Kjæresten vil KANSKJE ha barn

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har noen tanker jeg trenger å sortere litt. Jeg har akkurat innledet et forhold til en mann, vi er jevngamle og i midten av 20-årene. Vi har så mye til felles og dynamikken mellom oss to er så god. Jeg har ikke kunnet snakke så åpent og rett fra levra med noen andre gutter før, og føler han er veldig ærlig tilbake også. Vi har både små og store ting til felles, og seksuelt er det stjerneskudd og han tenner meg noe voldsomt. Alle våre felles venner er veldig glad for at vi er blitt sammen, og det har ikke skortet på gledesutbrudd og gratulasjoner. Jeg er forelska og har ikke hatt det så bra noen gang. Så kommer det store men'et.

Da jeg møtte ham sa han at han aldri kunne tenke seg barn. Jeg sa til ham med en gang at for meg er en framtid uten barn utenkelig. Dette var lenge før vi ble kjærester, og jeg merker han nører opp og ikke uttaler seg så bastant nå. I løpet av tida vi har kjent hverandre har han gått fra å ikke ønske barn i det hele tatt til å si at det ikke er utenkelig. Jeg tok opp at det er viktig for meg sist vi møttes, og han sa barn ikke var noe han kunne ta stilling til nå, fordi han aldri hadde opplevd å være i et forhold, og at det var noe som kanskje kom til å forandre seg. Jeg bare lurer på om det mest er noe han sier fordi han er glad i meg og ikke vil miste meg allerede. For ham er det jo ikke noe hastverk, og jeg vil heller ikke ha barn NÅ, men jeg merker at ikke har noe lyst til å bruke mange år på et forhold hvor resultatet blir at han aldri modnes til og aldri vil få barn med meg, og plutselig sitte der i 30-årene og måtte bryte med ham da og prøve å starte en familie så seint.

Vi har ulik erfaring. Han har ikke hatt noen seriøse forhold før, jeg har vært i et langvarig forhold og har på en måte allerede "opplevd" å ha kastet bort de årene på noe som ikke var fruktbart. Jeg ble også gravid da og kjæresten min tvang meg til å ta abort, så det er ekstra vondt med tanke på det. Jeg vil som sagt ikke ha barn akkuart nå, men jeg VET at jeg vil ha barn. Det jeg lurer på er vel bare om jeg burde satse på ham? Det at han allerede har gått fra å ikke ville ha barn til å ville se det an er vel et godt tegn?

Anonymous poster hash: 06a00...98d

[AnonymBruker]

Gi ham en måneds betenkningstid, og si at innen utgangen av mars må du ha et klart svar.

Anonymous poster hash: d1af9...9e3

[AnonymBruker]

Hehe, da tror jeg dette blir et meget kortvarig forhold!

Anonymous poster hash: 06a00...98d

[AnonymBruker]

Hehe, da tror jeg dette blir et meget kortvarig forhold!

Anonymous poster hash: 06a00...98d

Var der ikke det du ville? Slippe å kaste bort 20 årene på en som ikke vil ha barn?

Anonymous poster hash: d1af9...9e3

[AnonymBruker]

Var der ikke det du ville? Slippe å kaste bort 20 årene på en som ikke vil ha barn?

Anonymous poster hash: d1af9...9e3

Jo jo. Som man roper i skogen osv.

Anonymous poster hash: 06a00...98d

[Rainbow]

Jeg kan kanskje gi deg noen svar, selv om jeg selvsagt bare kan snakke utfra meg selv, og ikke aner noe om hva kjæresten din egentlig føler.

Jeg er på den siden han var, altså jeg vil ikke ha barn. Virkerlig ikke. Det føles fremmed, feil og det bare er ikke det livet jeg vil leve. Jeg har heller ikke vært i noe forhold før det jeg er i nå.

Jeg holdt på å bli sammen med en jente (er lesbisk) for fem år siden, og da var det at hun ville ha barn og at det var viktig for henne grunnen til at jeg ikke ville satse på det forholdet. I datingprosessen husker jeg at jeg modererte meg veldig mtp å få barn - mer enn det jeg egentlig mente. Og ja, det var fordi jeg var redd for å miste henne, at hun ikke skulle ville date meg.

