Veldig travel kjæreste over mangen år, utrolig frustrert samboer nå...

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en fortiden veldig frustrert sjel, og tenkte jeg kunne lufte tankene mine litt her inne.

Jeg er 26 år, og sammen med en herlig, kjæreste. Vi har vært sammen i mange år og samboere i 3 år nå

Kjæresten har i flere år (mer enn 3 år) nå jobbet fulltid og tatt fulltidsstudie som deltidsutdannelse ved siden av. Det er enda to år til han er ferdig.

Dette fører til travle uker med lite tid til meg. Før jul vurderte jeg faktisk å gjøre det slutt pga. dette, men så kom julen og han hadde fri og dermed fikk vi en oppsving i forholdet.

Han har vært flink etter jul å ta seg tid til en kjærestekveld i helgene og dette setter jeg stor pris på, problemet er bare at jeg føler at vi aldri finner på noe sammen. Vi ligger på sofaen og ser film.

Jeg skulle ønske at når vi først har tid sammen kunne vi finne på noe der vi gjør ting sammen, feks. fiske, ski, tur, biltur, bare reise en natt på hotell/hytte sammen osv. Selvfølgelig er det deilig å bare ligge på sofaen sammen innimellom, og jeg forstår at han er sliten og trenger det, men når vi har så lite tid sammen fra før kunne jeg tenke meg at vi brukte mer av den tiden vi har på aktiviteter og opplevelser sammen.

Fordi han har det så travelt har han ikke tid til å tenke så mye på fremtiden eller lage planer slik jeg gjør, som han sier selv ; jeg tenker bare fram til neste eksamen. Og dette forstår jeg godt.

Men:

Jeg derimot er student og har haugevis med tid. Jeg skulle helst hatt en baby i går og et hus eller leilighet sammen. Han vil også ha barn men ikke før han er ferdig med studiene, og det er jeg også enig i fordi jeg vil jo at far og barn skal ha tid sammen. Utover at vi har avtalt å starte prøvingen/få barn sammen når han er ferdig med studiene vil han ikke snakke noe særlig mer om det. Samme gjelder hus/leilighet. Han har ikke tid å tenke på det og vil derfor ikke snakke om det.

Jeg gleder meg veldig til hus og barn sammen og føler det er på høy tid å ta dette steget videre, og jeg blir litt usikker fordi han vil snakke så lite om det/planlegge så lite. De fleste venneparene våre har vært sammen kortere tid enn oss men har enten fått barn, kjøpt leilighet eller begge deler. Og jeg forstår jo at vi må vente, men jeg skulle ønske vi i det minste kunne snakke sammen om disse tingene, planlegge og glede oss.

Når vi i tilleg så sjelden gjør ting sammen (bortsett fra TV) så føler jeg nesten bare at livet mitt slik jeg ønsker å ha det og forholdet vårt bare står på vent til han er ferdig med utdannelsen sin. Ja, jeg synes han er kjempeflink, jeg er stolt av han, og selfølgelig er det bra at han får en god utdannelse. Og ja, han slipper studielån og vi kan sansynligvis leve veldig godt økonomisk når han er ferdig. Men det føles så uendelig lenge til!

Jeg vet at jeg kunne brukt mer tid på studier og hobbyer, men det er ikke så lett det heller.

Vi reiste bort en helg nå i januar og det var en veldig hyggelig tur, men vi reiste med et vennepar og jeg føler egentlig at vi burde hatt den tiden for oss selv. Samme med sommerferien. Vi var en uke på ferie med et vennepar. Det er de to turene vi har hatt sammen det siste året, vanligvis er det bare en sommerferie på ca 5 dager. Så egentlig burde jeg vært hoppende glad for den ekstra turen i år.

Resten av sommerferiene hans går forresten til å hjelpe faren med hans bedrift 2- 3 uker (etter sin egen arbeidsdag) og resten må han jobbe fordi han bruker alle feriedagene sine på skolen.

Jeg foreslo nå i sted om vi kunne reise bort en helg nå, alene sammen, men han virket ikke særlig intressert.

Jeg har forsøkt å si mange ganger til han at jeg trenger at vi finner på ting sammen, og at han gjør litt for å viise at han er glad i meg. Feks. at han uventet lager middag til meg en dag, kjøper med seg noe av og til når han har vært på tur til skolen (pendlerbasert studie til by, kunne feks. kjøpt en parfyme på flyplassen), planlegger noe morsomt vi kan gjøre sammen en kveld osv. Jeg har gjort mange sånne kosleige småting for han tidligere, men det dabber av hos meg osgså når jeg ikke får noe tilbake.

