Graviditet,skummelt?

[Kine86]

Har alltid hatt en enorm frykt for å føde og bare det og være gravid. At noe skal vokse inni meg merklig tanke. Var du redd da du fant ut du var gravid. Første tanker? Redsler? Var det "ekkelt" på noen måte å være gravid,når du kjente første tegn til liv? Og fødselen(jeg tåler og høre det),hvordan var den?

Hehe ble mye spørsmål,men jeg lurer på så mye:)

[Missy1]

Jeg vil ikke si jeg ble redd da jeg fant ut at jeg var gravid, men det var mange tanker som gikk gjennom hodet mitt. Da mest om hvordan det ville bli etter fødsel.

Litt ut i svangerskapet kom bekymringene for å miste, om barnet hadde det bra, om barnet var friskt osv.

Det med om jeg tenkte det var ekkelt at noe vokste inni meg har jeg ikke tenkt på før nå, barnet mitt er 3,5år gammelt. Jeg syns det er rart når jeg tenker over det, at han har vært et lite frø og vokst seg stor og sterk i magen min. Han er et mirakel, akkurat som alle andre mennesker

Første tegnene til liv var helt fantastiske. Elsket hver eneste bevegelse (juger litt for til tider var det vondt når han dytta beina sine opp i mine ribbein). Det er det jeg savner mest med graviditeten, spark/bevegelser og forventningene.

Fødselen var vond. Hadde forberedt meg på at det ville gjøre vondt, men hadde ikke forestilt meg at det skulle gjøre så vondt. For å være helt ærlig trodde jeg at jeg skulle dø. Men heldigvis får vi tilbud om god smertelindring her i Norge så det bør ikke være en bekymring. Jeg var fast bestemt på å klare meg uten smertelindring og holdt fast ved det litt lenger enn jeg burde gjort. Får jeg et barn til så skal jeg lytte bedre til kroppen min og respektere min smertegrense fremfor å være sta bare fordi jeg absolutt vil klare uten bedøvelse. Skal sies at hadde jeg ikke krøpet til korset og bedt om epidural da jeg gjorde så tror jeg ikke sønnen min hadde overlevd. Tok lang tid å få han ut og uten hvile i forkant hadde jeg ikke hatt krefter til det. Han fikk en tøff start med noe komplikasjoner.

Kort oppsummert er svangerskap og det å ha barn en evig bekymring. Jeg bekymret meg for så utrolig mye under svangerskapet, etter fødsel, i barseltiden, spebarnstid, nå... Men de bekymringene mine har gjort slik at gutten min har det bra. Jeg merket at noe var galt rett etter jeg fikk sønnen min på brystet første gang og måtte be de sjekke det. Jeg merket at gutten min ikke utviklet seg normalt og ble avfeid så jeg kjempet for at han skulle få utredning og hjelp. Jeg har lyttet til bekymringene mine og de har vært reelle. Det er vel det som heter morsinstinkt

Det er slitsomt å gå gravid, det er slitsomt å være mamma, men ingenting annet i livet mitt har gitt meg så enormt mye glede og jeg angrer ikke et sekund <3

(Litt rotete. Beklager)

[Medusa13]

Jeg følte meg av noe jeg hadde inne i kroppen som jeg visste måtte ut på en eller annen måte. Det ga meg på en måte fullstendig panikk, men ble bedre etterhvert. Jeg grudde meg til fødselen, men prøvde å fortrenge situasjonen jeg befant meg i under hele svangerskapet inntil øyeblikket var der. Jeg var også veldig liten under hele svangerskapet, så det var faktisk de færesste som var klar over at jeg var gravid.

Fødselen var heller ikke festlig akkurat og varte veldig lenge. Jeg gjentok det ikke en gang til

[tulipaner]

Jeg hatet å gå gravid, det var grusomt med alle bivirkningene,og ultralyd var heller ikke noe behagelig på slutten av svangerskapet da de måtte presse veldig på magen.
Koselig var det når barna mine sparket meg ( tvilling mamma er jeg )

Å føde er sikkert kjempe vondt, men ikke uoverkommelig,jeg har bare hatt litt rier og endte opp med keisersnitt, som er overkommelig. Hadde gjort det igjen.
Å få barnet i armene er det største man kan oppleve. mirakel. Jeg elsker mine barn høyere enn mitt eget liv. De er alt for meg.
Så selvom jeg hatet å gå gravid, så hadde jeg gjort det om og om og om igjen. Resultatet er så mye bedre enn du kan forestille deg.

[AnonymBruker]

Vel, min graviditet var ikke rosenrød. Jeg var ikke spesielt dårlig, fysisk var jeg vel egentlig i god form, bortsett fra at jeg fikk bekkenløsningsplager på slutten fordi jeg nektet å la graviditeten styre aktivitetsnivået mitt.

Men psyken... Jeg har lest at det er noe som heter svangerskapsdepresjon, og jeg tror nok jeg ville blitt puttet i en slik kategori. Jeg likte ikke å være vertinne for et annet vesen. Jeg følte at dette vesenet sugde kraft og frihet fra meg. Jeg syntes aldri det var noe spesielt med å kjenne sparkene, og jeg HATET at folk kom og ville kjenne på magen min. Jeg krympet nesten inn i meg selv når det skjedde. Jeg kunne ikke drikke, ikke røyke, ikke spise hverken ditt eller datt... det kjentes som om hele livet mitt kun dreide seg om en ting, og det var å gro fram denne babyen.

Fødselen gruet jeg meg ikke til overhodet, jeg gledet meg villt til det hele var overstått. Slippe denne graviditeten. Bli meg selv igjen. Jeg telte dager og nærmest timer til termin, brukte masse tid på det, og det var en viss trøst. At det også skulle komme et barn tenkte jeg mindre på.

Fødselen var fæl den, nesten to døgn med rier og nesten ett døgn med aktiv fødsel. Lå og skreik at dette klarte jeg ikke, jeg kom til å dø. Men fødselen er jo så kort tid allikevel, så det tenker jeg lite på i ettertid.

Anonymous poster hash: 837d9...976

[AnonymBruker]

Min fødsel tror jeg ikke du skal få noe informasjon om hvis du har en så enorm frykt for å føde. Jeg tror ikke fødselshistorier fra Kvinneguiden er det beste heller da, siden du kan ikke vite om det er positive eller negative historier som kommer. Du trenger åpenbart å høre noe positivt og realistisk. Hvorfor har det seg slik at du har en frykt for å føde når du aldri har vært gravid før en gang? Har du vært hos en psykolog for å prate om det? Jeg tror du trenger å snakke med noen fagpersoner..

Anonymous poster hash: 7b668...d60