Jeg mente egentlig at jeg overhodet ikke ville ha barn, men sa til henne at jeg kanskje ville, hvis jeg slapp å føde, og foksuerte veldig på at det var fødsel og graviditet som var det jeg ikke ville. Det stemmer at dette er ting jeg ikke vil, men det å ha barn og bli mor er også noe jeg ikke ønsker. Nå har jeg en kjæreste jeg har vært sammen med i fire år, og ingen av oss vil ha barn. Da føles det mye tryggere å kunne si det, fordi jeg faktisk får til å kjenne etter hva jeg mener, ikke si noe og moderere meg fordi jeg er redd jeg skal miste noen. Det føles mye mer riktig, og jeg er meg selv hundre prosent.

Jeg tror at dersom jeg hadde blitt sammen med hun andre (det var flere grunner til at det ikke ble oss, og i ettertid er jeg veldig glad det ikke ble det), så hadde jeg nok gått med på å få barn. Jeg hadde helt sikkert også blitt glad i barnet, for det blir man jo. Men jeg hadde aller mest sannsynlig følt at jeg levde et liv jeg ikke ville leve. Jeg ville følt at det var mye annet jeg heller ville gjort enn å være mor, og det ville føltes fremmed å gjøre alle barnetingene. Jeg tror ikke det forholdet hadde blitt noe lykkelig for min del, og sannsynligvis ville det ikke holdt. Hun hadde nok blitt lykkelig fordi hun hadde fått barn, jeg hadde i begynnelsen vært glad fordi jeg hadde kjæreste, men etter hvert blitt ulykkelig fordi det ble et liv jeg ikke ønsket.

Sånne ting er det ekstremt viktig å være enige om, og å snakke om. Det kan selvfølgelig hende at kjæresten din nå er åpen for barn fordi han er forelska i deg, og ser muligheten for barn som noe spennende, men skummelt, fordi han ikke har tenkt tanken før. Og at han aldri før har villet ha fordi han ikke har kunnet se det for seg, ikke vært med noen som har vekket de følelsene i ham. Dere har et veldig bra forhold på alle andre områder, og det kan hende han "varmer opp" til tanken.

Ville bare komme med mine erfaringer også, barneønsket (eller mangel på sådan) kan være en essensiell del av noens identitet, og det kan være noe man ikke har tenkt spesielt over før. Det er bare han som kan gi deg svaret. Spørsmålet er hvor lenge du tør å vente før du føler du må vite?

[AnonymBruker]

Jeg kan kanskje gi deg noen svar, selv om jeg selvsagt bare kan snakke utfra meg selv, og ikke aner noe om hva kjæresten din egentlig føler.

Jeg er på den siden han var, altså jeg vil ikke ha barn. Virkerlig ikke. Det føles fremmed, feil og det bare er ikke det livet jeg vil leve. Jeg har heller ikke vært i noe forhold før det jeg er i nå.

Jeg holdt på å bli sammen med en jente (er lesbisk) for fem år siden, og da var det at hun ville ha barn og at det var viktig for henne grunnen til at jeg ikke ville satse på det forholdet. I datingprosessen husker jeg at jeg modererte meg veldig mtp å få barn - mer enn det jeg egentlig mente. Og ja, det var fordi jeg var redd for å miste henne, at hun ikke skulle ville date meg.

Jeg mente egentlig at jeg overhodet ikke ville ha barn, men sa til henne at jeg kanskje ville, hvis jeg slapp å føde, og foksuerte veldig på at det var fødsel og graviditet som var det jeg ikke ville. Det stemmer at dette er ting jeg ikke vil, men det å ha barn og bli mor er også noe jeg ikke ønsker. Nå har jeg en kjæreste jeg har vært sammen med i fire år, og ingen av oss vil ha barn. Da føles det mye tryggere å kunne si det, fordi jeg faktisk får til å kjenne etter hva jeg mener, ikke si noe og moderere meg fordi jeg er redd jeg skal miste noen. Det føles mye mer riktig, og jeg er meg selv hundre prosent.

Jeg tror at dersom jeg hadde blitt sammen med hun andre (det var flere grunner til at det ikke ble oss, og i ettertid er jeg veldig glad det ikke ble det), så hadde jeg nok gått med på å få barn. Jeg hadde helt sikkert også blitt glad i barnet, for det blir man jo. Men jeg hadde aller mest sannsynlig følt at jeg levde et liv jeg ikke ville leve. Jeg ville følt at det var mye annet jeg heller ville gjort enn å være mor, og det ville føltes fremmed å gjøre alle barnetingene. Jeg tror ikke det forholdet hadde blitt noe lykkelig for min del, og sannsynligvis ville det ikke holdt. Hun hadde nok blitt lykkelig fordi hun hadde fått barn, jeg hadde i begynnelsen vært glad fordi jeg hadde kjæreste, men etter hvert blitt ulykkelig fordi det ble et liv jeg ikke ønsket.