Og at han ikke vil finne på ting handler ikke om økonomi bare så det er sagt. Han tjener godt, har dyr bil, mc og dyr hobby.

Vi tilbringer litt tid sammen utenom det jeg har beskrevet over her altså, innimellom er vi en kveld på besøk hoss venner feks. og av og til klarer jeg å mase meg til at han blir med å gå en tur feks. Og vi ser litt på TV sammen en ukedag innimellom.Og det blir jo en tur ut i ny og ne. Hvertfall på sommeren når han har fri i helgene

Det han tar initiativ til selv er stortsett å gå på besøk til andre. Svært sjelden noe vi kan finne på sammen (bortsett fra TV)

Dette ble visst et langt og roete innlegg. Jeg er bare så frustrert. Jeg ser jo at en del av dette kommer av at han har det så travelt, men samtidig tenker jeg at en del kommer av at han rett og slett ikke har lyst til de tingene (finne på ting med bare meg feks), og det å stikke innom å kjøpe en parfyme på vei hjem fra flyplassen f.eks er jo SÅ enkelt og kjappt gjort. Jeg har sagt til han direkte med eksempler, mange ganger at jeg hadde følt meg mer elsket om han gjorde sånne småting for meg avogtil.

Jeg har ikke vært i noen seriøse forhold tidligere heller så jeg har ingenting å sammenligne med. Men jeg lurer av og til på om jeg hadde hatt det bedre alene, evt sammen med en annen kjæreste som har tid til meg.

Jeg lurer også på hvordan forholdet blir når vi endelig får tid sammen. Juleferien feks. når han har fri pleier vi å ha det bra.

Hvis noen gidder å svare meg på hva de tenker om dette inlegget mitt hadde jeg satt stor, stor pris på det

Anonymous poster hash: c7501...d62

[Grønt blad]

Først bør du tenke nøye gjennom hva du selv ønsker og trenger. Ingen kan svare på hvordan det vil bli når dere får bedre tid til å være sammen. Er du villig til å vente i to år til for å finne det ut? Dersom du trenger en endring nå, er dette behovet såpass sterkt at du heller vil være alene

Deretter bør du fortelle ham dette, og be ham fortelle hva han tenker om forholdet, hvor mye tid han vil dere skal ha sammen, og hva han vil finne på sammen med deg. Kanskje dere kan finne en løsning der han jobber mindre?

Dersom det ikke blir bedre, og du trenger en endring, vil du da gjøre det slutt? I så fall bør du fortelle det til ham slik at dere får muligheten til å gjøre endringer og redde forholdet.

Jeg har vært i en lignende situasjon, der jeg ble nedprioritert til fordel for jobb/studier. Svært god tålmodighet og kommunikasjon har vært avgjørende for at forholdet ble reddet. Det ble ingen stor endring, men en liten, og det var det som skulle til for at jeg ikke gikk. Du må selv tenke gjennom og finne ut hva du trenger, og dette må du fortelle ham.

[AnonymBruker]

TS igjen her. Føler jeg malte et veldig svart bilde av kjæresten min nå. Han er en skikkelig gladgutt, han klager nesten aldri over meg og er svært sjelden sint på meg. Han blir ikke sjalu og forteller meg stadig hvor deilig jeg er og hvor glad han er i meg. Jeg føler bar at han ikke viser det med handling, og det trwnger jeg virkelig...

Anonymous poster hash: c7501...d62

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar grønt blad

Ja, jeg bure nok snakke ordentlig med han. men vi er ikke særlig flinke med sånne alvorlige samtaler, ender oftest i krangler. Men jeg skal prøve å tenke gjennom hva jeg trenger og prøve legge det fram på en fin måte uten at han føler seg anklaget.

Det jeg føler jeg trenger aller mest er egentlig at vi snakker sammen, om vanlige ting, om drømmene våre og fremtiden vår. Og at vi skaper noen nye opplevelse sammen og at han viser mer i hverdagen at han setter pris på meg. Mulig jeg er litt storforlangende.

Jeg syns det er utrolig vasnkelig å skulle gjøre det slutt med han, for jeg er jo veldig glad i han , men samtidig mister jeg mer og mer følelser som følge av denne situasjonen så det er jo kanskje det som blir resultatet til slutt...

