Bestevenninne gravid, er ensom

[AnonymBruker]

Min aller beste venninne har nå blitt gravid.

Jeg er veldig glad på deres vegne, hun er i et stabilt forhold med en flott mann og dette med fruktbarhet har vært et problem lenge, uten at de har tatt noen videre grep rundt det. Derfor har jeg vel sett for meg at graviditet skulle komme om noen år - selv om det er helt naturlig at det skjer nå, vi er 30 år. Må få frem her at jeg er oppriktig glad over at dette skjedde 'av seg selv'.

Selv er jeg i et forhold hvor vi har bestemt oss for ikke å få barn, og det er nettopp dette jeg begynner å kjenne på. Den avstanden som unektelig kommer mellom min bestevenninne og meg er litt vanskelig å svelge. Plutselig er jeg 'alene', og kjenner at jeg gruer meg til resten av venninnene mine får barn. Hun er ikke den første, men hun er den nærmeste.

Dette skremmer meg. At jeg skulle kjenne på dette, føle sånn ensomhet. Jeg har til og med grått og jeg skammer meg pga det. Det er jo ikke fordi jeg ikke ønsker barnet velkommen, for det gjør jeg virkelig! Gleder meg masse til å bli kjent med den lille tassen. Men dette skillet foreldre/(frivillig) barnløs er plutselig en realitet. Og det er ikke så greit. Skulle ønske at jeg ville ha barn også, så ville livene våre fortsatt å være like.

Har noen vært i samme situasjon og hvordan gikk det? Hva skjedde med vennskapet deres?

Anonymous poster hash: 3a914...fb2

[aquiz]

jeg har vært mamma i snart 8 år, og mine venninner har ikke barn ennå. Jeg føler meg ikke utenfor og de synes det er utrolig moro å kunne få være i livet til barnet mitt.

Det vil nok bli noen endringer, men jeg tror bare du vil se på det som helt OK. Det er helt naturlig at du føler en form for redsel, det er din nærmeste venninne og du vil ikke miste henne (er ikke uvanlig å se for seg værste scenario).

Slapp av, pust og tillat deg selv å gå igjennom de følelser du trenger å kjenne på! og når du føler deg klar så drar du innom en barnebutikk og kjøper det mest nydelige babyplagget du finner!

Selv om du ikke selv vil ha barn betyr det ikke at "vi mødre" ikke vil henge med deg. Tanken på at jeg ikke lenger er eneste i vennegjengen med barn skremmer meg litt. Jeg synes det er så deilig å ha noen jeg virkelig kan koble av med.

[AnonymBruker]

Angrer du på at du og din partner har avtalt å ikke få barn? Hvis du ikke angrer så må jo det egentlig bare være flott å bli tante til dette barnet.

Anonymous poster hash: 85abc...8c7

[luringen34]

Par som får barn reagerer veldig forskjellig, men felles er at de fleste forandrer seg. Jeg og samboeren har ikke bestemt oss for om vi vil ha barn eller ikke. Vi har inntil videre bestemt oss for å satse på karrièrene.

I vår vennekrets så har to par valgt å flytte veldig langt fra byen, type 1.5 time med bil, med null muligheter for kollektivtransport utenom buss. Så de kjører til byen hver ukedag. Personlig er jeg veldig imot slik pendling da jeg mener det er sløsing med resurser. Selv bor jeg ca 2km fra jobb og klarer å komme meg der til fots. Bil har jeg primært for å kunne besøke familie og venner.

Et annet par som vi har endel med å gjøre har blitt klin gærne og tror på spøkelser og crap(healing, energi, you name it)... Alt av alternativt tar de som fakta. Blir helt gærn av de, men dama har det enda verre for jeg har gitt klart uttrykk for hva jeg tenker om det, og de demper seg rundt meg, men når dama er alene med de er de helt crazy. De begynner å bli vanskelig å ha med å gjøre selv om vi hang med de daglig for noen år siden.

Et tredje par oppfører seg helt normalt enn så lenge, de har riktignok avlyst noen møter pga. ungen (syk, osv).

Når andre får unger så blir det jo til at man henger med andre par som ikke har unger, så vi merker jo det. Single og enslige par er de som blir med på konserter og restauranter.

[AnonymBruker]

Merkelig at folk som har barn kan bruke tre timer på å reise til og fra jobb hver dag.

Anonymous poster hash: 07230...112

[AnonymBruker]

Merkelig at folk som har barn kan bruke tre timer på å reise til og fra jobb hver dag.

Anonymous poster hash: 07230...112

[AnonymBruker]

Jeg er den single bestevenninnen til ei som er gravid og jeg anser henne som en tapt venninne. Hun har knapt hatt tid til å møtes etter at hun møtte mannen, som rett nok er fantastisk, og nå som hun er gravid snakker hun knapt om annet. Hun er ikke lenger personlig, for det reserverer hun til mannen, og jeg klarer ikke være personlig når hun ikke er det. Ergo er vi nå mer for bekjente å regne. Når ungen kommer ut så forsvinner hun nok enda mer. Men jeg har gått gjennom sorgprosessen over det tapte vennskapet allerede, så jeg er forberedt.

Anonymous poster hash: 24d91...e72

[Gjest Gjest]

Jeg er den single bestevenninnen til ei som er gravid og jeg anser henne som en tapt venninne. Hun har knapt hatt tid til å møtes etter at hun møtte mannen, som rett nok er fantastisk, og nå som hun er gravid snakker hun knapt om annet. Hun er ikke lenger personlig, for det reserverer hun til mannen, og jeg klarer ikke være personlig når hun ikke er det. Ergo er vi nå mer for bekjente å regne. Når ungen kommer ut så forsvinner hun nok enda mer. Men jeg har gått gjennom sorgprosessen over det tapte vennskapet allerede, så jeg er forberedt.

Anonymous poster hash: 24d91...e72

Synd at det blir sånn.