Den eneste venninna jeg har vil ikke ha noe med meg å gjøre?

[AnonymBruker]

Er så forbanna nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og ikke minst såret.

Jeg har det siste året mistet mange av vennene mine til narkotika, da dette har blitt svært utbredt her jeg bor. Alle sitter og ruser seg, sprer falske rykter, lyver og slenger dritt. Jeg har "meldt" meg ut av denne klanen og har ikke kontakt med dem lenger, da jeg hadde en stor krangel med dem for et halvt år siden.

Jeg satt igjen med en venninne etter dette - hun er også venn med den gjengen her, men hun driver ikke med narkotika (merkelig nok). Jeg og hun har vært venner siden vi var små, men hun mobbet meg mye når jeg var liten og hun er en av de menneskene som har gjort at jeg sliter psykisk. Hun har den dag ikke noen innvirkning på meg, hun har ikke hatt noen som helst form for innvirkning på meg siden jeg var kanskje 10 år gammel. Mobbingen er noe jeg har lagt bak meg, og vi har vært gode venner noen ganger, fiender noen ganger og nå har vi vært "gode" venner i over ett år.

Den siste tiden etter at jeg mistet kontakten og føk i strupen på "ex vennene" mine, har hun tatt mer og mer avstand. Vi har vært på besøk med hverandre og pratet sammen flere ganger, men de siste ukene har hun vært utrolig fraværende. Hun har tagget meg i bilder på Facebook, slike bilder som "bestfriends forever" osv osv, vi snakket senest for noen dager siden. Da sa jeg at jeg hadde utrolig lyst å ta meg en fest, da det er lenge siden jeg festet sist. Hun skjønte det, sa ikke mer en det. Så spurte jeg om hun ville komme på besøk til helgen - ja, hun skulle gi meg en lyd på lørdag (altså i dag).

Nå er hun på fest, og jeg har ikke hørt noe. Hun har ikke sagt noe til meg om at hun skal på fest, og hun har heller ikke sagt ifra at hun ikke kom på besøk. Jeg har tidligere spurt om jeg kan besøke henne, komme en tur bortom - men nei, hun har aldri tid, orker aldri eller skal være med "den andre gjengen". Hun tar mer og mer avstand, og jeg har ALDRI gjort henne noe vondt. Jeg er ikke masete, ikke innpåsliten, jeg er ikke falsk og jeg lyver ikke.

Dette har også skjedd ved flere anledninger, at vi har snakket litt om å dra på fest sammen, også drar hun uten meg og sier aldri fra. Gir ikke et tegn engang om at hun skal ut å drikke. I dag hadde hun mye å gjøre sa hun og var sikkert sliten på kvelden, men kom sikkert på besøk. Hun var visst så sliten at hun heller ville dra på fest - uten meg så klart, og uten å si ifra til meg om at hun ikke kom i dag... Trodde det var normalt folkeskikk å si ifra jeg, når man hallveis har planlagt å henge sammen den dagen.

Hun VET hvordan jeg har det, hun vet jeg sliter blant annet psykisk, men hun skal bare heve seg over det og klage om sitt eget liv, og si at hun OGSÅ sliter, hun har OGSÅ hatt det slik, hun vet OGSÅ hvordan det er - NEI FOR FAEN, det gjør hun ikke. Hun har ikke gått på 20 forskjellige medisiner, hun går ikke til psykolog (hun har gått dit, men fikk beskjed om at hun ikke hadde et "reelt problem" og bare var i puberteten, dette er 5 år siden). Hun støtter meg aldri og skal alltid heve seg over det jeg gjør. Hun skal alltid være bedre, alltid ha det bedre, hun er så opptatt av at hun skal være bedre enn meg.

Sist gang vi var ute sammen ville hun ikke være sammen med meg på festen. Kjæresten sier at han tror det er fordi det er mange som prater med meg og liker å henge med meg når jeg er ute (møter jo da på bekjente osv som jeg gjerne ikke har snakket med på en stund), og at det virker som om hun blir sjalu. Hun har alltid hatt dette higet etter å være bedre enn meg.

Dere lurer sikkert på hvorfor vi har vært så gode venner, joda, for slik er det ikke når vi en kveld bare sitter og ser på TV, spiser god mat og prater sammen om alt fra a til å. Men så snart jeg sier noe positivt som har skjedd meg, noe jeg har opplevd, noe jeg vil osv - skal hun heve seg over det og gjøre/si noe som da er ENDA bedre. Jeg begynner å bli lei av dette, men det jeg er mest lei av er at hun "dumper" meg og ikke inkluderer meg, da jeg veldig tydelig er kontaktsøkende og prøver å inkludere meg selv. Hun ignorerer meg rett og slett, sier noe annet men handler annerledes.

