Følelsen av å være mindre verdt og usynelig

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i Oslo i mange år nå. Jeg har alltid hatt lett for å få venner og har vært blant de populære i store deler av oppveksten ( uten at det betyr noe nå). Jeg har opplevd at jeg i voksen alder fort blir frosset ut av en gruppe. Jeg blir oversett, og sier jeg noe så blir jeg overkjørt. Jeg tenkte kanskje det kunne være enkelte steder det kunne skje, men ser at det gjentar seg. Det er akkurat som om stemmen min ikke når frem.

På arbeidsplassen jeg var sist fikk jeg ingen venner. Jeg prøvde å være blid og hyggelig, men det var en liten gruppe der som kjente hverandre, så de holdt sammen. De hadde fest på kveldstid uten å be meg med. De satt rundt pausebordet og skravlet hele tiden. Kom jeg inn ble de stille. Sa jeg noe, overså de meg eller så dumt på meg. Jeg orket til slutt ikke mer av miljøet. Husker de satt og feiret med kake også en gang, uten å be meg med. Da satt alle på pauserommet. En eldre dame kom og sa jeg måtte komme på kake, men da var det tomt.

Jeg gruer meg til å gå på den nye jobben, for der er det også slik. En jeg kjenner fra studiet jobber der, og til tross for at vi var studievenninner overser hun meg. Hun kan snakke litt, men snur ryggen til meg og snakker med andre. Hun har en god venninne som var hyggelig første dagen, men nå overser også hun meg. Hun sier typ: hei, hei, når hun kommer inn. Jeg snur meg og sier : heei ( glad for at hun hilser), også ser jeg at hun sa hei til ei som kom bak henne. Jeg kan si " så du var på shopping i helgen, fikk litt dårlig tid, så rakk knapt å hilse. Da sier hun: " Åja, så ikke deg jeg". Også vet jeg at hun så meg fordi vi hadde blikkontant.
Jeg kan komme for å sette meg i kantinen og får høre at plassen er reservert. Kommer jeg med forslag blir de nedstemt før enn de kommer på bordet, sier en av de andre det samme er det greit.

Hvorfor er det sånn?

Jeg skjønner virkelig ingen ting. Jeg føler meg så dum, stygg og liten. Dette går så utover selvtilliten. Før hadde jeg jo mange venninner rundt meg.

Anonymous poster hash: 6fdc7...256

[.Elena..]

Det første som slår meg er at det kanskje er usikkerheten din som skinner igjennom og gjør at du ikke føler deg komfortabel rundt andre mennesker. Når man ikke har det bra med seg selv er det lett for andre mennesker å oppfatte dette og trykke deg enda lengre ned, nettopp fordi det desverre finnes mennesker som utnytter andres svakhet. Prøv å jobb med deg selv og bli mer bevisst på din egen kroppsholdning og hvordan du fremstår. Eventuelt prøv å konfronter de som behandler deg dårlig, da viser du både god dømmekraft og du fremstår som en som er villig til å ta i et tak. Kanskje du har misforstått deres fremtoning?

[Thinkerbell.]

Er det noe som har endret seg i livet ditt, og som kan ha påvirket din atferd? Jeg tenker på det du forteller om at du var populær tidligere. Det høres vondt ut å ha det slik som du beskriver. Håper du har noen venner utenom jobben.

[AnonymBruker]

Prøv å ikke bry deg så mye om de. Vis at du er selvstendig og at du klarer deg selv.

Er det noe ingen orker, er det uselvstendige mennesker som klenger seg på andre ... slitsomt, spesielt siden alle har nok med seg selv ...

Jeg tror du være litt avvisende og prøve å vise at du ikke trenger deres støtte eller sympati. Dette har jeg prøvd selv, og da orker folk å være med meg.

Før var jeg nok klengete, usikker og uselvstendig, og da orket ikke folk å ha så mye med meg å gjøre. Om de sa hei eller dro meg med, så klenget jeg veldig på de, så de orket ikke ha så mye med meg å gjøre.

Selv liker jeg mennesker som viser at de klarer seg selv, for jeg heller orker ikke være støttekontakt for noen ... har mer enn nok med mine egne problem ...

Anonymous poster hash: 9979e...469