Normalt å sove med barnet i sengen (når man ser barnet sjeldent)?

[AnonymBruker]

Jeg har et spørsmål til dere med barn, særlig der mor og far bor i ulike deler av landet slik at far ser barnet sjeldent:

Det er jo vanlig at barnet sover i sengen til far når det kommer på besøk. Det er lite tid sammen, og naturlig at man vil ha mest mulig ut av den lille tiden som er.

Men så møter far en dame, som ike ønsker at et så stort barn skal sove i sengen sammen med dem. Og jeg lurer på om det er jeg som er helt urimelig her, eller ikke?

Hvor lenge er det i en slik situasjon normalt at barnet sover i sengen til far?

(Jeg vet jo at vi kan løse situasjonen på ulike vis, men jeg lurer altså på hva dere KG'er mener om når et barn faktisk er såpass stort at det bør forventes at det kan sove i egen seng i en slik situasjon).

Anonymous poster hash: b8873...b35

[AnonymBruker]

Mine har sovet i egen seng fra dag 1.

Jeg tenker at det er helt normalt for et barn å sove i sin egen seng fra de er nyfødt. Slik det for øvrig blir anbefalt av både helsedirektoratet og helsestasjonen.

Anonymous poster hash: 08109...61b

[Millimani]

Hvorfor "skjemme barnet bort" med å la det sove i seng med foreldrene når de er store? Barnet har godt av å sove i egen seng. Hadde jeg hatt barn så hadde jeg også helt bevisst latt barna sove i egen seng fra dag en. ^^ Unntaket er om barnet er sykt, da kunne jeg godtatt det

[Vera Vinge]

Det er jo en litt dum situasjon, for det er nok ikke så godt for barnet å føle at det blir kastet ut av senga når pappas nye kjæreste kommer inn i bildet. Men jeg syns altså ikke at du er urimelig, ts. Skjønner godt at du ikke vil sove med kjærestens store barn i senga og syns du bør kunne kreve å få ha senga for dere selv. Men har ingen gode forslag til hvordan løse dette, fordi det kanskje ikke er bare-bare for barnet at pappa har ny kjæreste i utgangspunktet?

Men i motsetning til de over, ser jeg ikke noe problem med å la barn sove i de voksnes seng, så lenge både barn og voksne syns det er greit. Samtidig, kunne det jo vært ok om far var litt forutseende her også, og vent barnet av med det før han kom i denne situasjonen med ny kjæreste.

[Millimani]

Om det er sånn at barnet sover i egen seng hjemme hos mor så må hun vel klare det hjemme hos far også, selv om hun ser far så sjeldent

[kisskissbangbang]

Mens jeg tenker at dersom du har et problem med ungen i senga så kan du bytte seng når barnet er hos far.

Skjønner det sånn at barnet og far ser hverandre sjelden, og dette derfor ikke er en problemstilling som er oppe så ofte, så da synes jeg godt du kan "ofte" deg litt for dem.

Skjønner godt at far og barn ønsker mest mulig kos og nærhet når de ser hverandre sjelden.

[Trimsi]

Det finnes selvfølgelig ingen fasit på når barnet ikke bør sove i sengen til foreldrene (pappaen). Hvis det føles greit for barn og pappa er dette aldri feil. Når barnet blir 12-13 år vil vel de fleste synes dette kan bli rart, men f.eks på en teltur ville man neppe reagert.

Foreldre og barn er så nære som man kan bli, og jeg håper ingen her inne synes det er feil, ekkelt eller dårlig barneoppdragelse om at barn som ønsker det, og om foreldre ønsker det, kan sove i samme seng innimellom.

Det er derimot en veldig annen situasjon når det har kommet inn en ny partner. Da synes jeg det er en selvfølge at barnet i hovedsak, sover i sin egen seng. Dette er noe dere tre involverte bør finne ut av sammen, men regner med at et barn i hvert fall vil skjønne dette "dilemmaet" når de er rundt 5 år gamle? Kanskje det hadde vært en ide å hatt hver fjerde natt som samsovenatt? Jeg tror det er bedre å prøve med faste "sove sammen" netter enn å ha et barn som maser og gråter hver kveld, og til slutt får viljen...

Mine barn har sovet i egen seng fra de ble født, men har havnet i sengen min ved amming, sykdom eller ved trøst. Litt større barn har også fått sove i sengen vår innimellom når de har spurt, ofte har begrunnelsen da vært "jeg sover så mye bedre i deres seng" eller "jeg er redd for mareritt". Jeg synes dette er en menneskelig og hyggelig ting, men respekterer at andre ikke liker det.

[AnonymBruker]

TS her igjen. Jeg vet som sagt at det finnes løsninger på utfordringene våre.

Det jeg lurer på, er egentlig: Når er barn store nok til at det er helt naturlig at de bør sove i egen seng, selv om barnet ser far veldig sjeldent?

Jeg spør fordi jeg lurer på om jeg er urimelig, eller ikke... Vil ikke sette hardt mot hardt her, hvis det er min oppfatning som egentlig er helt fjern.

Derfor nyttig å vite deres mening. 5? 8? 10? 13? For eksempel... Hva mener dere?

Anonymous poster hash: b8873...b35

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet det er snakk om da?

Kjæresten min har 2 barn, og hun på 4 kommer ofte inn på natta og legger seg i vår seng(ved siden av faren,så faren blir liggende i midten)Synes det er koselig jeg Broren på 10 kommer aldri inn lenger,han føler seg nok for stor.De sover hos oss annenhver helg.

