Må bare få ut litt irritasjon..

[Gjest Anonymous]

Peanuts vil kanskje noen her mene, men i går kveld hadde jeg faktisk problemer med å få sove fordi jeg var irritert..

Har vært sammen med en mann på 38 i vel ett år.. Har det fint når vi er sammen.

Saken er den at jeg føler mer og mer at bestekompisen hans ikke liker at vi er sammen.. Opplever ham nesten som sjalu.. Og jeg føler at min kjære har problemer med å si nei når han foreslår ett eller annet..

Vi bor fortsatt hver for oss pga barn som må taes hensyn til.. Den første tiden synes jeg at min kjære og hans kompis hadde et normalt forhold.. De treftes kanskje en gang i uka eller så.. Kompisen er etablert med samboer og barn..

Men de siste månedene har det blitt slik at kompisen er på besøk hos ham 4-5 dager i uka. Og de dagene han ikke er der, eller at min kjære er her hos meg, så maser han på mobilen hele tiden om noe han trenger hjelp til o.l. om de ikke skal dra på den og den konserten m.m.

Synes han er der hele tiden.. Onsdag skulle vi på byen en tur, han ringte min kjære, og han sa at vi to skulle ut.. Her i byen der vi bor har vi "vårt" sted der vi bruker å gå, og da vi kom ut sto han p..... og venta i døra..

Har spurt min kjære om å være med når jeg av og til er på tjenestereise i forbindelse med jobben.. Noen ganger er det i tilknytning til helger, og jeg får dekket både reise og opphold. Det eneste det hadde kostet ham å være med har vært flybill.. Men han har ikke hatt råd.

Hittil har vi vært på to små turer sammen.. Den ene i påsken til Sverige. Og gjett hvem som tilfeldigvis også var der da vi kom frem...

Nå skal han og kompisen på 2 reiser sammen. Den ene til helgen (3 dager). Om 3 uker skal de til til oslo fra fredag morgen til mandag kveld på guttetur..

I går kveld da jeg snakka med ham i telefonen sa han at ...... hadde mast på at han måtte være med til Stockholm på konsert i september, men han syntes kanskje det ble dyrt å reise fra N-N. til Stockholm for en dag.. Klarte ikke å dy meg, da måtte jeg si at de kunne jo ta seg noen dager når de først var på ferie.. "Ja vi får nå se hvordan det blir" svarte han..

Kjenner jeg blir så irritert.. Han har verken tid eller råd når jeg vil ha han med, men så snart kompisen maser litt på han så er det ikke snakk om verken tid eller økonomi..

Har flere ganger foreslått at vi kan gjøre noe sammen alle fire.. Men han kompisen har aldri med seg samboeren på noe.. Har truffet henne en gang på ett år, og han treffer jeg som sagt flere ganger i uka..

Kan ikke snakke med min kjære om dette.. Kjenner ham så godt nå at da vet jeg han blir sint..

Men jeg kjenner nesten jeg misliker kompisen etterhvert som tiden går.. Føler han forstyrrer hele tiden.. Ikke en dag/ kveld tror jeg at ikke han ringer eller kommer innom når vi har litt tid sammen alene.. Enten er det unger, og når vi endelig har noen timer for oss selv, så er han der...

Tror han gjør det med forsett.. Ser nesten han lyser opp hvis han ser han forstyrrer noe når han kommer.. Det er ikke min kompis, og ikke ham jeg er sammen med, så jeg kunne godt tenke meg litt mindre kontakt,ja.

Er jeg premenstruell nå, som reagerer slik???? :oops:

[MiniMjau]

Jeg synes han kompisen høres merkelig ut, og at du bør snakke med din kjære om dette. Du er ikke premenstruell!! Kanskje kompisen er forelsket i deg? hehe.... 8)

[Gjest Moonshadow]

En fyr jeg var forlovet med, hadde også en slik kompis.. Det endte med at han gjorde det slutt pgr av at kompisen hadde sagt han burde gjøre det.. Utrolig barnslig av en over 20.. Kan ikke si jeg ble så skuffa da, hvem vil vel ha en slik type

[LilleBille]

Synes det virker helt rimelig at du er irritert jeg (og er det ikke godt å blåse det ut litt).. .. tror ikke du kan/skal skylde på PMS..

Tror du må snakke med kjæresten og si at dette sliter på forholdet dere imellom og at han bør tenke gjennom hvilken "makt" kameraten har - og hvorfor har oppfører seg som han gjør. (Han virker jo sjalu)

Hvis kjæresten din blir sint (noe som vel er helt urimelig - men kanskje skyldes at han innerst inne har dårlig samvittighet) prøv å legge vekt på at det jo ikke så hyggelig for kameratens samboer at han alltid er alene hos dere osv.. kanskje det er lettere for ham å se det fra "hennes side".. Prøv å vikle det positivt .. og foreslå en gang til at dere kan gjøre noe sammen eller invitere dem begge til dere.

Han må jo forstå at når dere reiser bort alene sammen ... bør dere være det.. - Du bør gjøre noe.. - tørre å si fra .. ellers ender du muligens opp med ultimatumet .. kompisen eller deg..