Jeg har som sagt ikke venner i det hele tatt, noe jeg egentlig trives ok med - jeg vil heller være venneløs enn å ha 100 falske venner. Men jeg trodde faktisk at hun var venninnen min og at hun ikke ville snu ryggen til. Nå har hun gjort det, det fikk jeg så og si bekreftet nå i kveld. Jeg er både fly forbanna og såret på samme tid, men mest sint som har latt meg lure nok engang. Måtte bare lufte tankene mine..

Anonymous poster hash: 80814...8ba

[AnonymBruker]

Er så forbanna nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og ikke minst såret.

Jeg har det siste året mistet mange av vennene mine til narkotika, da dette har blitt svært utbredt her jeg bor. Alle sitter og ruser seg, sprer falske rykter, lyver og slenger dritt. Jeg har "meldt" meg ut av denne klanen og har ikke kontakt med dem lenger, da jeg hadde en stor krangel med dem for et halvt år siden.

Jeg satt igjen med en venninne etter dette - hun er også venn med den gjengen her, men hun driver ikke med narkotika (merkelig nok). Jeg og hun har vært venner siden vi var små, men hun mobbet meg mye når jeg var liten og hun er en av de menneskene som har gjort at jeg sliter psykisk. Hun har den dag ikke noen innvirkning på meg, hun har ikke hatt noen som helst form for innvirkning på meg siden jeg var kanskje 10 år gammel. Mobbingen er noe jeg har lagt bak meg, og vi har vært gode venner noen ganger, fiender noen ganger og nå har vi vært "gode" venner i over ett år.

Den siste tiden etter at jeg mistet kontakten og føk i strupen på "ex vennene" mine, har hun tatt mer og mer avstand. Vi har vært på besøk med hverandre og pratet sammen flere ganger, men de siste ukene har hun vært utrolig fraværende. Hun har tagget meg i bilder på Facebook, slike bilder som "bestfriends forever" osv osv, vi snakket senest for noen dager siden. Da sa jeg at jeg hadde utrolig lyst å ta meg en fest, da det er lenge siden jeg festet sist. Hun skjønte det, sa ikke mer en det. Så spurte jeg om hun ville komme på besøk til helgen - ja, hun skulle gi meg en lyd på lørdag (altså i dag).

Nå er hun på fest, og jeg har ikke hørt noe. Hun har ikke sagt noe til meg om at hun skal på fest, og hun har heller ikke sagt ifra at hun ikke kom på besøk. Jeg har tidligere spurt om jeg kan besøke henne, komme en tur bortom - men nei, hun har aldri tid, orker aldri eller skal være med "den andre gjengen". Hun tar mer og mer avstand, og jeg har ALDRI gjort henne noe vondt. Jeg er ikke masete, ikke innpåsliten, jeg er ikke falsk og jeg lyver ikke.

Dette har også skjedd ved flere anledninger, at vi har snakket litt om å dra på fest sammen, også drar hun uten meg og sier aldri fra. Gir ikke et tegn engang om at hun skal ut å drikke. I dag hadde hun mye å gjøre sa hun og var sikkert sliten på kvelden, men kom sikkert på besøk. Hun var visst så sliten at hun heller ville dra på fest - uten meg så klart, og uten å si ifra til meg om at hun ikke kom i dag... Trodde det var normalt folkeskikk å si ifra jeg, når man hallveis har planlagt å henge sammen den dagen.

Hun VET hvordan jeg har det, hun vet jeg sliter blant annet psykisk, men hun skal bare heve seg over det og klage om sitt eget liv, og si at hun OGSÅ sliter, hun har OGSÅ hatt det slik, hun vet OGSÅ hvordan det er - NEI FOR FAEN, det gjør hun ikke. Hun har ikke gått på 20 forskjellige medisiner, hun går ikke til psykolog (hun har gått dit, men fikk beskjed om at hun ikke hadde et "reelt problem" og bare var i puberteten, dette er 5 år siden). Hun støtter meg aldri og skal alltid heve seg over det jeg gjør. Hun skal alltid være bedre, alltid ha det bedre, hun er så opptatt av at hun skal være bedre enn meg.

