Han har ingen fast jobb og ønsker ikke barn. Vår fremtid?

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i tre år, han er 24, jeg er 22. Vi har et godt forhold hvor vi krangler sjelden og er kjærlige mot hverandre hver dag. Jeg ser for meg at jeg blir hans kone, at vi får barn, og kan leve et langt liv sammen. Det er han jeg vil dele livet med, og han forteller meg det samme. Vi har allerede hatt ulike faser i vårt relativt korte forhold, hvor vi har gått fra at han så og si bodde i min leilighet, til vi flyttet i en felles leilighet, for å så flytte fra hverandre igjen og hjem til hvert vårt barndomshjem. Årsaken til dette er fordi jeg studerer et stykke unna, og han etablerer seg som gründer. Nå bor jeg i kollektiv, og vi sees kun i helgene, men dette er bare for en kort periode på ca 3mnd. I starten savnet vi hverandre veldig, mens nå har vi vel på en måte blitt kjent med situasjonen og det går forsåvidt greit. Selvom jeg teller dager til hver helg, og kikker meg ihjel etter leilighet jeg kan kjøpe til sommeren.

I og med at han er gründer har han satset en del av sparepengene sine på dette. Noe jeg er ganske skeptisk til, da jeg er veldig A4 og ønsker at begge skal ha utdannelse og fast jobb, men prøver å være løssinnet og støtte han. Er mange suksessfulle mennesker som startet med lite, og han er veldig smart og løsningsorientert. Jeg er bare veldig skeptisk til at det er jeg som kommer til å kjøpe vår første leilighet, og om det er jeg som kommer til å forsørge oss begge i en lengre periode på flere år. Jeg håper at om drømmen hans ikke går, så finner han seg en normal jobb. Men såklart ønsker jeg at han lykkes. Jeg ser han er veldig engasjert til det han driver med, og det gjør meg glad. Men jeg er skeptiker av natur, og tenker det værste. Hva hvis det ikke går, hva hvis han ikke gidder å finne seg en "normal" jobb og begynner å nave (no offence)? Hva hvis jeg forsørger oss i flere år, for å så finne ut at forholdet tar slutt? Ingen har noen garanti for at forhold varer, men..

Han forteller meg også at han ikke ønsker barn. Ikke fordi han ikke liker barn, han bare vil ikke. Han sier at det kanskje endrer seg når han er over 30.. Jeg vil ikke vente til jeg er 30. Jeg vil ha barn om 2-3 år. Jeg skjønner jo det at han heller vil fokusere på karrieren sin nå. Jeg ser hvordan han er mot niesene og nevøene sine, og han er så flink med dem. Jeg ønsker virkelig barn med denne mannen. Det skremmer meg litt at han ikke ønsker det selv.

Samtidig, vi er jo ikke der enda, så han ser kanskje annerledes på det når vi har flyttet sammen på permanent basis, jeg har fått fast jobb, og ting roer seg rundt oss. Gifte seg med meg er han mye mer åpen for, og har ved flere anledninger sagt at det er noe som hører til fremtiden. "Tuller" litt med hvordan og når han skal fri, eller at jeg skal fri til han osv.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget egentlig. Jeg bare lurer på om noen har noen rasjonelle svar til en skeptiker som meg. Jeg elsker han, og jeg setter ikke spørsmål om forholdet vårt, jeg bare undres over fremtiden vår. Kanskje jeg får slutte å tenke så A4 og heller ta ting som det kommer. Men jeg er som de fleste jenter; elsker å planlegge og drømme om fremtiden.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten har vært sammen i tre år, han er 24, jeg er 22. Vi har et godt forhold hvor vi krangler sjelden og er kjærlige mot hverandre hver dag. Jeg ser for meg at jeg blir hans kone, at vi får barn, og kan leve et langt liv sammen. Det er han jeg vil dele livet med, og han forteller meg det samme. Vi har allerede hatt ulike faser i vårt relativt korte forhold, hvor vi har gått fra at han så og si bodde i min leilighet, til vi flyttet i en felles leilighet, for å så flytte fra hverandre igjen og hjem til hvert vårt barndomshjem. Årsaken til dette er fordi jeg studerer et stykke unna, og han etablerer seg som gründer. Nå bor jeg i kollektiv, og vi sees kun i helgene, men dette er bare for en kort periode på ca 3mnd. I starten savnet vi hverandre veldig, mens nå har vi vel på en måte blitt kjent med situasjonen og det går forsåvidt greit. Selvom jeg teller dager til hver helg, og kikker meg ihjel etter leilighet jeg kan kjøpe til sommeren.

