Hvordan takle depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg er forholdsvis ny i dette gamet, men denne depresjonen jeg har er virkelig helt forferdelig. Jeg bor i en by laaangt hjemmefra, og jeg savner min gamle by, familien min, vennene mine, hunden og hesten min og det aktive livet jeg hadde før jeg flyttet hit for 3 år siden. Grunnen til at jeg flyttet var en mann. Forholdet er, etter min mening, ikke noe særlig, han er snill, men tiltaksløs og må sparkes i rævva for hver minste lille ting. Vennene mine her er mye yngre enn meg, og vanskelige å forholde seg til, da de krever at du er med på alt og alltid er i godt humør mm.
Jeg trives best med guttevenner, men kjæresten er så sjalu, så når jeg har prøvd å skaffe meg guttevenner, så blir det bestandig baluba.

Jeg har blitt lat, sitter hjemme alt for ofte, kommer meg ut for å gå på ski, sykle mm så fort det er mulig, og prøver å trene, men kjenner livsgnisten renner ut av meg. Det første jeg gjorde da jeg sto opp i morges var å gråte, og her sitter jeg enda. Jeg føler at jeg ikke kan snakke med noen, fordi alle har det for travelt. Jeg har bestandig stilt opp for alle mine venner når de trenger en skulder å gråte på, men når jeg forsiktig prøver å legge fram mitt problem, så virker det som at alle fordufter.

Det er fortsatt 1,5 år igjen av skolegangen min her, så jeg kan ikke bare flytte heller. Hvordan skal jeg takle dette? Hvordan blir det bedre? BLIR det bedre?
Ingen her er "like bra" som de jeg savner så fælt hjemme..

N

Anonymous poster hash: 3bcff...2a4

[Gjest Coolaid]

Jeg forstår deg. Har hatt angst og depresjon i altfor mange år. Når har jeg kun ettervirkninger, altså frisk og fin men sliter av og til med å kjenne litt på det.

Min personlige erfaring er at det hjelper å snakke om det med både psykolog og kjæreste, det gir en lettende virkning. I tillegg hjelper det å være aktiv. Det er viktig å ikke isolere seg selv om det er det man har lyst til. Kontakt med andre mennesker er verdifullt. Det hjelper også å være fysisk aktiv, enten man går tur, eller trener hardere - og der er du jo kjempeflink, ikke slutt med det. Som du sikkert vet viser forskning at fysisk aktivitet har like god effekt på angst og depresjon som en del medisiner har.

Ja, det vil bli bedre. Det som er viktig er at du finner noen å snakke med, vet ikke om du går til psykolog men det er lurt å komme i gang med det. Og så prøv å være åpen med kjæresten din. For at du skal bli bedre er det lurt at du gjør de tingene som får deg til å føle deg bra. Noe som gir deg en mestringsfølelse. Prøv å utfordre deg til å finne ut hva dette kan være, for eksempel en hobby, en treningsform, en ny treningsform som du er litt redd for å begynne med, jobbe frivillig med noe, hjelpe andre osv. Prøv å oppleve noe nytt kanskje. I hvert fall finn ting som får deg til å føle deg bra og gjør dette.

Jeg kjenner meg igjen i at man bare blir sittende å gjøre ingenting. Det er vanskelig å holde seg gående. Aktivitet hjelper, så slipper du å sitte med dine egne tanker. Når du bruker energi, får du energi.

Men ja, du kommer til å bli bedre, vær tålmodig og bestem deg for at du aldri skal gi opp. Du trenger ikke vite hvordan, det går seg til.

Ensomhet er verdens største fellesskap - du er ikke alene.

(Du kan også ta kontakt med meg om du ønsker å prate om det ene eller andre. Det trenger verken være stort eller lite )

Klem til deg:)

Endret 8. februar 2014 av Coolaid

[Alvina]

Har vært i nesten samme situasjon for mange år siden. Jeg var også aktiv, gikk på ski, gikk turer, måket snø, jobbet i hagen dagen lang, og trente. Men han jeg bodde sammen med likte ingen jeg ble kjent med, heller ikke kvinner. Det var hans syke måte å forsøke å isolere meg på antar jeg.

Jeg satt i garnet siden jeg hadde kjøpt hus, men en dag stakk jeg av. Det var pga trusler og vold fra hans side. Men det er en annen historie.

Jeg begynte med johannesurt og fikk mer energi og tiltakslyst, og det tok toppen av depressive tanker og jeg begynte å trene igjen. Det var midt på vinteren. Alt føltes lysere. Det tar som regel 4-8 uker før johannesurt virker, men jeg hadde bare tatt en halvt års pause så jeg følte - mulig en placeboeffekt - at det virket fra dag nummer to. Men går du på p-piller kan pillene miste effekt så hør med legen.

Det er ikke vanskelig å forstå at han er skeptisk til nye guttevenner, men kanskje det hjelper hvis du lar han få sjansen til å delta sosialt. Jeg har noen guttevenner, men de har jeg kjent i mange år. Par nye har kommet til, men når jeg har vært i forhold har jeg inkludert partneren.

De andre er yngre enn deg sier du, men du trenger ikke være med på alt. Eller gi det en sjanse, være med på ting og se om det er rom for nærere vennskap med en eller annen. De kan umulig være lykkelig 24/7.

Men hvis forholdet til mannen ikke er noe særlig som du sier, bør du kanskje vurdere å gjøre det slutt? Vet ikke hva som hindrer deg, men vi andre klarer oss som single og bor alene, så da klarer du også det. Sats på utdanningen, trening, møt de som er yngre enn deg når det passer, eller meld deg som besøksvenn f.eks. gjennom røde kors.