[Gjest Madam Felle]

Jeg hadde sagt i fra, for noe sånt hadde jeg IKKE orket.

Jeg sitter med en følelse, av at det kanskje er mer mellom dem, enn det de egentlig vil innrømme. :-? Sikkert ikke en tanke som burde være der, men det var nå bare noe som slo meg.

Eller, så er det bare slik, at de ikke klarer å være uten hverandre i det hele tatt. Men det er jo slitsomt når begge to har forhold. Jeg reagerer også på at samboeren hans ikke er med oftere heller. Kanskje du skulle snakket litt med henne, om hvordan hun føler det.

Uansett så bør du ikke slutte å snakke om det med typen din, for at du ikke vil at han skal bli sur. For det er det dummeste en gjør i et forholdet. Nemlig å kutte ut å snakke om det som plager en, for tro det eller ei, en dag eksploderer du.

Jeg mener at det er typen din som skal sette foten ned for kameraten sin, for ellers tviler jeg på at noe blir gjort. Det er han som må fortelle han hvordan tingene bør være, og det er noe som heter å slå av mobilen også. En behøver ikke være mobil hele tiden.

Ta deg en alvorsprat med han, men snakk med han når du selv er rolig, for da kommer du nok lengre. For er du hissig, og anklager han for ting og tang vil han nok gå i forsvarsposisjonen.

[nyibyen]

Kanskje det ligger noe annet bak? Ar kameraten har problemer (er deprimert, eller noe, eller har problemer med i forholdet med samboeren) og trenger støtte og selskap og oppmuntring fra typen din? Mens typen din på sin side ikke sier noe til deg om dette pga at det er private ting?

Jeg hadde blitt kjempefrustrert og kanskje spurt samboeren til kameraten om vi to ikke skulle ta en kopp kaffe, og så høre litt med henne om hun ser saken fra en annen side.

[Amarone]

For å være litt brutal: Kanskje kompisen virkelig misliker deg, og at han prøver å ødelegge forholdet deres?

En venninne av meg har en kjæreste som ikke tydeligvis liker meg og sambo (etter å ha møtt oss en gang! Vet faktisk ikke hvorfor, ikke noe spesielt skjedde... ). Hun bor stort sett hos ham, så jeg kan ikke besøke henne der, og han kommer ikke hvis vi prøver å invitere dem begge. Dette medfører at jeg ikke treffer min venninne så ofte... På en måte blir det en slags sabotasje av vennskapsforholdet vårt. :-? Du kan jo prøve å fortelle kjæresten din hvordan du oppfatter det, på en rolig og saklig måte. Det blir jo i grunnen hans sak å ta det opp med kompisen?

[Gjest Trådstartende gjest]

Kan godt være at han misliker meg.. Det har jeg ingen aning om.

Tanken har faktisk slått meg når vi har vært sammen at han noen ganger nærmest helt overser meg, om jeg er tilstede.

Helt greit om han føler det slik, men hallo vi er ikke langt unna 40 noen av oss. Vanlige oppegående folk.. Jeg kan jo ikke si at jeg liker alle jeg treffer på min vei.. Venners venner, svogre, svigerinner, venners partnere, men det er da deres valg hvem de skal være sammen med og ikke mitt.. Man har da lært vanlig folkeskikk her i livet. Jobber på en arbeidsplass med flere hundre ansatte. Kan ikke si jeg er like glad i alle, og deres måte å være på, og det er sikkert gjensidig. Men vi kan da omgåes og ha en vanlig høflig ikke anstrengt tone likevel.. Forventer ikke at alle jeg treffer skal like meg like godt, men jeg forventer å bli behandlet med respekt og vanlig høflighet.. Og mange ganger har jeg da opplevd at de som kjemien ikke har stemt med i begynnelsen når vi ble kjent, faktisk har vært de som virkelig har vært noe å samle på..

Uansett er jeg enig i at det er kjæresten min som må ta til vettet her, og styre dette samværet.. Vi har vært sammen over ett år nå og snakker om å flytte sammen. Kompisen burde da være glad på sin venns vegne for at han har funnet kjærligheten. Det kaller jeg en venn.. Og jeg vil tro at for de fleste vil det være naturlig at man ikke oppsøker en venn som er i ett nytt forhold omtrent daglig, og forventer at han skal kunne stille opp til en hver tid som han har gjort de 3 årene før vi ble sammen og han var singel.

En av årsakene til at jeg vegrer meg for å flytte sammen med min kjære er faktisk denne kompisen.. Er ikke interessert i å sitte sammen med ham hver bidige kveld. Nå kan jeg faktisk velge om jeg vil dra dit når han er der, eller jeg kan velge å dra hjem om jeg vil..

Kanskje de har problemer på hjemmefronten, men det er helt uaktuelt for meg å ta kontakt med samboeren for en kopp kaffe. Har bare truffet henne en gang i et selskap, og fikk ikke snakka så mye med ho. Så jeg føler ikke at jeg kjenner henne.

Får ta meg en prat med kjæresten min en kveld vi er i pratemodus..

Men det var deilig å få blåst ut litt her..