I og med at han er gründer har han satset en del av sparepengene sine på dette. Noe jeg er ganske skeptisk til, da jeg er veldig A4 og ønsker at begge skal ha utdannelse og fast jobb, men prøver å være løssinnet og støtte han. Er mange suksessfulle mennesker som startet med lite, og han er veldig smart og løsningsorientert. Jeg er bare veldig skeptisk til at det er jeg som kommer til å kjøpe vår første leilighet, og om det er jeg som kommer til å forsørge oss begge i en lengre periode på flere år. Jeg håper at om drømmen hans ikke går, så finner han seg en normal jobb. Men såklart ønsker jeg at han lykkes. Jeg ser han er veldig engasjert til det han driver med, og det gjør meg glad. Men jeg er skeptiker av natur, og tenker det værste. Hva hvis det ikke går, hva hvis han ikke gidder å finne seg en "normal" jobb og begynner å nave (no offence)? Hva hvis jeg forsørger oss i flere år, for å så finne ut at forholdet tar slutt? Ingen har noen garanti for at forhold varer, men..

Han forteller meg også at han ikke ønsker barn. Ikke fordi han ikke liker barn, han bare vil ikke. Han sier at det kanskje endrer seg når han er over 30.. Jeg vil ikke vente til jeg er 30. Jeg vil ha barn om 2-3 år. Jeg skjønner jo det at han heller vil fokusere på karrieren sin nå. Jeg ser hvordan han er mot niesene og nevøene sine, og han er så flink med dem. Jeg ønsker virkelig barn med denne mannen. Det skremmer meg litt at han ikke ønsker det selv.

Samtidig, vi er jo ikke der enda, så han ser kanskje annerledes på det når vi har flyttet sammen på permanent basis, jeg har fått fast jobb, og ting roer seg rundt oss. Gifte seg med meg er han mye mer åpen for, og har ved flere anledninger sagt at det er noe som hører til fremtiden. "Tuller" litt med hvordan og når han skal fri, eller at jeg skal fri til han osv.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget egentlig. Jeg bare lurer på om noen har noen rasjonelle svar til en skeptiker som meg. Jeg elsker han, og jeg setter ikke spørsmål om forholdet vårt, jeg bare undres over fremtiden vår. Kanskje jeg får slutte å tenke så A4 og heller ta ting som det kommer. Men jeg er som de fleste jenter; elsker å planlegge og drømme om fremtiden.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

Skremmer det deg fordi han ikke har et ønske om barn, uavhengig av deg? Altså at han burde hatt et ønske om det? Eller skremmer det deg fordi du ikke kommer til å få barn med han? Dårlig formulert, I know, håper du skjønner hva jeg mener

Anonymous poster hash: d735c...027

[AnonymBruker]

Skremmer det deg fordi han ikke har et ønske om barn, uavhengig av deg? Altså at han burde hatt et ønske om det? Eller skremmer det deg fordi du ikke kommer til å få barn med han? Dårlig formulert, I know, håper du skjønner hva jeg mener

Anonymous poster hash: d735c...027

Jeg ønsker meg barn, og jeg er ikke villig til å gi opp den drømmen. Ikke engang for han. Er det egoistisk? Jeg fortstår og respekterer at han ikke ønsker det, og jeg er ikke en jente som kommer til å slutte på prevensjon i all hemmelighet for å sette drømmen min til virkelighet. Det skremmer meg at vi har ulike ønsker på det området. Men som sagt, vi er ikke på det stadiet enda, så noe kan vel endre seg? Vi er fortsatt unge.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Eller kanskje han ikke ønsker seg barn med meg.

