Hvorfor ser du meg ikke?

[AnonymBruker]

Hjelp meg noen. Jeg er så svak og nedbrutt nå. Jeg har ingen ryggrad igjen. Jeg tør ikke si meningene mine eller stå opp for meg selv. Jeg lar meg herse sånn med. Jeg blir oversett og nedprioritert. Han tar så hardt i meg. Han blir fort sinna. Jeg er redd jeg snart kommer til å brekke noen fingre eller et håndledd snart. Han er alt for vill og tar alt for hardt i. Jeg klarer ikke si noe. Jeg bare sitter her i stuen. Jeg sitter her med dataen på fanget mens jeg hører han i det andre rommet ler og hygger seg online.

Han sier stygge ting til meg. Gir meg dårlig samvittighet. Han har gjort ting bak min rygg. Løyet. Han tar meg for gitt. Bidrar ikke med noe. Jeg er hans når han vil ha middag eller trenger en massasje. Etter jeg har gjort fine ting for han er det rett tilbake på rommet sitt med døren lukket. Også blir jeg sittende. Jeg har ingen fokus. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Det er førsteprioriteten.

Hvor ble det av den jenta som sa at nok var nok? Hvor tok den jenta vegen? Jeg savner henne så fælt, for denne personen som har overtatt har ingen selvrespekt eller styrke. Jeg finner meg i alt. Så lenge jeg ikke blir forlatt. Ensomheten er min største fiende. Følelsene går opp og ned som i en berg og dal bane. Den ene dagen føler jeg livet har begynt på ny, og jeg kan starte med blanke ark. Det andre øyeblikket er jeg helt på bunnen og ser ingen vei opp. Noen dager vil jeg starte nye prosjekter og gjøre noe med livet. Jeg begynner på ting, men klarer aldri og avslutte dem fordi jeg er utbrent. Selvmordstanker? Ja. Noen ganger. Men noe så feigt kunne jeg aldri gjort. Men Gud så deilig det hadde vært og bare slippe en dag eller to.

Det er et evig mas. Jeg har forpliktelser i livet. Forpliktelser jeg ikke klarer og følge opp. Jeg skuffer gang på gang. Ikke bare andre, men også meg selv. Hvorfor får jeg det ikke til? Hvorfor mister jeg energien så fort? Jeg kan være i hundre en dag eller to, men så går alt nedover igjen. Det er akkurat som om jeg går tom for bensin. Noen ganger holder jeg ut lengre, men de gangene blir jeg sengeliggende en hel helg for å ta opp energi igjen. Jeg kan sove i 20 timer i strekk etter en skoleuke med jobbing.

Søvn ja. Jeg går på autopilot. Jeg tvinger meg gjennom uken, for så legge meg ned i dvale for helgen. Men når helgen kommer, kommer også alt det andre. Presset om å være med ut, krangling hjemme. Jeg får aldri ladet skikkelig opp. Jeg griner ofte. Når jeg griner enser ingen meg. Ikke en gang han som står og ser på meg, for så si "du overdriver" for så snu ryggen til og gå inn på det rommet igjen. Online med de andre. Hvorfor forstår han ikke at jeg er sliten og trenger nærhet? Jeg trenger trøst og omsorg. Hvorfor kan ingen skjemme meg litt bort? Jeg gjør så mye for alle andre hele tiden. Hvorfor får jeg aldri noe tilbake?

Jeg har en psykolog. Jeg har en fastlege. De hjelper med det praktiske. Men noe inni meg er redd for å fortelle den store stygge sannheten. Jeg har det jo alltid så bra. Jeg lyver til saksbehandleren min på nav og sier at alt går på skinner og liver smiler. Nå skal han ha meg ut i arbeid samtidig som jeg går på skole. Jeg klarer såvidt skolen og skal kutte ned på fag. Legen min hjelper med medisin. Jeg har fått noe for kroniske smerter i hodet, og sovemedisin. Psykologen er også god. Men jeg tør bare ikke være helt ærlig. Jeg kan miste så mye.

Årh, for et innlegg...

Anonymous poster hash: 2ffa1...c23

[AnonymBruker]

Du, livet ditt er det bare du som kan forme og det er kun ditt. Bli kvitt den fyren som er en vampyr på sjelen din som suger ut hvert eneste overskuddspoeng du opptjener på gode dager. Utforsk ensomheten og omfavn den for det den er, en motivator til å skaffe venner, bekjentskaper og hobbyer. For ensomheten er ikke så farlig og skummel som man kan tenke seg til med mindre man selv bestemmer at ensomheten skal la en stenge seg inne. Ikke vær redd for å ta kontakt med mennesker som egentlig alltid har vært der for deg men som du kanskje har mistet all eller litt kontakt med.

Du fortjener noen som skjemmer deg bort! Og det kan du få! Men først tror jeg du trenger å skjemme deg selv bort. Lære deg å si nei og kjenne ordentlig etter på hva det er du egentlig vil. Og det tror jeg å utfordre frykten for ensomhet kan hjelpe deg med..

Anonymous poster hash: 11b12...8b3

[AnonymBruker]

Du trenger å styrke selvfølelsen din. Les Melanie Fennells "Å bekjempe lav selvfølelse". Den hjalp meg masse,

Anonymous poster hash: 90a65...ad4

[AnonymBruker]

Hvem leier leiligheten? Du eller han? Du må ta tak i det praktiske. Du er bare nødt til å si sannheten, den vil komme fram en dag, uansett hvor mye du undertrykker den. Og da smeller det. Og den eneste det går ut over er deg. Så om du vil ha det bedre, er det bare du som kan ta steget. Nå. Bare det at du skriver det her på KG er veldig bra!

Anonymous poster hash: ebcd4...f1a

[spewdonym]

Spør deg selv hva det er med ensomheten som er så skremmende. Finn ut konkret hva det er med livet uten ham som virker verre enn livet med ham. Og husk at mot ikke er det samme som å ikke være redd. Mot er å være redd men gjøre det likevel. Jeg er sikker på at du har mye mot. Heier på deg!

[AnonymBruker]

Takk for gode råd.. Jeg trenger bare et lite dytt.

Anonymous poster hash: 2ffa1...c23

[Gjest navnelapp]

Ja, du må enten få han ut, eller flytte sjølv. Det er ikkje normalt å ha det slik, normale menn er ikkje slik. Han gjer det fordi du lar han gjere det. Når du ikkje klarer å sette grenser for han, så trampar han over deg. Då må du bort frå han, kjære. Og når det gjeld behandlarane dine så kjem du til å få så utruleg mykje betre hjelp viss du er ærleg og seier korleis du eigentleg har det. Då først kan dei støtte deg på dei rette punkta. Når du leiker Pollyanna-leiken og latar som er alt er fint trampar du og på deg sjølv, ikkje berre han. Kom deg ut av det, og skap ditt eige, nye liv.