Fant min brors umerkede grav - etter 50 år! Hva nå?

[AnonymBruker]

Det hadde jeg ikke ventet, så nå er jeg litt sjokkert og i villrede.

Min mor fødte en gutt på midten av 60-tallet. Men gutten ble syk og døde senere samme dag. Sykehuspresten ble tilkalt, og han ble således døpt. Etter en ringerunde ble jeg fortalt at dødfødte barn på den tiden ble gravlagt sammen med andre. Men denne skulle i teorien ha en egen siden han var døpt.

Men mange år har gått, og de bruker ofte gamle graver omigjen.

Nå fikk jeg nettopp telefon om at graven var funnet og er urørt!

Hva gjør jeg nå? Hva/hvilke gravsteiner bruker en til spedbarn som ikke får noen før 50 år senere? Hva skal det stå?

?????

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[AnonymBruker]

Navn og fødsels/dødsdato. Ellers etter ønske.

Anonymous poster hash: 6e096...6e1

[Kittykat]

Hm...vanskelig å si. Jeg ville skaffet en gravstein, mest av respekt for den avdøde. Det spiller ingen rolle om du ikke kjente broren din, familie er familie. Det kan kanskje stå noe sånt som: hvil i fred, lille venn/en engel er i himmelen/elsket og dypt savnet e.l. i tillegg til navn og dato. Jeg er ikke så flink på sånne tekster. Gravsteinen kan være en vanlig gravstein eller man kan ha hjerteformet med en liten engel på eller et par småfugler på, kanskje et bilde av broren din hvis du har et e.l. Jeg har sett mange graver for barn som har denne typde gravsteiener.

Endret 11. februar 2014 av Kittykat

[AnonymBruker]

Uff, det skjærer i hjertet at han har ligget der alene og vært ingorert i alle år!

Men tenker at det føles mest naturlig med et lite hjerte som stein siden han var spedbarn når han havnet der. Bilder tok de jo ikke på den tiden. Mødrene fikk jo ikke se barna engang hvis det var mistanke om at noe var galt.

Det er bare jeg som vet dette (at graven er funnet), så jeg får ta det forsiktig opp med resten av familien og høre hva de mener.

Akk ja, der fikk jeg noe å tenke på gitt. Og det er langt opp til Tromsø, og liten vits i å reise før snøen er vekk.

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[Kittykat]

Uff, det skjærer i hjertet at han har ligget der alene og vært ingorert i alle år!

Men tenker at det føles mest naturlig med et lite hjerte som stein siden han var spedbarn når han havnet der. Bilder tok de jo ikke på den tiden. Mødrene fikk jo ikke se barna engang hvis det var mistanke om at noe var galt.

Det er bare jeg som vet dette (at graven er funnet), så jeg får ta det forsiktig opp med resten av familien og høre hva de mener.

Akk ja, der fikk jeg noe å tenke på gitt. Og det er langt opp til Tromsø, og liten vits i å reise før snøen er vekk.

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

Kan kanskje være lurt å ta det opp med familien ja, men jeg ville skaffet en gravstein uansett hva de mente. Kan jo hende at dette vil være vanskelig for dem, men nå er broren din endelig funnet ( hvis man kan si det på den måten ). Så ja, jeg synes faktisk at en gravstein er det minste som kan gjøres for han. Selv om han døde som baby, så har jo minnet om han levd videre...

Jeg håper det går bra med deg ts

[AnonymBruker]

Den fødselen var naturligvis svært traumatisk for min mor. Bedre ble det ikke da det skjedde en gang til året etter. Da mistet hun en jente, men hun kom ut dødfødt. Denne ble nok lagt i en grav sammen med en annen ukjent. (Kan ikke fatte at de syns dette var lurt den gang). Så henne blir det umulig å finne.

Men NÅ når det er bekreftet at han har egen grav, da skal han ha orntlig grav. De andre kan mene hva de vil egentlig, men det skal han!

Takk for klem... den var god nå Kittykat!

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[AnonymBruker]

Å... får litt sånn vondt i maven.