-ts.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[Gjest Gjest]

Eller kanskje han ikke ønsker seg barn med meg.

-ts.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

Han er bare noen å tyve år fremdeles...

[AnonymBruker]

Han er bare noen å tyve år fremdeles...

Takk!

-ts.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Jeg er også 24 og kan kanskje sette meg inn i hva han tenker.

Jeg har også bestemt meg for ikke å få barn. Er helt åpen for å gifte meg, men skal 100% sikkert ikke ha barn. Har ikke noe imot barn, og liker å henge litt md søskenbarna av og til.

Men nå har jeg en bachelor og er på vei til min bachelor nr. 2. Er ikke no grunder heller.

Men hvis han er som meg, så kan du rett og slett ikke være sammen med han fordi han ikke vil Ha barn. Punktum. Da finner ikke du Dmdet du søker i fremtiden der. Du sier du vil Ha barn når du er 25 ish? Skjønner han ekstremt godt at det er for ungt. 20 årene skal studeres, jobbes og leves med venner. Minusen med å ikke ville ha barn er å finne en partner som heller ikke ønsker Det:/

Anonymous poster hash: 08731...81f

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg barn, og jeg er ikke villig til å gi opp den drømmen. Ikke engang for han. Er det egoistisk? Jeg fortstår og respekterer at han ikke ønsker det, og jeg er ikke en jente som kommer til å slutte på prevensjon i all hemmelighet for å sette drømmen min til virkelighet. Det skremmer meg at vi har ulike ønsker på det området. Men som sagt, vi er ikke på det stadiet enda, så noe kan vel endre seg? Vi er fortsatt unge.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

Nei, det er absolutt ikke egoistisk. Ønsker du barn, bør du få barn. Og ja, det kan fortsatt endre seg

Anonymous poster hash: d735c...027

[AnonymBruker]

Jeg er også 24 og kan kanskje sette meg inn i hva han tenker.

Jeg har også bestemt meg for ikke å få barn. Er helt åpen for å gifte meg, men skal 100% sikkert ikke ha barn. Har ikke noe imot barn, og liker å henge litt md søskenbarna av og til.

Men nå har jeg en bachelor og er på vei til min bachelor nr. 2. Er ikke no grunder heller.

Men hvis han er som meg, så kan du rett og slett ikke være sammen med han fordi han ikke vil Ha barn. Punktum. Da finner ikke du Dmdet du søker i fremtiden der. Du sier du vil Ha barn når du er 25 ish? Skjønner han ekstremt godt at det er for ungt. 20 årene skal studeres, jobbes og leves med venner. Minusen med å ikke ville ha barn er å finne en partner som heller ikke ønsker Det:/

Anonymous poster hash: 08731...81f

Har samme "problemet"... Føler på meg at jeg kommer til slite litt med å finne noen som ikke vil ha barn sammen med meg Er dame, da. Gjerne litt lettere å finne menn som ikke vil ha barn enn å finne kvinner som ikke vil ha barn? Eller?

Anonymous poster hash: d735c...027

[losingedge]

Ja garantert. Har til og med en kompis på 25 som nettopp har sterelisert seg. Gutter er null stress å finne. Er Gutt Jeg og;p

[Gjesten]

Han er ung, så han kan fortsatt ombestemme seg, men du må vurdere hvorvidt du er villig til å ta den sjansen. Hva om dere er sammen i tre år til og han fremdeles ikke vil ha barn?

