Å være alenemor, hvordan føles det å ikke ha en å dele gleder med for andre

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg savner en å dele gleder om anngående mine barn. Er dette noe som dere andre alenemødre eller alenefedre også kjenner på?

Anonymous poster hash: f1936...2e4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner veldig på det. F.eks. det å ha en annen som blir like begeistret som meg når sønnen min gjør noe morsomt eller imponerende, en som synes barnet mitt er like fantastisk som jeg selv synes. Hadde faren hans vært litt mer interessert, så hadde det hjulpet mye.

Anonymous poster hash: 4e5ee...bcf

[Missy1]

Jeg syntes det var det tyngste med å være alenemor. Alt det andre gikk fint, men å ikke ha noen å dele gledene med var kjempe trist

[AnonymBruker]

Jeg syntes ikke det var så ille som alle skal ha det til, faktisk.

Det var mye verre å ikke ha noen å dele det praktiske ansvaret med. Gledene samlet jeg og gledet meg over selv, og så skrøt jeg jo hemningsløst til besteforeldre og alle andre som ville høre

Anonymous poster hash: 0a48b...a00

[GammelKaktus]

For meg er ikke dette noe problem, det går vel an å dele gleder med andre enn barnefar.... Jeg prater mye om lillegutt's bragder til mine næreste venner som blir like begeistret som meg

Er ikke sånn at jeg prater hull i hodet på folk jeg vet ikke er interessert, men til min bestevennine eller min bror så forteller jeg alt som jeg ville fortalt til en eventuell bf.

[Kontormus]

jeg kjente på det ofte, og var en av de vanskelige tingene rent følelsesmessig.

[Angelheart2]

Dette var noe av det jeg også syns var det tyngste. Det å ikke ha noen å dele hverdagene til barnet med. Det er greit at man kan ha gode venner og annen familie som man kan dele slikt med, men det er ikke det samme som en som har de samme følelsene for den lille.
Merket dette spesielt godt da jeg fikk de neste barna, for da bodde pappaen sammen med oss (og gjør det forsåvidt enda...)

[AnonymBruker]

Å ikke ha noen å dele gleder med er en av flere ting jeg synest er vanskelig med å være alenemamma, men også andre ting er vanskelig med å være alene, som : Jeg er alltid avhengig av hjelp fra nærmeste familie for å hverdagen til å gå opp, jeg sitter med alt ansvaret selv, jeg har ingen å dele sorger og bekymringer med, jeg må gang på gang forklare ungene hvorfor mamma og pappa ikke er sammen. Syns alle bør tenke seg om både to og tre og ti ganger før de går til det skrittet et samlivsbrudd er. Jeg hadde alt, tapte alt. Eller ikke ungene mine da, de er alt for meg, men det rundt, som er med på å skape et harmonisk godt liv.

Anonymous poster hash: 9f33d...5e1

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn nå selv om jeg er sammen med barnefar. Er gravid og bf er ikke interessert i noe, ei heller å tilbringe tid med meg...

Så jeg lurer på om det ikke ville vært bedre å være alenemor egentlig.

Anonymous poster hash: 88ee2...5e5

[estrella]

Tråden er ryddet for pornografisk innhold.

Estrella, mod.

[AnonymBruker]

Jeg er alenemor uten noe særlig kontakt med familie, og vennene mine mistet jeg når jeg var sammen med barnefar. En kontrolerende sjalu drittsekk. Har ingen å dele gledene med eller skryte av sønnen min til og det syns jeg er utrolig trist.

Anonymous poster hash: 726d4...9bd

[Medusa13]

Jeg har aldri sett dette som et problem, men så har jeg hatt både familie og venner som jeg har kunnet dele gledene med. Man kommer også alltid i kontakt med mennesker i ulike sammenhenger som man deler de gleder det er naturlig å trekke fram med.