Så fint å høre at det ordnet seg for deg

Anonymous poster hash: c7501...d62

[AnonymBruker]

Virker som ALT står på vent til han er ferdig med utdanningen, ja. Og at han ikke er villig til å forålikte seg nok til at han vil kjøpe leilighet i det minste. Skjønner at du føler det er noe som skurrer.

Han må nesten være villig til å snakke om det, i det minste. Det er litt merkelig at det skal være så vanskelig å snakke om. Da er det jo et lite rødt lys her...Han bor billig nå mens han studerer, men er han villig til å ta forholdet til det skrittet å virkelig forplikte seg (hus og barn)? Han viser det jo ikke i handling.

Anonymous poster hash: aeb27...472

[Grønt blad]

Jeg skjønner godt at du gruer deg. Det er viktig, som du sier, at du ikke virker anklagende. Ha også i bakhodet når dere snakker sammen at dette er noe du har tenkt mye på, mens det kan hende det kommer overraskende på ham, og det er derfor fort å komme i forsvarsposisjon. Ha derfor flere samtaler der dette er temaet.

Fortell ham hva du trenger for at forholdet skal fortsette. Jeg er heller ikke flink på alvorlige samtaler, men etter mye tenking kom jeg fram til at jeg ikke orket være i et slikt forhold i årevis, muligens resten av livet. Hvordan ville det da bli når/dersom vi fikk barn? Jeg kunne da faktisk like gjerne kunne være alene, og dermed slippe slike bekymringer og ikke gå rundt og føle meg trist. For min del handlet det om å ta tak i forholdet og ta ansvar for min egen lykke. Ville jeg ha et godt samliv og bli lykkelig, måtte jeg ta grep i stedet for å være passiv.

Vi hadde flere alvorlige samtaler, og jeg sa rett ut at jeg ikke kunne være i forholdet dersom jeg ikke ble prioritert mer. Det var vondt, men også viktig å si det. Jeg var også forberedt på å dra dersom ting ikke endret seg. For min del tok det tid før jeg klarte å være inneforstått med at jeg måtte mene det, og ikke bare bruke det som et (tom) trussel.

Jeg ønsker deg masse lykke til

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar igjen

Når det gjelder å kjøpe leilighet så sier han at det er fordi det tar så mye tid, hvis ikke det er noe man kan flytte rett inn i uten å gjøre noe. Men han tar det aldri opp selv og vil nok helst vente til han er ferdig på skolen (hvis det er derfor han vil vente da).

Jeg tror ikke det kommer som noen overaskelse på ham for jeg må innrømme at jeg "klager" over dette innimellom. Og da blir det jo bare dårlig stemning, så jeg trenger at vi snakker skikkelig om det, det ma da være bedre for han også.

Jeg har også tenkt mye på hvordan det blir når vi får barn.Jeg er redd for at det ikke blir så mye bedre. Og det om at det kanskje er bedre å være alene og slippe å gå rundt og være trist ja, det tenker jeg også på innimellom, som nå.

Jeg kjenner vedlig på at han ikke har lyst å finne på ting med meg, jeg synes det er så rart. Jeg elsker å finne på ting med han, han er jo kjæresten min. Hvorfor er han sammen med meg om vi ikke gjør noe sammen, se på TV kan man jo like godt gjøre alene.

Det og at han vil snakke så lite om fremtiden gjør meg veldig trist og usikker. Vi har for eksempel snakket om at begge vil gifte seg, men det har vi ikke et fnugg av tidsperspekriv på, det virker egentlig helt usansynlig for meg at det kommer til å skje.

Barn og hus har vi tidsperspektiv på fordi jeg har "presset på" for at han skal si noe om hva han tenker om det. Det er jo ikke helt rett av meg det heller, men jeg vil ikke gå her å sette livet mitt på vent i to år til, for så å finne ut at han ikke vil ha barn eller hus på mange år enda. Barn har det forresten virket som han gleder seg litt til å få nå de siste ukene, så det er jo i det misnte et positivt tegn.

Anonymous poster hash: c7501...d62

[AnonymBruker]

Hvorfor jobber han så mye når han samtidig studerer? Det burde gå fint an å gå ned i stillingsprosent. Du sier han tjener godt og har dyre hobbyer, hvordan har han tid til å ha en hobby?

For meg høres dette ut som en som innerst inne LIKER å ha masse å gjøre på, så når han er ferdig med studiene tror jeg han kommer til å finne på noe annet som tar mye tid, feks et prosjekt eller hobby. Det er ingen som tvinger han til å jobbe så mye som han gjør, det har han valgt helt selv. Så jeg tror ikke ting blir så mye bedre om to år, dessverre. Men du kjenner han selvsagt bedre enn meg.

