i barnet sitt.

I dag er barnefar på beina igjen.jeg også nogenlunde.

Barnefar stiller opp i dag som en pappa skal.

Det jeg har lært er at alt sto på barnefar.

Så ikke ha dårlig samvittighet for noe,ikke jobb og slit deg ut for at dem skal ha kontakt.

Blir det en periode uten kontakt er det kansje liksågreit.Både du og ungen trenger en stabil hverdag.

ikke en hverdag der du ikke vet om barnefar kommer før han står i døra eller ei.

man blir sliten og deprimert av og ha det sånn.

Prøv og gi litt faa.

si at barnefar får avtale seinest dagen før om han skal ha samvær.hører du ikke noe ifra han så planlegg dagene for deg og barnet.finn på ting.ikke sitt hjemme og vent.verste du kan gjøre!

Barnefar kommer nok..han må bare stable beina under seg selv først.og sånt kan ta tid..

Klem

Anonymous poster hash: ebd1d...f73