Pga historien <3

Velg en hjerteformet sten, det er vakkert.

Hva som skal stå der?

Skriv det d u føler for.

Du får kjenne på det,-hva du vil skal stå.

Du virker som et varmt og empatisk menneske TS.

Anonymous poster hash: d766d...e9e

[AnonymBruker]

Det hadde jeg ikke ventet, så nå er jeg litt sjokkert og i villrede.

Min mor fødte en gutt på midten av 60-tallet. Men gutten ble syk og døde senere samme dag. Sykehuspresten ble tilkalt, og han ble således døpt. Etter en ringerunde ble jeg fortalt at dødfødte barn på den tiden ble gravlagt sammen med andre. Men denne skulle i teorien ha en egen siden han var døpt.

Men mange år har gått, og de bruker ofte gamle graver omigjen.

Nå fikk jeg nettopp telefon om at graven var funnet og er urørt!

Hva gjør jeg nå? Hva/hvilke gravsteiner bruker en til spedbarn som ikke får noen før 50 år senere? Hva skal det stå?

?????

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

Hvis moren din er i live er det hennes sak å gjøre eller ikke gjøre noe her mener jeg.

Anonymous poster hash: 0b88e...f31

[minister-mio]

Så fint du fant ham. På graven bør det stå det fulle navnet hans og datoen han ble født og døde. Ellers kan du velge selv, hvil i fred f. Eks. Lykke til

[AnonymBruker]

Hvis moren din er i live er det hennes sak å gjøre eller ikke gjøre noe her mener jeg.

Anonymous poster hash: 0b88e...f31

Ja, jeg er litt enig med deg. I hvertfall at hun har mye og si.

Men jeg klarer liksom ikke resonere meg fram til at å fornekte hele historien hjelper. For laaaangt baki der gnager det at det finns en barnegrav som alltid har blitt ignorert, aldri besøkt eller forsøkt stelt til minne om den lille sjelen som fløy forbi.

Akkurat nå er jeg i villrede. Fortalte dette til min søster, og hun delte absolutt ikke min entusiasme. Det blir ikke mindre komplisert at akkurat henne er adoptert, og har aldri vært flink til å dele tanker om sin sjebne med oss. Og denne lillebroren er født noen år før henne.

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[Chloe-]

Hva med "aldri glemt"?

[ViljaH]

Jeg hadde ordnet en gravstein, gjerne hjerteformet. Navn og datoer må på. Hos blomsterbutikker og gravferdsbyrå har de eksempler på fine tekster som kan passe. Så velger du den som treffer deg mest.

Jeg likte den "en liten sjel fløy forbi". Du kan jo prøve deg på å skrive selv, det som uttrykker det du føler.

Jeg synes ikke du skal la være fordi du har en søster som er adoptert. Det er ikke til forkleinelse til henne at din bror døde som spedbarn. Han fortjener et minnesmerke.

Lever din mor?

[Kittykat]

Ja, jeg er litt enig med deg. I hvertfall at hun har mye og si.

Men jeg klarer liksom ikke resonere meg fram til at å fornekte hele historien hjelper. For laaaangt baki der gnager det at det finns en barnegrav som alltid har blitt ignorert, aldri besøkt eller forsøkt stelt til minne om den lille sjelen som fløy forbi.

Akkurat nå er jeg i villrede. Fortalte dette til min søster, og hun delte absolutt ikke min entusiasme. Det blir ikke mindre komplisert at akkurat henne er adoptert, og har aldri vært flink til å dele tanker om sin sjebne med oss. Og denne lillebroren er født noen år før henne.

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

Jeg hadde skaffet en gravstein uansett. Ja, det kan kanskje virke frekt gjort mot f eks din mor og andre som eventuelt ikke deler din entusiasme, men det hadde jeg ikke brydd meg om. Jeg hadde gjort dette for å få en slutt, hvis du skjønner. Og man får en skikkelig grav å gå til og stelle med og man får endelig et slags fint minne om han pga at graven endelig ble funnet etter å ha vært borte i mange, mange år.