[AnonymBruker]

Ja garantert. Har til og med en kompis på 25 som nettopp har sterelisert seg. Gutter er null stress å finne. Er Gutt Jeg og;p

Good to know

Anonymous poster hash: d735c...027

[AnonymBruker]

Noen andre?

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Hvis han er mannen i ditt liv så burde du ikke dumpe han pga barn, det er stor sannsynlighet at han endrer mening innen han er 30, dere er veldig unge enda. Jeg tror ikke det lønner seg å mase om det.

Det at han er grunder kan jeg ikke på noen måte forstå at er negativt....du vil heller at han skal droppe drømmen sin og få en 09-16 jobb fordi du er A4?

Kanskje det er han som bør tenke på å finne seg noe bedre?

Anonymous poster hash: 166c4...367

[Teeny]

Får for meg at menn modnes noe senere enn kvinner. Tror ikke det er så mange menn på 24 som er klare for barn. Min kjære ble ikke klar før han ble 30 og nå venter vi barn. Jeg syns ikke det er for ungt for en kvinne å få barn når man er 25. Det er ikke egoistisk av deg å tenke slik. Hvis det er noe du virkelig vil så kan det være du vil angre senere på at du ikke fikk de og da vil du klandre han, altså ikke noe bra for et forhold. Syns du bør ta en alvorsprat med han. Hvis han ikke vil ha barn burde du kanskje revurdere forholdet. Men siden du bare er 22 har du jo noen år på deg, mye kan jo skje i løpet av den tiden.

[AnonymBruker]

Hvis han er mannen i ditt liv så burde du ikke dumpe han pga barn, det er stor sannsynlighet at han endrer mening innen han er 30, dere er veldig unge enda. Jeg tror ikke det lønner seg å mase om det.

Det at han er grunder kan jeg ikke på noen måte forstå at er negativt....du vil heller at han skal droppe drømmen sin og få en 09-16 jobb fordi du er A4?

Kanskje det er han som bør tenke på å finne seg noe bedre?

Anonymous poster hash: 166c4...367

Unnskyld meg? Det er ikke snakk om å finne noen bedre. Hverken for meg eller for han. Jeg skriver jo at jeg støtter han fullt ut, og ja selvfølgelig ønsker jeg at han skal følge drømmen sin. For meg er det ingen bedre, og jeg gir ikke uttrykk her for at jeg er dårlig kjæreste på noen som helst måte? Jeg bare syns det er vanskelig å se utenfor "normalen". Men ja, jeg støtter kjæresten min i valgene han gjør. Hvis ikke så ville jeg jo ikke vært ved hans side.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Får for meg at menn modnes noe senere enn kvinner. Tror ikke det er så mange menn på 24 som er klare for barn. Min kjære ble ikke klar før han ble 30 og nå venter vi barn. Jeg syns ikke det er for ungt for en kvinne å få barn når man er 25. Det er ikke egoistisk av deg å tenke slik. Hvis det er noe du virkelig vil så kan det være du vil angre senere på at du ikke fikk de og da vil du klandre han, altså ikke noe bra for et forhold. Syns du bør ta en alvorsprat med han. Hvis han ikke vil ha barn burde du kanskje revurdere forholdet. Men siden du bare er 22 har du jo noen år på deg, mye kan jo skje i løpet av den tiden.

Tusen takk for svar. Er akkurat det jeg trengte å høre. Det blir nok å vente med "alvorsprat" til vi begynner å nærme oss det stadiet.

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Han modnes nok med alderen..

Anonymous poster hash: 7ee1d...45d

[AnonymBruker]

Jeg vet om en som ikke ville ha barn da han var 24-25. Nå er han over 30 og pappa.

Anonymous poster hash: 98258...783

[Salmonella]

Jeg vet om en som ikke ville ha barn da han var 24-25. Nå er han over 30 og pappa.

Anonymous poster hash: 98258...783

Betyr jo ikke at han er det fordi at han ombestemte seg.