Gå til innhold

Alle rundt meg dør - orker ikke mer nå


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hvor mye kan man tåle, før man knekker?

Det spørsmålet stiller jeg meg i kveld. Jeg har i helgen fått vite at min bror på knappe 35 har fått uhelbredelig kreft, og sannsynligvis vil være død før sommeren.

For åtte år siden mistet vi mamma etter en hjernesvulstoperasjon hun aldri kom seg etter. Det var et hardt slag som rystet oss og tok lang tid å komme over. Jeg var tidlig i tjueårene og ikke klar for å bli foreldreløs (pappa har vi aldri kjent, da han dro da vi var barn).

Senere møtte jeg en fantastisk mann, som jeg ble veldig glad i. Vi kjøpte hus og holdt på å pusse opp, jeg ble gravid, vi planla et liv sammen. Så skulle han bare kjøre for å besøke en venn en helg i sommerferien, og kolliderte med en bil hvor føreren hadde promille. Han døde to dager senere på sykehus.

Jeg mistet barnet i sjette måned. Jeg tror traume og ekstremt stress var mye av grunnen.

Knapt et år senere mistet jeg min beste venninne gjennom 15 år, som sto meg nær som en søster. Hun hadde vært deprimert i varierende grad i flere år og ble funnet død, antatt selvmord.

Nå er det to år siden sist dødsfall, og jeg har endelig begynt å komme meg igjen. Begynte å se lyst på det, begynte å tenke på at jeg vil leve fullt og helt igjen, uten sorg og smerte. Så får jeg denne nyheten om min bror og skjønner at jeg må gå igjennom alt en gang til.

Vi snakker her om en mann som har levt sunt hele sitt liv, med kone og tre barn under sju år. Og nå skal han dø av kreft.

Jeg sitter her og vet ikke hvordan jeg skal makte dette mer. Alle de jeg står nærmest dør, med noen års intervall. Kjære Gud, hvis du finnes allikevel, jeg har fått nok nå!



Anonymous poster hash: da4f6...8d9
  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Huff, dette høres helt forjævlig ut :klemmer:

Anonymous poster hash: cf934...734

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Grusomt... :( klem til deg

Anonymous poster hash: aec79...fb6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Tamsi

Det var da ikke måte på heller... Verden er så altfor urettferdig iblant. Håper det går bra med deg :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Blir veldig lei meg av og lese om dine tap. Livet kan være fryktelig urettferdig, og du har måtte opplevd flere ubegripelige tap.

Jeg vil si til deg at du er en sterk person, det må du ta til deg:)

Kan ikke ane smertene du har vært i møte, men du har overlevd mye sorg.

Det eneste jeg kan råde deg til å gjøre fremover er og tilbringe tid med din bror og annen kjær familie. Du har tidligere opplevd spontane tap, uten forvarsel. Selv om det er helt forferdelig, har du denne gangen en forvarsel. Det er sikkert vanskelig, men prøv og vær sterk for din bror. Han trenger nok all den kjærligheten han nå kan få, og det kan i ettertid av tapet hjelpe deg og tenke på at du var der for han. Prat med mennesker du stoler på om følelsene rundt det, ikke sitt med sorgen alene. Du er sterk. God klem til deg.

Anonymous poster hash: 1e085...a4b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gunfreak

Har fått noe av det samme som deg, ikke like ekstremt, med en bror og en far er død, samt div onkler osv.

Men har ikke mistet en kjæreste,

Mine sympatier til deg, forferdelig å høre :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS, du har all min sympati. Ikke rart du blir preget av dette.

Jeg tror du bør gjøre ett eller annet radikalt og nytt, for å prøve å finne noe nytt å tenke på, et annet fokus en tid. Hvis du ikke har noe(n) som er avhengig av deg, kanskje du kan legge ut på en lang reise? Etter at din bror er borte, hvis det går slik de tror.

Hva med å bidra på et barnehjem eller noe i f.eks. Afrika (jeg tenkte på dette selv, så et oppslag på universitetet hvor jeg går, at de trenger frivillige (uten særlig lønn) i noen måneder ved enkelte prosjekter i Afrika. Jeg har også gått gjennom en krise nylig, og hadde jeg ikke hatt barn, ville jeg reist dit bare for å oppleve noe helt nytt, hjelpe til, og føle at verden kan dreie seg om mer enn min egen hverdag. Også for å unngå depresjon/det å miste livsgnisten i fremtiden tror jeg dette ville være sunt. Komme seg litt bort fra egne tanker. Ikke sikkert dette passer for deg i det hele tatt, var bare en tanke, som i allefal appellerte til meg...

