Stemor på heltid!!!

[Gjest Anonymous]

Jeg er gift med en alletiders mann og vi har et barn sammen. Han har to barn fra forrige ekteskap. Disse to barna flyttet til oss for ett år siden, og det har vært ett tøft innkjøringsår for oss alle. De er i barneskolealder og er med på mange aktiviteter, noe som krever sitt fra oss alle.

Vi diskuterte det lenge før vi kom til denne ordningen, (dvs mor har vanlig samvær annenhver helg og en dag i uka. )Og jeg prøvde på forhånd å sette meg inn i hvordan det ville bli å ha hovedansvaret for de. (Det skal sies at vi har hatt de mye mer en vanlig samvær oppover årene, slik at jeg kjenner de godt.)

Men alikevel kunne jeg ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan det har blitt. Jeg misstrives voldsomt med situasjonen og jeg føler det krever mye mer av meg en hva jeg er "villig" til å gi. Moren stiller veldig lite opp for ungene, men er veldig flink til å kritisere oss og klage på det vi gjør. Dette sliter for ungene merker misstemningen selv om vi prøver å skåne dem.

Jeg er glade i ungene, på samme måte som jeg er glad i tanteungene mine. For etter at jeg fikk eget barn oppdaget jeg morskjærligheten. Og det er noe helt annet.

Grunnen til at jeg skriver et innlegg her, er for å høre om det er andre rundt om i landet som er i samme situasjon. Og kanskje dere kan komme med litt tips og råd hvordan vi skal få hverdagen til å gå rundt, uten at det går på bekostning av forholdet. Føler meg veldig alene for jeg kjenner ingen andre som er i denne situasjonen.

HJELP!

Siri

[Gjest Kari Nordmann]

Jeg er i samme situasjon som deg. Hvert fall nesten.

Samboeren min har dagelig omsorg for sønnen sin på 8 år. Gutten er bare hos sin mor annen hver helg og i ferier.

Vi venter vårt første barn sammen nå, så vi har ingen felles fra før av.

Det første jeg må kommentere er at du skriver du er glad i ungene hans på samme måte som du er glad i tantebarna dine.

Du må ALDRI tro at du kan få de samme følelsene for hans barn, som for dine egne. Det vil aldri skje. Det er noe spesielt med egne barn og det vil det alltid være, men du er glad i dem og bryr deg om dem og det er vel det viktigste. Det er vel heller ingen som forventer noe annet..?

Jeg har hele tiden vært åpen med min sambo og fortalt han at jeg kommer til å føle anderledes for mine egen barn enn for hans. Og det forstår han veldig godt. Han forlanger ikke noe annet heller.

Jeg deltar på samme nivå som sambo i oppdragelse og ansvarsoppgaver, når det gjelder gutten og viser omtanke og kjærlighet for han.

Jeg forstår ikke helt hva som er problemet ditt her. Du sier at det krever mer enn du er villig til å gi. Hva betyr det???

Er det at du syntes det er vanskelig å følge opp barna hans i fritidsaktiviteter/skolearbeid???

Er det vanskelig å behandle hans og dine barn likt??

Tror du må fortelle litt mer om hva som er problemet før jeg eventuellt kan gi deg noen tips.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet jo at ingen forventer at jeg har samme følelser for hans barn som for mitt eget. Men ja, det er vanskelig å gi samme omsorgen og ha samme tåleransegrense for de to som for mitt eget. Mannen min jobber mye, mens vi valgte at jeg skulle ha redusert stillig for å kunne være tilstede for ungene når de kom hjem fra skolen osv. Slik blir det da at det meste av omsorg og arbeid faller på meg. Og det er vel det som er litt av problemet. Vi var jo enige om dette på forhånd, men jeg kunne ikke forestille meg hvordan det ble. Jeg føler vel at all den tiden jeg bruker på de, går på bekostning av tiden jeg har med mitt barn og til meg selv. Hver dag går med til kjøring og henting, oppfølging av skolearb osv, og alt det ekstra som blir av husarbeid.

Jeg vet jo det at etterhvert så vil jo hverdagen bli slik med mitt barn også, men det blir annerledes når en får det ansvaret når ungene er i skolealder, og en ikke får den gradvise tilvenningen. Og når jeg vet at alt jeg gjør og sier blir rapportert til moren, og da spesielt alt det negative, blir det veldig lite lystbetont.

Vi har forsøkt å gjøre litt om på det, men arbeids situasjonen til mannen min gjør at det er vanskelig å planlegge dagene. Derfor blir det til at jeg tar det meste av ansvaret og arbeidet.

Moren stiller som sagt lite opp og det skuffer ungene. Hun lover ut ting som hun sjeldent holder. Men lojale som unger er så anklager de ikke moren, Og jeg/vi blir de som må ta i mot ungenes frustrasjon og reaksjoner. Og ungene reagerer veldig forskjellig, både med sinne og trass, og det er ikke alltid like enkelt å takle.

Jeg vet ikke om det er noe konkret problem i denne situasjonen, men veldig mye frustrasjon fra min side. En følelse av å misstrives i "jobben" min som jeg har 24 timer i døgnet. En frustrasjon som jeg ikke ser hvordan jeg/vi skal løse.

Dette er vel mer ett ønske om å få kontakt med andre i samme situasjon, og få høre hvordan dere takler det.

Siri