hva lever jeg egentlig for?

[AnonymBruker]

Er dritt lei av å være ensom og upopulær. Helt siden ungdommen, så har jeg følt meg ensom og lite likt som menneske. Har derfor nesten ingen venner, og de få jeg har,bor langt unna eller er opptatt med familie.

Hvorfor skal jeg gidde å fortsette dette livet, når jeg har null håp og ingen tro på en lykkelig fremtid? Har bare lyst til å reise langt vekk og "drite" i alle og alt, selv om jeg vet at det ikke er en god løsning!

Jeg har vell egentlig ingen rett til å klage, med tanke på andre mennesker som opplever mye verre ting(krig osv), men det er faen meg ikke noe moro, når man føler at man sitter fast her i livet. Føler at jeg har gått glipp av det meste, som de fleste andre har opplevd under sin ungdom og oppvekst. Jeg er med andre ord ikke blitt voksen enda, til tross for att jeg nærmer meg midten av 30årene. Jeg føler meg fortsatt som en 20åring mentalt, pgr av manko på erfaring, både på godt og ondt

Hvorfor skal dette livet være så jævla urettferdig? Vi menneske lever i en illusjon og i et jævla kapitalistisk samfunn hvor penger omtrent har alt å si, Jeg orker ikke denne dritten mer, hvor man alltid skal prestere og være et interessant menneske.Hvis folk finner en svakhet hos deg, så er de nådeløse og dette skjer ofte ubevisst, Dette ligger i vår patetiske og egoistiske natur.Jeg er ikke noe unntak, kanskje til og med verre en hva mange andre er. Føler meg ofte som et dårlig menneske, men vet også innerst inne at jeg har mye å gi.

Vet egentlig ikke hvorfor jeg gidder å skrive denne dritten her inne. Dere tror vell sikkert at jeg er patetisk tulling som syntes synd på seg selv. Kanskje det er nettopp det jeg er.Det eneste jeg vet, er at det hjelper å skrive ned sine tanker.

Dere kan sikkert si at jeg skal oppsøke psykolog, men hvorfor skal jeg gidde å betale masse penger for å fortelle en ukjent person om mine personlige erfaringer. En person som mest sannsynlig gir faen og er mer opphengt i sin egen selvnytelse, ved å være en "god" psykolog. For ja, det er nettopp det vi mennesker gjør, når vi prøver å være "snille" mot andre mennesker Vi er mer opphengt i vår egen tilfredsstillelse, som vi får ved å gjøre gode gjerninger.

Det er hardt å leve i dette samfunnet,spesielt hvis man ikke er en typisk glad-person, som går rundt og smiler og later som at man er lykkelig. Det er også hardt, når man er veldig direkte og ærlig. Dette er vell kanskje noen av mine mange "dårlige" egenskaper. Så kan man jo toppe det med at jeg sliter litt med sosial angst og usikkerhet. Sikkert pgr av å ikke bli hørt og respektert opp igjennom oppveksten. Hvorfor? Jeg vet ikke, men kanskje jeg har et helt elendig kroppspråk eller kanskje jeg virker uhøflig? Jeg vet ikke, hadde bare vært så jævla deilig å fått svar på alt dette, slik at jeg kunne blitt ett bedre menneske og kanskje til og med blitt litt likt og respektert? Men jeg kan være starte med å være mer høflig ikke si så mye dumt under sosiale settinger. Kanskje det er grunnen, at jeg rett og slett fremstår som dum? Dum= ingen respekt

Forresten, kan dere forestille dere hvordan det er å være mann og føle seg lite respektert? Helt jævli!! Slik at man har et større begjær og ønske om bli respektert en å bli likt. Det ligger i våres natur og jeg føler at jeg er en taper i et spill som heter "natural selection! Tenk å ha slike tanker om seg selv? Kan dere tenke dere det? Jeg begynner vell å bli psykisk syk. Men det er vell uansett kanskje til det beste at jeg ikke får spredt disse patetiske genene mine, for sjansen for at jeg noen ganger får meg en kone og barn er vell på omtrent 0,9123%. Men er det noe å trakte etter, de fleste ekteskap ender jo uansett opp med skilsmisse!