Sist gang vi var ute sammen ville hun ikke være sammen med meg på festen. Kjæresten sier at han tror det er fordi det er mange som prater med meg og liker å henge med meg når jeg er ute (møter jo da på bekjente osv som jeg gjerne ikke har snakket med på en stund), og at det virker som om hun blir sjalu. Hun har alltid hatt dette higet etter å være bedre enn meg.

Dere lurer sikkert på hvorfor vi har vært så gode venner, joda, for slik er det ikke når vi en kveld bare sitter og ser på TV, spiser god mat og prater sammen om alt fra a til å. Men så snart jeg sier noe positivt som har skjedd meg, noe jeg har opplevd, noe jeg vil osv - skal hun heve seg over det og gjøre/si noe som da er ENDA bedre. Jeg begynner å bli lei av dette, men det jeg er mest lei av er at hun "dumper" meg og ikke inkluderer meg, da jeg veldig tydelig er kontaktsøkende og prøver å inkludere meg selv. Hun ignorerer meg rett og slett, sier noe annet men handler annerledes.

Jeg har som sagt ikke venner i det hele tatt, noe jeg egentlig trives ok med - jeg vil heller være venneløs enn å ha 100 falske venner. Men jeg trodde faktisk at hun var venninnen min og at hun ikke ville snu ryggen til. Nå har hun gjort det, det fikk jeg så og si bekreftet nå i kveld. Jeg er både fly forbanna og såret på samme tid, men mest sint som har latt meg lure nok engang. Måtte bare lufte tankene mine..

Anonymous poster hash: 80814...8ba

Jeg er også venneløs, synes dette er sårt.

Til neste sommer blir jeg 30 år, men tørr ikke ha noe fest fordi jeg vet ikke hvem jeg skal invitere...

Heldigvis har jeg en fantastisk flott samboer som jeg håper snart blir min ektemann, men jeg tar meg i å tenke....hvis jeg skal gifte meg, hvem skal da komme i bryllupet.

Jeg tar selvkritikk i at jeg ikke har noen venner.... jeg kan være sær og vanskelig. Håper likevel at jeg kan bygge meg opp en ny venninne krets. Dette er trist og jeg føler meg så fryktelig misslykket

Anonymous poster hash: dc2d0...164

[AnonymBruker]

Hun virker ikke akkurat som en venninne du bør savne. Du har det bedre uten henne. Forsøk å bli kjent med nye mennesker.

Anonymous poster hash: b58f1...2ce

[loffen]

Det der er ingen god venninne TS!

Ikke ta kontakt med henne, la henne surre med sitt, jeg tenker som samboeren din at hun er sjalu på deg.

Du er så mye bedre og mere verdt enn å håpe på vennskap med noen som ikke fortjener det!

Også er det veldig bra gjort av deg at du har kuttet ut den gjengen som doper seg!

Du finner helt sikkert noen nye venner.

[Medusa13]

Jeg tenker at hun trolig har havnet borti dop i det miljøet du beskriver. Hun virker irrasjonell i handlingene, og det kan tyde på rus. Skjønner du ikke har det lett, men du har i det minste en samboer å støtte deg til. Ta det ellers med ro og se om hun kommer av seg selv etterhvert. Da kan du spørre henne rett ut

[AnonymBruker]

Så gode dere er, tusen takk. <3

Jeg tenker at hun trolig har havnet borti dop i det miljøet du beskriver. Hun virker irrasjonell i handlingene, og det kan tyde på rus. Skjønner du ikke har det lett, men du har i det minste en samboer å støtte deg til. Ta det ellers med ro og se om hun kommer av seg selv etterhvert. Da kan du spørre henne rett ut

Det har hun faktisk ikke! Da hadde jeg fått vite det, skjønner du. Dette er noe hun uten tvil hadde fortalt meg, da hun forteller meg ALT for at jeg skal støtte henne, syns synd i henne og føle at "åh, nå har hun gjort det samme som meg" osv. Og jeg kjenner igjen en rusmisbruker når jeg ser en, believe me!

Anonymous poster hash: 80814...8ba

[AnonymBruker]

Bare ett spørsmål... Bor dere i Haugesund?

Jeg har ingen erfaring med narkotika selv heldigvis, men har vel hørt at den byen ikke har så godt rykte på seg..

Jeg skjønner at det er sårt å miste en barndomsvenn. Jeg er selv i det dilemmaet der jeg og en barndomsvenn er vokst så fra hverandre at jeg lurer på om jeg skal kutte henne ut som venn. Normalt ville jeg gjort det lett, men ikke når jeg har kjent henne fra tidlig barneskolealder.