Anonymous poster hash: ff7a8...acb

[AnonymBruker]

Jeg har spurt om han ikke kan jobbe mindre, men han har sagt rett ut at det er fordi han liker å ha råd til dyr bil, hobby osv. Og nå etter jeg har begynt å studere bruker han det som argument også, fordi han betaler litt mer til husholdingen enn meg. Og så har han en avtale med jobben om å få dekket noe av studiene og i den avtalen innebærer det at han jobber som han gjør nå…

Men skulle jo tro at det gikk ann å justere litt på den.

Han bruker noen timer i uken på hobbyen sin, det må han jo nesten få lov til også. Han må jo få ha et liv utenom studiene selv om han har det veldig travelt.

Jeg tror også at han liker å ha mye å gjøre på, men jeg kan ikke skjønne at det skal fortsette å være så ille når han er ferdig å studere. Det kommer jeg aldri i verden til å akseptere, da får jeg heller gjøre det slutt. Takk for kloke ord, jeg har faktisk aldri spurt han ordentlig om akkurat det.

Anonymous poster hash: c7501...d62

[AnonymBruker]

Hei

Dette er TS som skriver igjen. Jeg er fortsatt like frustrert og bestemte meg for å gå tilbake å finne dette inlegget mitt for å se hva jeg tenkte for 2 mnd siden.

Jeg synes egentlig situasjonen bare har blitt værre, siden sist har feks samboeren min vært ute på byen 6 ganger og da brukt hele dagen etterpå på å være fyllesyk i stedet for å finne på noe med meg.

Vi har hatt et par ettermiddager og noen kvelder sammen, men aldri hele dager der vi virkelig kunne funnet på noe gøy.

Han har aldri tid å være en hel dag med meg, men på et par mnd har han altså hatt tid til å bruke 6 hele dager på å være fyllesyk/så redusert at han ikke gidder å lese (eksamenstid), men heller ikke gidder å finne på noe med meg.

To av gangene har jeg vært på jobb, og jeg mener ikke at han ikke skal gå ut og kose seg i hele tatt, men det er veldig sårende at han kan bruke seks hele dager på å være fyllesyk og ikke bruke noen av de til å være med meg i stedet,når han har så lite tid til meg fra før som han har.

Jeg tok dette opp med han og han lovet at det skulle bli bedre og sa at han forstod meg, men to dager etterpå var han på byen igjen. Jeg hadde veninnebesøk, og da stakk han på byen igjen (det er greit det altså, men dagen etterpå gikk jo også til å være fyllesyk).

Hadde han gått ut og kost seg om kvelden men giddet å finne på noe med meg dagen etterpå hadde det vært helt ok for meg, jeg var jo tross alt optatt med veninner, men han orket jo ikke å finne på noe fordi han var redusert.

Ellers har jeg spurt om vi kan planlegge litt til sommerferien, men den vil han ta på sparket sier han for han har ikke tid til å planlegge noe nå. Hobbyen sin derimot har han visst tid til å planlegge, i går kjørte han 6 timer for å levere noe som skulle gjøres klart til sesongen (som er etter ferien vår), og neste uke skal han reise til Sverige for å hente noe annet hobbygreier (!).

Nå har han lovet meg at vi skal bruke hele fredag til søndag sammen. Men sted så jeg at han hadde sagt til en bekjent at han kanskje skulle på byen på torsdag, noe som vil si at hele fredagen vil gå til å være fyllesyk.

Jeg konfronterte han og han inrømmet at han hadde mest lyst til å gå dit selv om det vil si at fredagen vår går i vasken.

Mange av vennnene hans skal dit så jeg forstår at han har lyst, men han har faktisk vært mye på byen i det siste som jeg forklarer, og skal jeg aldri komme først da?

Jeg er så frustrert men uansett hvor mye jeg prøver å forklare han hvor lite prioritert jeg føler meg så skjer det iveldig lite.

Jeg vurderer å vise han dette innlegget jeg har skrevet i et siste forsøk på å få han til å forstå hva jeg mener.

Jeg innser jo at dette bare er min versjon, men da får han hvertfall lest igjennom den sammenhengede, jeg er ikke så flink til å snakke sammen.

Men jeg hører gjerne flere inspill først, hvis noen vil komme med det.