Og når jeg er inne på temaet kvinner, så kan jeg vell bare si en ting, jeg har omtrent ingen sjanse.Eller la oss heller dra det litt lenger: når det kommer til menneske, så har jeg ikke en sjanse. De flest er både mer intelligente, mer utadvente, mer veltalende og ikke minst har mer utstråling en meg. Jeg var engang i tiden en utadvent og blid person, men det sluttet jeg gradvis med når jeg begynte å forstå hvor kalde og egoistiske mennesker ofte er. Vi nordmenn er vell blant verstingene:noen arrogante, kalde jækler som tror at vi er best i alt. Er nok velferdssamfunnet så har mye av skylden til dette

...men nå tror jeg snart at jeg må slutte å skrive, til tross for at jeg kunne skrevet flere sider.Men hvis du har kommer så langt, så gratulerer jeg deg så meget! Jeg hadde nok ikke gjort det samme, siden jeg stort sett har sluttet å bry meg så mye mer om andre mennesker. Jeg har kun fortsatt en ting som gir meg glede her i livet og det er naturen, den ville og vakre naturen. Et sted hvor man kan glemme alle bekymringer og nyte "friheten"(som selvsagt er en illusjon)

Kunne ønske jeg var mer ressurs sterk og smartere, slik at jeg kunne fulgt mine drømmer. Men det er ikke så lett, når man er født med x antall av dårlig egenskaper og har tålmodighet som en 5 åring. Kunne noen ganger ønske jeg var et annet menneske, et veltalende, intelligent menneske, som ble respekter og likt av andre....men det har jo allerede vært innom.

Men det får holde med klagingen nå, jeg trengte bare å få skrevet ned litt av mine tanker og årsakene bak dette. Føler meg allerede litt bedre, til tross for at ett fåtall kommer til å lese nøye igjennom

Ha en fin kveld!

Anonymous poster hash: ba505...79e

[AnonymBruker]

"Har bare lyst til å reise langt vekk og "drite" i alle og alt, selv om jeg vet at det ikke er en god løsning"!

Tja, hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: 29fa3...920

[AnonymBruker]

Du kunne vært min samboer - bortsett fra at han faktisk har samboer og en liten en på vei.

Så det går an...

Anonymous poster hash: 7d3af...a50

[AnonymBruker]

Slutt å dra deg selv ned i søla. Du er bedre enn det her, og om du virkelig ikke ser det selv, så er det på tide å begynne og ta vare på deg selv. Hvis ikke du har deg selv på lag, hvem skal da bry seg om deg? Vis respekt for deg selv, anerkjenn de gode kvalitetene du faktisk har, og tillat deg å være den du er. Samfunnet kan være nådeløst, men da er det desto viktigere å faktisk anerkjenne seg selv. Dessuten lyver du, du avslører deg som reflektert og veltalende gjennom det du skriver, samtidig som du hevder at du ikke er det.

Anonymous poster hash: 37787...7a2

[AnonymBruker]

Hva med å begynne med å respektere deg selv? Meld deg inn i røde kors og reis sammen med de for å hjelpe andre mennesker. Kanskje det vil gi deg noen opplevelser og ny innsikt om deg selv?

Anonymous poster hash: d41ad...4d2

[Medusa13]

Hei

Jobber du eller studerer du ? I så fall, hvordan føler du deg på jobb/skole? I fall du ikke gjør ville jeg nesten anbefale deg å ta et emne/fag/kurs i noe som interesserer deg og som du føler at du får noe igjen for. Studier og fag kan være ren terapi. Møte folk med samme interesser kan du også gjøre.

Du virker smart nok på meg. Forøvrig trenger du ikke å bestrebe deg på å forandre deg til det ene eller det andre. Det er mye bedre at du er deg selv, og setter pris på de egenskapene du har. Hva andre gjør er egentlig irrelevant å henge seg opp i. Hvor mange mennesker har man egentlig rundt seg som betyr noe? Svært få. Og de mange som ikke betyr noe er det ikke verdt å bruke tid på en gang.

Opp med hue mann.. Enig med deg at samfunnet er materialistisk og hardt, men sånn er det dessverre bare. Du må enten møte det og leve med det eller gi opp

[AnonymBruker]

Hei

Jobber du eller studerer du ? I så fall, hvordan føler du deg på jobb/skole? I fall du ikke gjør ville jeg nesten anbefale deg å ta et emne/fag/kurs i noe som interesserer deg og som du føler at du får noe igjen for. Studier og fag kan være ren terapi. Møte folk med samme interesser kan du også gjøre.

Du virker smart nok på meg. Forøvrig trenger du ikke å bestrebe deg på å forandre deg til det ene eller det andre. Det er mye bedre at du er deg selv, og setter pris på de egenskapene du har. Hva andre gjør er egentlig irrelevant å henge seg opp i. Hvor mange mennesker har man egentlig rundt seg som betyr noe? Svært få. Og de mange som ikke betyr noe er det ikke verdt å bruke tid på en gang.