Er det slik at du har lagt mobbingen bak deg, men fremdeles sliter psykisk pga det hun har sagt da dere var små? I så fall er det jo litt selvmotsigelse.

Hun er jo ingen god venninne om du sier at du har lyst å feste, hun skal på fest, også inviterer hun deg ikke med. Det er ingen god venninne!

Siden hun gjorde dette + aldri støtter deg + alltid hever seg over deg: Hvorfor i alle dager gidder du å bruke energi på henne?!

Prøv så godt du kan å kutte henne ut + å finne deg noen ordentlige venner. Det er ikke lett når man er voksen. Jeg skjønner det veldig godt.

Og det at hun omtrent ikke snakker med deg når dere er ute sammen sier jo også sitt. Hun er ikke særlig interessert i å være deg bekjent utenfor husets fire vegger. Gjør deg selv en tjeneste, og ikke bruk mer energi på henne. Du trenger noen som kan dra deg opp.

Du har jo også en kjæreste, og selv om jeg vet forskjellen på det og vanlige venner, så får du i en periode fremover kanskje holde deg til han mens du (og kanskje han med?) ser etter venner på andre arenaer.

Meld deg inn i frivillige organisasjoner, kor, eller andre steder der dere kan møte folk. Det må ofte en del egeninnsats til, men man får jo ingen nye venner uten å gi litt av seg selv.

Anonymous poster hash: 38d24...820

[AnonymBruker]

Bare ett spørsmål... Bor dere i Haugesund?

Jeg har ingen erfaring med narkotika selv heldigvis, men har vel hørt at den byen ikke har så godt rykte på seg..

Jeg skjønner at det er sårt å miste en barndomsvenn. Jeg er selv i det dilemmaet der jeg og en barndomsvenn er vokst så fra hverandre at jeg lurer på om jeg skal kutte henne ut som venn. Normalt ville jeg gjort det lett, men ikke når jeg har kjent henne fra tidlig barneskolealder.

Er det slik at du har lagt mobbingen bak deg, men fremdeles sliter psykisk pga det hun har sagt da dere var små? I så fall er det jo litt selvmotsigelse.

Hun er jo ingen god venninne om du sier at du har lyst å feste, hun skal på fest, også inviterer hun deg ikke med. Det er ingen god venninne!

Siden hun gjorde dette + aldri støtter deg + alltid hever seg over deg: Hvorfor i alle dager gidder du å bruke energi på henne?!

Prøv så godt du kan å kutte henne ut + å finne deg noen ordentlige venner. Det er ikke lett når man er voksen. Jeg skjønner det veldig godt.

Og det at hun omtrent ikke snakker med deg når dere er ute sammen sier jo også sitt. Hun er ikke særlig interessert i å være deg bekjent utenfor husets fire vegger. Gjør deg selv en tjeneste, og ikke bruk mer energi på henne. Du trenger noen som kan dra deg opp.

Du har jo også en kjæreste, og selv om jeg vet forskjellen på det og vanlige venner, så får du i en periode fremover kanskje holde deg til han mens du (og kanskje han med?) ser etter venner på andre arenaer.

Meld deg inn i frivillige organisasjoner, kor, eller andre steder der dere kan møte folk. Det må ofte en del egeninnsats til, men man får jo ingen nye venner uten å gi litt av seg selv.

Anonymous poster hash: 38d24...820

Nei, ikke Haugesund! Bor på en veldig liten plass. Mobbingen har jeg lagt bak meg, men minnene popper opp i ny og ne når hun behandler meg slik som hun gjør, er ikke noe som sliter på meg psykisk for å si det slik.

Grunnen til at jeg har holdt på henne er fordi hun har vært den eneste venninnen jeg har hatt igjen, og fordi vi noen ganger faktisk kan ha det gøy sammen - men nå er det LENGE siden vi fant på noe gøy sammen sist, så... Jeg holder på å kutte henne ut nå, nekter å ta kontakt med henne eller svare nårh un tar kontakt med meg. Orker ikke ha slike mennesker i livet mitt. Tusen takk for svar. <3

Anonymous poster hash: 80814...8ba

[AnonymBruker]

hahah jeg tenkte og på Haugesund eller Karmøy med en gang

Anonymous poster hash: 10352...8af

[AnonymBruker]

hahah jeg tenkte og på Haugesund eller Karmøy med en gang

Anonymous poster hash: 10352...8af

Haha! Men dessverre, Haugesund er mye større enn der jeg kommer fra.

Anonymous poster hash: 80814...8ba