Anonymous poster hash: f67c0...00c

[Ansjosen]

Kan tenkes at han tar deg for gitt?

Og det er en dårlig ting (gjør han ikke til en dårlig person), og at han opplever det du sier som mas, og at han bare skrur deg av, og ikke egentlig hører etter.

Ikke noe av dette er særlig pent gjort av han, og det hørtes sannelig ikke spesiellt snilt ut om deg heller når jeg skrev det slik. Det var ikke vondt ment, jeg prøver bare å sette fingeren på at du kanskje ikke kommer gjennom til han fordi han tenker "samme gamle leksa". Så hva om du endrer vinkel på det du sier, eller hvordan du sier det, go ser om du kommer noe lenger. Hvis du ikek gjør det så tror jeg kanksje det er på tide å ta et oppgjør med seg selv; vil du være i et sånt forhold? Spurte han om du ville være med på den 6 timer lange bilturen? Vel så er ikke biltur kjempeartig, men da er dere jo i det misnte sammen? Er det aldri plass for at du kan være med på byen?

Syns alt Grønt blad har skrevet er både fornuftig og fint. Virker som hun tenkte seg godt om og gjorde ting på en forbilledlig måte. Så kanskje les det en gang til også?

Tror kanskje du må være forberedt på at det beste for deg er å finne noen som vil være mer sammen med deg om han ikke er villig til å inngå et eneste kompromiss for å møte deg og høre på det du har å si. Det jeg lærte for mange år siden og som jeg står ve der at om du ikke tar vare på deg selv er det faktisk ingen andre som kommer til å gjøre det heller. Derfor kommer min mentale og fysiske helse først alltid, slik at jeg skal være i stand til å ta vare på både meg selv og andre. Når noen da bidrar negativt på den skalaen over lang tid så er det på tide å enten endre relasjonen eller få de til å innse at noe må endres i relasjonen.

[Grønt blad]

Situasjonen din er uholdbar, og jeg føler med deg. Jeg synes du skal vise ham denne tråden. Jeg synes også du bør vurdere om du vil stille et ultimatum, at han må velge mellom å bruke mer tid på deg eller fortsette alene.

[strawberry]

Jeg synes det virker rart å bruke mye penger på hobby og bil istedenfor å investere i en leilighet, sånn at han slipper å leie. Sannsynligvis er dette en vane han vil dra med seg videre, og som skrevet over her; at han jobber så mye er eget valg, så det kommer nok ikke til å roe seg når han er ferdig med studiene sannsynligvis.

[AnonymBruker]

Kan tenkes at han tar deg for gitt?

Og det er en dårlig ting (gjør han ikke til en dårlig person), og at han opplever det du sier som mas, og at han bare skrur deg av, og ikke egentlig hører etter.

Ikke noe av dette er særlig pent gjort av han, og det hørtes sannelig ikke spesiellt snilt ut om deg heller når jeg skrev det slik. Det var ikke vondt ment, jeg prøver bare å sette fingeren på at du kanskje ikke kommer gjennom til han fordi han tenker "samme gamle leksa". Så hva om du endrer vinkel på det du sier, eller hvordan du sier det, go ser om du kommer noe lenger. Hvis du ikek gjør det så tror jeg kanksje det er på tide å ta et oppgjør med seg selv; vil du være i et sånt forhold? Spurte han om du ville være med på den 6 timer lange bilturen? Vel så er ikke biltur kjempeartig, men da er dere jo i det misnte sammen? Er det aldri plass for at du kan være med på byen?

Syns alt Grønt blad har skrevet er både fornuftig og fint. Virker som hun tenkte seg godt om og gjorde ting på en forbilledlig måte. Så kanskje les det en gang til også?

Tror kanskje du må være forberedt på at det beste for deg er å finne noen som vil være mer sammen med deg om han ikke er villig til å inngå et eneste kompromiss for å møte deg og høre på det du har å si. Det jeg lærte for mange år siden og som jeg står ve der at om du ikke tar vare på deg selv er det faktisk ingen andre som kommer til å gjøre det heller. Derfor kommer min mentale og fysiske helse først alltid, slik at jeg skal være i stand til å ta vare på både meg selv og andre. Når noen da bidrar negativt på den skalaen over lang tid så er det på tide å enten endre relasjonen eller få de til å innse at noe må endres i relasjonen.

Jeg tror du har mye rett i det du skriver om "samme game leksa" og at han oppfatter mye av det jeg sier eller foreslår som mas.