Opp med hue mann.. Enig med deg at samfunnet er materialistisk og hardt, men sånn er det dessverre bare. Du må enten møte det og leve med det eller gi opp

Jeg er student, siden jeg omtrent bare hat hatt dårlige erfaringer fra arbeidsmarkedet. Dette er med andre ord mitt sist forsøk for i det hele tatt å få en ok fremtid. Studerer noe som er innen mitt interesse felt og jeg gjør det bra,så langt men det spiller meget liten rolle, hvis man ikke er flink med mennesker. Å skaffe seg en jobb går 70% på kontakter og hvor flink du er til å selge deg selv og formidle dine budskap og meninger. Jeg scorer skremmende lavt her og dette kommer frem i mitt første innlegg.

Så derfor spør jeg igjen, hvorfor skal jeg begynner å respekter og like meg selv, når tydeligvis omtrent ingen andre gjør det? Jeg har opplevd gang på gang å ikke bli hørt eller å bli avvist av mennesker. Både når det kommer til jobb erfaringer og i andre sosiale settinger. Jeg er bare dritt lei!! Dritt lei mennesker! Men ja, noen ganger føler jeg meg bedre en "alle" andre, for jeg forstår hvordan mennesker er skrudd sammen og her taper jeg stort. Jeg taper som sagt på dette "markedet" vi lever i og jeg føler meg svak som person. Jeg føler meg som en umoden mann, som ikke har noe gode praktiske egenskaper og som tydeligvis har en veldig lite likende personlighet. Jeg er brutalt ærlig mot meg selv, jeg ser ikke noe poeng i å " gå rundt grøten". Mitt eneste håp, og da mener jeg mitt eneste håp, er å prøve å gjøre noen drastiske forandringer i min væremåte. Punktum!

Anonymous poster hash: ba505...79e

[AnonymBruker]

......og en siste ting, jeg har en hobby, eller skal jeg kalle det en lidenskap, som kan gi meg mye glede. Men selv her, så faller jeg bak på i forhold til de beste. Jeg er bare rett og slett talentløs på alle områder, det er i hvert fall den følelsen jeg sitter med, dessverre.

Jeg hadde en drøm engang om å nå langt på dette området, men den drømmen kan jeg bare legge på is. Selv her så vill gode relasjoner til mennesker spille en stor rolle om man skal lykkes, til tross for at man er dyktig. Det er vell det livet handler om egentlig, å skape kontakter og gode relasjoner til medmennesker.....er da mulighetene åpner seg. Med andre ord, jeg har svært begrenset med mulighet!

Anonymous poster hash: ba505...79e

[Teethgrinding]

Patetisk mann. Ta deg sammen din slappfisk.

[Medusa13]

Arbeidsmarkedet er tøft for alle nå i våre dager enten man har høy utdannelse eller ikke. Det der ikke spesielt for deg. Den kampen må nok de fleste av oss ta, med mindre vi ikke er omgitt av det rette nettverk.

[AnonymBruker]

Hvorfor mener du at du har havnet der du er?

Anonymous poster hash: afa90...c10

[AnonymBruker]

Første bud:FLYTT UT HJEMMEFRA!!!!!

Anonymous poster hash: 0d712...855

[Gjest Mupsi]

.

Endret 10. februar 2014 av Mupsi

[AnonymBruker]

Første bud:FLYTT UT HJEMMEFRA!!!!!

Anonymous poster hash: 0d712...855

hvordan vet du at han bor hjemme

Anonymous poster hash: dee86...768

[AnonymBruker]

hvordan vet du at han bor hjemmeAnonymous poster hash: dee86...768

har det på følelsen!

Anonymous poster hash: 0d712...855

[AnonymBruker]

Du virker bitter og sur, og slike folk unngår jeg så godt det lar seg gjøre fordi: Humøret smitter! Om du skal fungere blant andre må du først ta et oppgjør med deg selv.

Anonymous poster hash: 1d345...3fe

[AnonymBruker]

Hvorfor skal dette livet være så jævla urettferdig?

Anonymous poster hash: ba505...79e

Ja, hvorfor skal det det...Når min svigerinne var på din alder fikk hun diagnostisert brystkreft, noen måneder etter var begravelsen hennes.

Jeg tror du har godt av å slutte denne navlebeskuelsen din, og gjøre noe for andre. Det vil gjøre deg godt i sjela, så du kanskje blir klar over hva du har og ikke hva du mangler.

Anonymous poster hash: 35215...126