Jeg forstår deg helt og holdent, ts. Jeg hadde følt det på samme måte.

Endret 11. februar 2014 av Kittykat

[Gjest Vampen]

Jeg ville ikke ha satt opp en sten om det ikke er greit for moren. Det er en fin tanke, ikke misforstå, men det er ikke alle som ønsker et eget gravsted. Det bør respekteres. Et gravsted er også en forpliktelse mtp stell. Det er også noen praktikaliteter her. Noen må være festeeier om det skal settes opp en sten, og det er normalt sett mor. Jeg vet ikke om noen kan være festeeier om nærmeste pårørende ikke vil. Det er også slik at en grav koster penger etter en del år, så det kan også være at det er noe som må betales for å bevare den.

[AnonymBruker]

Den fødselen var naturligvis svært traumatisk for min mor. Bedre ble det ikke da det skjedde en gang til året etter. Da mistet hun en jente, men hun kom ut dødfødt. Denne ble nok lagt i en grav sammen med en annen ukjent. (Kan ikke fatte at de syns dette var lurt den gang). Så henne blir det umulig å finne.

Men NÅ når det er bekreftet at han har egen grav, da skal han ha orntlig grav. De andre kan mene hva de vil egentlig, men det skal han!

Takk for klem... den var god nå Kittykat!

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

Du er nå en god søster selv om han aldri fikk oppleve det!

Anonymous poster hash: b7e11...d4b

[Kamikatze]

Hei.

Beskyttelsen av gravfreden gikk ut for flere tiår siden. Ta kontakt med Tromsø kirkelige fellesråd Gravlundskontoret, på telefon 77605090. De kan fortelle hvordan du skal forholde deg til feste og minnesmerke.

Såpass langt nord anbefaler jeg deg en forholdsvis liten stein, med ovalt skåret og polert felt, gjerne liggende på bakken. Gjør det enkelt. Navn, dato for ankomst og sorti. Synes også Cloes: Du ble aldri glemt, er en passende tekst. Unngå nips og smågjenstander. Det gjør graven sårbar for hærverk og frostspreng. En diskrét naturstein er kanskje også lettere å forholde seg til for mor og andre berørte? En prangende overdådig pyntet en kan komme som et lite sjokk om din mor skulle oppsøke graven etter så lang tid. En diskrét som bare er der, vil nok være det beste.

Tror de godtar feste inntil åtti år etter siste begravelse i graven. Aner ikke hva gravfesteavgiften er, men tipper det ligger rundt en hundreogfemti-tohundre pr periode. Om det er to eller fem år, vet jeg ikke. Dette varierer fra kommune til kommune.

Et kriterium for å feste utover gravfredstiden (20 år) er at graven holdes stelt. Trolig vil blomsterforretninger som leverer til begravelse ha ordninger med gravstell. Noen steder kan denne tjenesten kjøpes av gravlunden. Andre alternativer kan være å bruke sitt nettverk av kjente, lokalavisen eller internet for å finne likesinnede med etterlatte der du bor. Da kan dere bytte tjeneste. Du steller deres grav, mot at de steller din. Hjelpemiddelsentralen og arbeidstreningsprosjekter kan også være en mulighet. Det viktige er at graven stelles, hvis ikke vil du neppe få feste den videre.

Lykke til. Håper alt ordner seg greit.

Endret 11. februar 2014 av Kamikatze

[AnonymBruker]

Hei.

Beskyttelsen av gravfreden gikk ut for flere tiår siden. Ta kontakt med Tromsø kirkelige fellesråd Gravlundskontoret, på telefon 77605090. De kan fortelle hvordan du skal forholde deg til feste og minnesmerke.

Såpass langt nord anbefaler jeg deg en forholdsvis liten stein, med ovalt skåret og polert felt, gjerne liggende på bakken. Gjør det enkelt. Navn, dato for ankomst og sorti. Synes også Cloes: Du ble aldri glemt, er en passende tekst. Unngå nips og smågjenstander. Det gjør graven sårbar for hærverk og frostspreng. En diskrét naturstein er kanskje også lettere å forholde seg til for mor og andre berørte? En prangende overdådig pyntet en kan komme som et lite sjokk om din mor skulle oppsøke graven etter så lang tid. En diskrét som bare er der, vil nok være det beste.