Sånne ting er det ekstremt viktig å være enige om, og å snakke om. Det kan selvfølgelig hende at kjæresten din nå er åpen for barn fordi han er forelska i deg, og ser muligheten for barn som noe spennende, men skummelt, fordi han ikke har tenkt tanken før. Og at han aldri før har villet ha fordi han ikke har kunnet se det for seg, ikke vært med noen som har vekket de følelsene i ham. Dere har et veldig bra forhold på alle andre områder, og det kan hende han "varmer opp" til tanken.

Ville bare komme med mine erfaringer også, barneønsket (eller mangel på sådan) kan være en essensiell del av noens identitet, og det kan være noe man ikke har tenkt spesielt over før. Det er bare han som kan gi deg svaret. Spørsmålet er hvor lenge du tør å vente før du føler du må vite?

Litt OT, da jeg ikke ønsker barn, men måtte bare kommentere, for dette var så fint å lese! Kjenner meg så igjen

- Hilsen ei som ikke ønsker barn.

Anonymous poster hash: 012cd...b56

[Veggdyret]

Jeg har vært den som har innledet et forhold med å si at jeg aldri ville ha barn, mannen min ønsket seg barn men var klar på at det var viktigere for ham å få meg enn å få barn. Etter at han hadde bevist det gjennom flere år kom jeg mer og mer inn på tanken om å få barn og etter 7 år sammen fikk vi en datter. Det trenger slett ikke å være sånn at han sier "kanskje" nå for å holde på deg, folk kan endre mening. Tror han ville holdt seg til aldri om han mente aldri.

[Krysanti]

Jeg har grublet litt på dette, og jeg tror at mange menn ikke er så flinke på å tenke så "abstrakt" som mange jenter er. I alle fall har dette stemt for de guttene jeg har vært sammen med. Jeg har hele tiden visst at jeg vil gifte meg og få barn, for han har det vært fjernt å i det hele tatt tenke over før forholdet har vært på et visst stadium. Først da vi hadde vært sammen en stund begynte han å tenke på at vi kunne bli samboere en dag, først nå som vi har bodd sammen har han begynt å tenke seriøst på at vi kan gifte oss og få barn en dag. Jeg har vært litt frustrert, for jeg har gjerne ønsket meg et løfte om at JA, jeg vil at vi skal gifte oss og få barn en dag - mens det har vært vanskelig for han å si før vi hadde vært sammen så lenge at det ikke ble en abstrakt mulighet en gang i fremtiden. Jeg skal ikke si at han kommer til å ville ha barn med deg en dag selv om han ikke ønsket det før dere ble sammen, men jeg tror ikke du nødvendigvis trenger å ta det han sa da som en fasit på hvordan han kommer til å føle det om fire år. Jeg ville laget en frist for meg selv, at du lar det ligge helt nå som tema, og tar det opp igjen f.eks. om et år. Du er i midten av tjueårene, da har du tid til det tenker jeg. Sånn har jeg gjort det selv, og nå hender det at vi snakker helt åpent om "når vi gifter oss" eller "når vi får barn".

[AnonymBruker]

Kanskje betyr "vet ikke", han er nok litt som meg. Han ser ikke helt gledene av et barn enda, men ser veldig tydelig utfordringene og problemene, og har ikke klart å innstille seg på å bli 100% voksen.

Det endrer seg nok. Selv sier jeg bare til samboeren at jeg vil ha barn, for det vil jeg nok før hun er klar uansett =D

liar, liar, pants on fire

Anonymous poster hash: f4e41...be0

[AnonymBruker]