Stor klem til deg, håper du klarer å stå rakrygget oppi det hele.



Anonymous poster hash: 6be4c...830
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ord strekker rett og slett ikke til i sånne situasjoner, ingenting av det jeg kan si kommer til å hjelpe noe særlig.. Vit hvertfall at du er ufattelig sterk, selvom du kanskje ikke føler det selv. Eneste jeg kan komme på er å sende over en klem, håper den kommer frem og at den hjelper om så bare i et sekund :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så forferdelig, kondolerer så mye :(

En ting må du vite. Du har klart deg gjennom utrolig mye sorg og smerte. Livet gir oss ikke større utfordringer enn vi kan mestre. Jeg er sikker på at når du har kommet deg igjennom dette så vil du en dag få en større belønning enn du kunne drømt om. Du kommer til å få et godt liv til tross for dine tidligere tap. Du får nye mennesker inn i livet, som kommer til å være der for deg og støtte deg. Det er jeg sikker på. Sender deg en klem :troest:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest chisandra

Du må ha en ufattelig indre styrke, for dette var i overkant.

Fint at du setter ord på tankene dine, det ligger ofte mye terapi i det. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Hei trådstarter!

Surfet litt rundt her på forumet og fant inlegget ditt. Det var akkurat som å lese noe jeg har skrevet.

Jeg har selv mistet utrolig mange som har stått meg nært og vet (eller kan forestille meg) hvordan du har det.

For en del år siden ble en av fetterne mine knivstukket i et slagsmål. Så var det min farfar som døde pga sykdom. Etter det var det onkelens sin tur. Noen måneder senere døde kusinen og fetteren min i en bilulykke. De to hadde jeg oppvokst med, og vi var som søsken. Kort tid senere døde både mormor og farmor, så enda en venn. To år siden døde en nær venn av kreft, og i fjor gikk faren min bort. Og alt dette i løpet av 10-15 år.

Og jeg er ikke 30 engang! Jeg tror og føler at jeg har oppvokst med døden, men det gjør ikke mindre vondt hver gang det skjer.

Jeg har prøvd (men ikke klart) å akseptere at vi er dødelige. Jeg er verken kristen, muslim eller buddhist, men har innsett at jeg må finne noe å tro på... For vi blir ikke yngre, og jo eldre vi (og de rundt oss) blir, desto oftere kommer vi til å si farvel til våre kjære.

Finn troen, elsk de som er rundt deg og sørg over de som har gått bort.



Anonymous poster hash: b5509...c41
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Mary Quant

Livet føles utrolig urettferdig til tider. Noen surfer gjennom livet uten særlig motgang - mens andre får "alt".

Håper det går bra med deg selv om det du går gjennom nå krever mye :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg vet så altfor godt hvordan du har det, og man kommer ikke utenom en periode med depresjon som du åpenbart sliter med nå. Jeg anbefaler på det sterkeste at du får hjelp av fastlegen din til å finne en god terapeut og søker etter sorggrupper i nærmiljøet ditt. Etter hvert så håper jeg du innser at livet for noen kan være kort, derfor er det viktig å leve det så godt du kan mens du har mulighet. Si aldri nei til nye muligheter og opplev deg selv og verden. Når man får noe å glede seg til så ser verden etter hvert lysere ut :hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Så vondt å lese om alt det du har gått gjennom! Håper du allikevel finner fotfeste og styrke i noe eller noen, og at du kommer deg gjennom den tunge tiden :hjerte: Sorgen er tung å bære, men med tiden vil den bli lettere å ta med seg.

Stor klem! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sender masse kjærleik og klemmer din vei :klem::klem::klem::klem:



Anonymous poster hash: 3f47e...d56
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvor mye kan man tåle før man knekker? Det spørsmålet er det umulig å svare på. Personlig har jeg opplevd å være faretruende nær "kanten" som jeg bruker å kalle det flere ganger. Men det er utrolig hva man klarer å komme i gjennom, likevel.

Ta vare på alt det gode du opplever. Ikke ha dårlig samvittighet for å kjenne på blaff av lykke. Vi må ta det vi får, livet er- som du smertelig har erfart- altfor kort.

Klem til deg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gud ! Finner ikke ord. All empati til deg..

Man føler at man knekker sammen, men du tåler mer enn det du er klar over.

Livet er urettferdig, den har vært det med meg og, men på andre mildere måter.

MITT sterkeste råd til deg?? Oppsøk psykolog hjelp, det er du nødt til...

Håper det går bra med deg

Stooooor klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...