Tror de godtar feste inntil åtti år etter siste begravelse i graven. Aner ikke hva gravfesteavgiften er, men tipper det ligger rundt en hundreogfemti-tohundre pr periode. Om det er to eller fem år, vet jeg ikke. Dette varierer fra kommune til kommune.

Et kriterium for å feste utover gravfredstiden (20 år) er at graven holdes stelt. Trolig vil blomsterforretninger som leverer til begravelse ha ordninger med gravstell. Noen steder kan denne tjenesten kjøpes av gravlunden. Andre alternativer kan være å bruke sitt nettverk av kjente, lokalavisen eller internet for å finne likesinnede med etterlatte der du bor. Da kan dere bytte tjeneste. Du steller deres grav, mot at de steller din. Hjelpemiddelsentralen og arbeidstreningsprosjekter kan også være en mulighet. Det viktige er at graven stelles, hvis ikke vil du neppe få feste den videre.

Lykke til. Håper alt ordner seg greit.

Det var de som fant den for meg, sånn over natten med begrensede opplysninger. Fødselsdatoen visste jeg ikke, pg bare ca. årstall men de det fant de ut. Jeg fikk bare noen kontrollspørsmål om bosted osv, så kunne de slå fast at det stemte med det de hadde funnet.

Det første jeg tenkte på var at jeg ønsket med en bronsje-engel på størrelse med Frihetensgudinnen (neida, men noe i den duren, litt mindre selvfølgelig).

Men du sier mye klokt i forhold til at enkelte trenger å venne seg til tanken om at graven hans skal være som graven til andre nære og kjære.

Begge foreldrene mine lever enda, min far dog noe redusert. Og kjenner jeg min mor rett vil hun nok bli sjokkert over at jeg har funnet den, deretter vil hun kanskje si "du får gjøre som du vil". Eller det kan tilogmed tenkes at hun etter hvert vil være med å se.

Men det finns ingen mulighet for at jeg nå kan glemme hele greia, og jeg får ringe tilbake og spørre om hvordan jeg forholder meg nå når jeg vil den skal være vår.

Tenker jeg tar en tur nordover når snøen er vekk, og får de til å vise meg den, sånn i første omgang. I mellomtiden har kanskje disse tankene modnet og formet seg til noe konstruktivt.

TS

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[AnonymBruker]

Du er nå en god søster selv om han aldri fikk oppleve det!

Anonymous poster hash: b7e11...d4b

Hmm... tenker at han ville vært en enda bedre bror. Synd at det ikke ble slik... veldig synd.

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[AnonymBruker]

Hei igjen, ville bare følge opp denne tråden og fortelle om at min mor fikk sjokk når hun hørte om dette. Men sa umiddelbart at hun ville være med å besøke den.

Sommeren kom, og jeg var fast bestemt på at jeg skulle besøke dette stedet. Min mor kjente nå en slags ulyst til å rippe opp i dette merket jeg, men jeg sa det var helt opp til henne og at det var greit om hun lot være. Dagen kom, og det ble mange timer i bil. MEN, hun satset med begge beina og de ble med - begge mine foreldre.

Nydelig gravlund og vi fikk utmerket hjelp til å finne fram, det var spot on! Der og da ble ett eller annet forløst - det var virkelig!

Før vi dro derfra satte vi igjen masse roser, og nå kommer det en liten sten eller lignende med navnet hans på. En fantastisk fin dag ble det!

Anonymous poster hash: ad31b...3ad

[spektralkatt]

Hei!

jeg har ikke lest denne tråden tidligere, men jeg ville bare si at historien din rørte meg.

jeg er glad på deres vegne for at det ordnet seg på en slik fin måte.

tusen takk for at du delte den med oss!