Den man deler glede med behøver ikke nødvendigvis å være en far. Selv om det er en far inne i bildet, så er det ikke alltid at han er så mottagelig for å dele glede heller. Dette ville jeg ikke ha tenkt på som et problem en gang. Og ikke minst............du deler gledene med barnet ditt

[AnonymBruker]

Dette ville jeg ikke ha tenkt på som et problem en gang. Og ikke minst............du deler gledene med barnet ditt

Det er jo veldig lett å si når du sier du har hatt noen å dele gledene med, selv om det ikke var barnets far. Det er ganske ensomt å ikke ha noen å dele ting med.

Anonymous poster hash: 4e5ee...bcf

[AnonymBruker]

Å ikke ha noen å dele gleder med er en av flere ting jeg synest er vanskelig med å være alenemamma, men også andre ting er vanskelig med å være alene, som : Jeg er alltid avhengig av hjelp fra nærmeste familie for å hverdagen til å gå opp, jeg sitter med alt ansvaret selv, jeg har ingen å dele sorger og bekymringer med, jeg må gang på gang forklare ungene hvorfor mamma og pappa ikke er sammen. Syns alle bør tenke seg om både to og tre og ti ganger før de går til det skrittet et samlivsbrudd er. Jeg hadde alt, tapte alt. Eller ikke ungene mine da, de er alt for meg, men det rundt, som er med på å skape et harmonisk godt liv.

Anonymous poster hash: 9f33d...5e1

Enig.... foreks hvis noe skjer barnet..... så har man ingen å dele sorgen med andre enn besteforeldre, eller søsken....

Faren til barnet mitt har kontakt med barnet, men han har stiftet en ny familie. Og jeg føler at han er ikke en støtte i mitt liv. Har barnet mitt problemer med noe så greit, han er en støtte til en viss grad, men ikke direkte for meg. Han er mer opptatt av sitt nye liv. Jeg var bare et feilskjær på veien.

Jeg prøver å dele gledene anngående barna med familien min, søsken, og mor og far.

Samlivsbrudd er ikke bare rosenrødt.... Det er vanskelig.

Anonymous poster hash: f1936...2e4

[Medusa13]

Det er jo veldig lett å si når du sier du har hatt noen å dele gledene med, selv om det ikke var barnets far. Det er ganske ensomt å ikke ha noen å dele ting med.

Anonymous poster hash: 4e5ee...bcf

Ja men har du ingen i det hele tatt som du kan dele gleder med? Foreldre, søsken, venner ? Står du helt mutters alene så skjønner jeg at det kan føles tungt og vanskelig. Det jeg mente var at om du hadde noen som du kunne dele gleder, sorger og bekymringer med så betyr det ikke så mye om det er barnets far eller andre

[AnonymBruker]

Ja men har du ingen i det hele tatt som du kan dele gleder med? Foreldre, søsken, venner ? Står du helt mutters alene så skjønner jeg at det kan føles tungt og vanskelig. Det jeg mente var at om du hadde noen som du kunne dele gleder, sorger og bekymringer med så betyr det ikke så mye om det er barnets far eller andre

Jeg har veldig lite familie, foreldrene mine døde fire år før sønnen min ble født og søsteren min har jeg ikke noe særlig tett bånd med. Vennene mine er stort sett i en annen livssituasjon, så det er veldig begrenset hvor interesserte de er i å høre om sønnen min.

Anonymous poster hash: 4e5ee...bcf

[Medusa13]

Jeg har veldig lite familie, foreldrene mine døde fire år før sønnen min ble født og søsteren min har jeg ikke noe særlig tett bånd med. Vennene mine er stort sett i en annen livssituasjon, så det er veldig begrenset hvor interesserte de er i å høre om sønnen min.

Anonymous poster hash: 4e5ee...bcf

Uff da. Da begynner jeg å forstå deg bedre. Jeg tenkte som så at man alltids har besteforeldre Beklager at det virket som om jeg bagatelliserte det, for det var ikke meningen.

Har du prøvd "Aleneforeldreforeningen"? Eller så er det mange andre som har spesielle tiltak for aleneforeldre, for eksempel gårder hvor man kan dra på ferie sammen med barn og andre aleneforeldre. Bor du i større by eller på en mindre plass?