Jeg har grublet litt på dette, og jeg tror at mange menn ikke er så flinke på å tenke så "abstrakt" som mange jenter er. I alle fall har dette stemt for de guttene jeg har vært sammen med. Jeg har hele tiden visst at jeg vil gifte meg og få barn, for han har det vært fjernt å i det hele tatt tenke over før forholdet har vært på et visst stadium. Først da vi hadde vært sammen en stund begynte han å tenke på at vi kunne bli samboere en dag, først nå som vi har bodd sammen har han begynt å tenke seriøst på at vi kan gifte oss og få barn en dag. Jeg har vært litt frustrert, for jeg har gjerne ønsket meg et løfte om at JA, jeg vil at vi skal gifte oss og få barn en dag - mens det har vært vanskelig for han å si før vi hadde vært sammen så lenge at det ikke ble en abstrakt mulighet en gang i fremtiden. Jeg skal ikke si at han kommer til å ville ha barn med deg en dag selv om han ikke ønsket det før dere ble sammen, men jeg tror ikke du nødvendigvis trenger å ta det han sa da som en fasit på hvordan han kommer til å føle det om fire år. Jeg ville laget en frist for meg selv, at du lar det ligge helt nå som tema, og tar det opp igjen f.eks. om et år. Du er i midten av tjueårene, da har du tid til det tenker jeg. Sånn har jeg gjort det selv, og nå hender det at vi snakker helt åpent om "når vi gifter oss" eller "når vi får barn".

Jeg tror du har rett i det du sier om at mange menn og kvinner tenker ulikt om det å skulle få barn. Det er f.eks. sjelden jeg hører en mann si "jeg skal ha barn", men langt flere kvinner sier det. Det kan både ha med at for mange menn kommer ønsket om barn senere, og at det er flere kvinner enn menn som ønsker barn. Selv er jeg kvinne som ikke ønsker barn, så jeg føler at jeg "tenker mer som en mann"

Anonymous poster hash: 012cd...b56

[AnonymBruker]

Han jeg var sammen med da jeg var 19/20 ville ikke ha barn. Derfor slo vi opp. Nå (snart 14 år senere) er jeg gift med en flott mann jeg elsker og vi har to barn som er det aller viktigste og beste som går skjedd meg i livet.

Eksen er singel og barnløs.

Anonymous poster hash: d1af9...9e3

[AnonymBruker]

Ville bare komme med mine erfaringer også, barneønsket (eller mangel på sådan) kan være en essensiell del av noens identitet, og det kan være noe man ikke har tenkt spesielt over før. Det er bare han som kan gi deg svaret. Spørsmålet er hvor lenge du tør å vente før du føler du må vite?

Takk for svar, alle sammen!

Rainbow81 - selv om du skriver fra et perspektiv fra ei som ikke vil ha barn, så hjalp det å lese. Jeg setter veldig pris på ditt persepektiv. Jeg er også klar over hvor revet med man kan bli som forelsket, mange ting jeg ikke hadde vurdert før jeg traff ham er nå ting jeg kan se for meg, så det går vel begge veier. Så får vi se om det virkelig er noe jeg vil sette ut i livet etterhvert. Jeg har jo fremdeles god tid på meg, og jeg vet jo uansett ikke hvor dette forholdet går så tidlig.

Til dere andre - dette at perspektive for kvinner om menn er ulikt forstår jeg godt. Jeg tror nok det er lettere for en kvinne å vite om hun virkelig vil eller ikke vil ha barn enn det er for menn også.

Min forrige kjæreste så heller ikke for seg en framtid med barn i starten, men ville gjerne ha barn til slutt likevel. Da hadde vi jo allerede vært igjennom en abort, så det var jo dumt at han var så bastant først da - jeg følte nesten at han hadde ødelagt våre muligheter til å få en familie.

Når jeg sier at jeg vil ha barn, vet jeg jo uansett ikke om jeg vil ha dem med min nye kjæreste, jeg kjenner ham ikke godt nok til at jeg vet om vi kunne fått et bra liv sammen eller om han kunne bli en god far - hadde han vært 100% sikker på at han ønsket seg barn, hadde jeg uansett måttet lære ham å kjenne en tid først. Jeg vet at jeg vil ha barn, men jeg er nødt til å finne en bra far til dem også. Derfor gikk jeg jo fra min forrige kjæreste, også etter at han sa han ville ha barn med meg.

Jeg gir dette forholdet en sjanse, jeg! Om han blir sikker på at han ikke vil, så satser jeg på at han er mann nok til at han forteller meg det!

Anonymous poster hash: 06a00...98d

[Purple Diamond]

Takk for svar, alle sammen!

Rainbow81 - selv om du skriver fra et perspektiv fra ei som ikke vil ha barn, så hjalp det å lese. Jeg setter veldig pris på ditt persepektiv. Jeg er også klar over hvor revet med man kan bli som forelsket, mange ting jeg ikke hadde vurdert før jeg traff ham er nå ting jeg kan se for meg, så det går vel begge veier. Så får vi se om det virkelig er noe jeg vil sette ut i livet etterhvert. Jeg har jo fremdeles god tid på meg, og jeg vet jo uansett ikke hvor dette forholdet går så tidlig.