Men hvordan endrer jeg vinkelen på det jeg sier? Jeg har både vært sint, lei meg og tålmodig og ikke anklagende (tror jeg) når jeg har tatt opp disse tingene.

Jeg trodde det var vanlig at par liker å tilbringe tid med hverandre og finne på ting.

Og jeg tror også at du har rett i at han tar meg forgitt. Jeg har nok godtatt mer enn mange andre nok hadde gjort og avogtil føler jeg at han vet at han kan gjøre hva som helst fordi jeg ikke går fra han uansett. Dette har jeg også sagt til han og at det vil komme en dag der det sier stopp for meg også.

Når jeg har tatt opp dette med at han ikke vil finne på noe med meg, men at han likevell finner på ting med andre svarer han at han synes han bruker så mye tid med meg fordi han ser meg hver dag.

Men vi ser hverandre stortsett til middag og mellom kl 22-24, men da skal han legge seg. Men han har vært litt flinkere til å ta seg tid til meg feks fredagskvelden, men enten ligger vi stortsett på sofaen, eller har/er på besøk hos venner.

Ja, han spurte om jeg ville være med på bilturen, men jeg hadde allerede an avtale så jeg kunne ikke (fikk vite om det en time før han reiste, da han gjorde det spontant).

Når det gjelder å dra på byen så er ikke jeg glad i det, men jeg drar gjerne ut hvis vi er med nære venner/folk jeg kjenner.

Men det er egentlig ikke det at han drar på byen som plager meg mest, men at at han kaster bort hele dagen etterpå når vi kunne ha brukt den til å finne på noe sammen.

Hele greia er liksom at hvis han ville finne på ting med meg så hadde han fint att tid til det (med tanke på andre ting han prioriterer/har tid til), men tydeligvis vil han ikke det. Og jeg vil ikke ha en kjæreste som ikke liker å være sammen med meg.

Uff jeg føler bare at hele situasjonene er så håpløs.

Anonymous poster hash: f67c0...00c

[Betasuppe]

Han er ikke oppriktig interessert i deg som person og venn tror jeg.

Kanskje han rett og slett har deg for å ha noen å pule på og dele utgifter med?

[AnonymBruker]

Han er ikke oppriktig interessert i deg som person og venn tror jeg.

Kanskje han rett og slett har deg for å ha noen å pule på og dele utgifter med?

Ja, det føles inneimellom sånn, men samtidig tror jeg han er glad i meg også, hvorfor hadde han giddet å holde ut så lenge hvis ikke?

.

Anonymous poster hash: f67c0...00c

[cocoon]

Når han prioriterer dyre hobbyer og biler over å bruke tid med deg og investere i leilighet, sier jo det noe om hans prioriteringer. Han skal jo ha LYST til å henge med deg.

[Betasuppe]

Ja, det føles inneimellom sånn, men samtidig tror jeg han er glad i meg også, hvorfor hadde han giddet å holde ut så lenge hvis ikke?

.

Anonymous poster hash: f67c0...00c

Han er kanskje i lag med deg fordi det det er veldig hendig og praktisk. Som sagt: noen å dele utgifter med, og noen å være intime med uten å stresse med dates og sjekking og oppvartning.

Det går også an å være glad i noen, men samtidig ikke synes personen er interessant, som man liker og er glad i et familiemedlem.

Han kommer nok aldri til å innrømme dette dog.

[Timza]

Det å reise og "finne på ting sammen" koster penger. Han har tydeligvis nok med å studere 100% og jobbe i tillegg for å få dette til å gå opp, og dermed er det deilig å endelig kunne få slappe av når han endelig har fri.

Stakkars fyr kan jo ende opp på sjukehus med den livsstilen der hvis han attpåtil må oppfylle dine ønsker om å stresse rundt etter alt det andre stresset han har fra før av.

Hvis du virkelig vil finne på noe sammen, så planlegg og gjør alt selv og overrask han. Men sørg for at det er noe dere kan slappe av med, og ikke noe som bare utsliter han helt. Hyttetur høres jo ut som en god idé. Dette kan du jo fint ordne opp i og planlegge selv du som har så god tid.

[AnonymBruker]

Han har ikke "nok med å studere 100% og jobbe for å få det til å gå opp," han VELGER å jobbe så mye for å ha råd til dyr bil, mc og dyr hobby, det har han sagt selv. Senest denne uken har han brukt 11000 på hobbyutstyr...

Anonymous poster hash: f67c0...00c