Til dere andre - dette at perspektive for kvinner om menn er ulikt forstår jeg godt. Jeg tror nok det er lettere for en kvinne å vite om hun virkelig vil eller ikke vil ha barn enn det er for menn også.

Min forrige kjæreste så heller ikke for seg en framtid med barn i starten, men ville gjerne ha barn til slutt likevel. Da hadde vi jo allerede vært igjennom en abort, så det var jo dumt at han var så bastant først da - jeg følte nesten at han hadde ødelagt våre muligheter til å få en familie.

Når jeg sier at jeg vil ha barn, vet jeg jo uansett ikke om jeg vil ha dem med min nye kjæreste, jeg kjenner ham ikke godt nok til at jeg vet om vi kunne fått et bra liv sammen eller om han kunne bli en god far - hadde han vært 100% sikker på at han ønsket seg barn, hadde jeg uansett måttet lære ham å kjenne en tid først. Jeg vet at jeg vil ha barn, men jeg er nødt til å finne en bra far til dem også. Derfor gikk jeg jo fra min forrige kjæreste, også etter at han sa han ville ha barn med meg.

Jeg gir dette forholdet en sjanse, jeg! Om han blir sikker på at han ikke vil, så satser jeg på at han er mann nok til at han forteller meg det!

Anonymous poster hash: 06a00...98d

Så bra! Lykke til

[AnonymBruker]

Takk

?

Anonymous poster hash: 06a00...98d

[AnonymBruker]

Ei jente har ofte tenkt på muligheten til å få barn fra hun fikk menstruasjon. Dette er jo naturlig siden man fra da må ta stilling til prevensjon som i dag oftest er jentas ansvar (dessverre). De fleste jenter har derfor en formening OM de ønsker barn eller ikke.

En gutt har kanskje ikke tenkt på det før han får spørsmålet, og svarer kanskje ut fra om han ønsker barn NÅ, fordi han ikke har tenkt tanken i 10 år. Mitt råd er å gi han litt tid til å bli kjent med tanken om et barn i FREMTIDEN, ikke i år.

Mannen min hadde overhodet ikke tenkt tanken på barn, og da jeg spurte han tidlig i forholdet svarte han at han så for seg å være barnløs, men gift. Jeg forklarte at jeg gjerne ønsket et barn, men at vi ikke trengte å få fem. I en periode mente han at det ikke hadde så mye å si for han, før han skiftet side. Da hadde han tenkt over det å bli gammel uten barn og med liten familie, og at en baby kanskje var litt kos. Nå som han skal bli pappa er han helt i 100 og ser på barnevogn og hvilke duppedingser han kan kjøpe ❤ veldig søt

Anonymous poster hash: 3bfc0...f62

[Charlotte*]

Min samboer og jeg har vært sammen i 5 år. Tidlig i forholdet ga han inntrykk for at han ikke ønsket seg flere barn, da han ble far til et barn i ung alder. (les: jeg er stemamma) Men idag ønsker han seg barn allikevel.

Poenget mitt er at noen ganger vil tid forandre mennesker, mens andre ganger ikke. Jeg kom aldri så langt at jeg stilite et ultimatum, men hadde han fortsatt sagt nei eller vært usikker idag hadde jeg ønsket et svar. Å få barn er viktig for meg og noe jeg gleder meg til innen noen år, og det er derfor viktig at min partner deler dette synet.

TS - Du bør kanskje forvente et svar eller en beslutning fra han. Gjerne ikke allerede idag, men kanskje innen sommeen? Dette kan gi han tid til å tenke om dette er noe han ønske eller ikke. Noen vil bare ikke ha barn, men om det er noe som du ikke kan leve uten så har du en avgjørelse å ta..

Lykke til

[chikako]

Det endrer seg nok. Selv sier jeg bare til samboeren at jeg vil ha barn, for det vil jeg nok før hun er klar uansett =D

Anonymous poster hash: f4e41...be0

Dette synes jeg var en rar ting å si. Du vet ikke om du vil ha barn, men du sier til samboeren din at du vil det, fordi du kommer til å ville det før hun er klar? Hvordan kommer du til den konklusjonen når du IKKE vil ha barn nå? Det er jo ikke snakk om at ts kjæreste ikke vil ha barn akkurat nå, men at han kanskje ikke vil ha det overhodet. Hun er jo ikke klar selv ennå, ser det ut som.