Synes forsåvidt samsoving er kjempekoselig

Anonymous poster hash: 8083a...10c

[kisskissbangbang]

Det varierer jo fra unge til unge. Noen blir tidlig ukomfortable med å sove med mor eller far, andre ikke.

Men jeg tenker vel at når ungen er 10-11 så vil det være naturlig å ikke lengre sove med foreldrene dersom barnet ikke har hatt mareritt eller liknende, uten at jeg sitter på noen fasit overhodet.

Som sagt synes jeg det avhenger mye av situasjonen og personlighetene til de involverte.

[AnonymBruker]

TS her. Barnet er 10. Jeg har hatt lite kontakt med barnet, siden de sees så sjelden. Vi har også unngått overnattinger for å unngå problemstillingen, men det blir aktuelt nå i forbindelse med mulig samboerskap.

Det har vært en annen kvinne inne i bildet mellom meg og barnets mor. Denne kvinnen sov da på gjesterommet når barnet var på besøk. Barnet taklet ikke å dele far med denne kvinnen, og var veldig eiesyk på far, var spydig og frekk mot denne kvinnen.

Jeg mener at det er viktig å vise at far og jeg nå er en enhet som barnet er nødt til å forholde seg til. Far er enig, men sliter med å gi opp nærheten med barnet likevel.

Vanskelig situasjon, men jeg føler at jeg ikek er urimelig all den tid barnet er så stort.

Anonymous poster hash: b8873...b35

[Trimsi]

TS her. Barnet er 10. Jeg har hatt lite kontakt med barnet, siden de sees så sjelden. Vi har også unngått overnattinger for å unngå problemstillingen, men det blir aktuelt nå i forbindelse med mulig samboerskap.

Det har vært en annen kvinne inne i bildet mellom meg og barnets mor. Denne kvinnen sov da på gjesterommet når barnet var på besøk. Barnet taklet ikke å dele far med denne kvinnen, og var veldig eiesyk på far, var spydig og frekk mot denne kvinnen.

Jeg mener at det er viktig å vise at far og jeg nå er en enhet som barnet er nødt til å forholde seg til. Far er enig, men sliter med å gi opp nærheten med barnet likevel.

Vanskelig situasjon, men jeg føler at jeg ikek er urimelig all den tid barnet er så stort.

Anonymous poster hash: b8873...b35

Barn er jo veldig forskjellige, og det er klart situasjonen for barnet blir spesielt når det "dukker opp" en ny kvinne i farens liv Men jeg synes at når det er snakk om en 10 åring, bør det være greit å gjøre en avtale om at barnet ikke sover sammen med faren hver natt. Det er kanskje snakk om at barnet er en uke av gangen hos faren og deg? Hvis du og faren bor fast sammen synes jeg det er merkelig om du må flytte ut fra soverommet hele denne uka. Du og faren er et par, far og barnet bør få være mye sammen ellers på dagtid.

Synes det må være greit å ta en prat med barnet om dette, kanskje dere kan bli enige om at han/hun sover sammen med pappaen siste natten før barnet skal hjem?

[Enyya]

Når barnet er så stort som 10 år burde det virkelig gå ann at han/henne sover i egen seng. Synes det er merkelig at så store barn skal sove sammen med foreldrene.

[AnonymBruker]

Dersom barnet sover hos dere bare annenhver helg, ville jeg flyttet på gjesterommet mens barnet et hos dere. Så jan dere heller la overgangen til egen seng og eget rom gå litt mer gradvis. Da slipper dere at overgangen er pga deg, da blir den heller pga barnets alder.

Anonymous poster hash: 329b4...c89

[Novemberellie]

TS her. Barnet er 10. Jeg har hatt lite kontakt med barnet, siden de sees så sjelden. Vi har også unngått overnattinger for å unngå problemstillingen, men det blir aktuelt nå i forbindelse med mulig samboerskap.

Det har vært en annen kvinne inne i bildet mellom meg og barnets mor. Denne kvinnen sov da på gjesterommet når barnet var på besøk. Barnet taklet ikke å dele far med denne kvinnen, og var veldig eiesyk på far, var spydig og frekk mot denne kvinnen.

Jeg mener at det er viktig å vise at far og jeg nå er en enhet som barnet er nødt til å forholde seg til. Far er enig, men sliter med å gi opp nærheten med barnet likevel.

Vanskelig situasjon, men jeg føler at jeg ikek er urimelig all den tid barnet er så stort.

Anonymous poster hash: b8873...b35

10 ÅR !?!?! Hadde det vært 10 måneder så hadde jeg kanskje skjønt det, men 10 år!

Det er IKKE normalt at en 10-åring sover i samme seng med sine foreldre!

Mine har sovet i egen seng fra de var nyfødt.

[AnonymBruker]

Dere har ikke flyttet sammen enda så jeg foreslår at de heretter ikke sover i samme seng. Da blir ikke du en inntrenger.

Anonymous poster hash: 72287...42d

[AnonymBruker]

10 år er ikke normalt!

Anonymous poster hash: 06b7f...55e

[sjøhest]

TS her igjen. Jeg vet som sagt at det finnes løsninger på utfordringene våre.

Det jeg lurer på, er egentlig: Når er barn store nok til at det er helt naturlig at de bør sove i egen seng, selv om barnet ser far veldig sjeldent?

Jeg spør fordi jeg lurer på om jeg er urimelig, eller ikke... Vil ikke sette hardt mot hardt her, hvis det er min oppfatning som egentlig er helt fjern.

Derfor nyttig å vite deres mening. 5? 8? 10? 13? For eksempel... Hva mener dere?

Anonymous poster hash: b8873...b35

Det er jo helt naturlig at barn ned i 0 års alder sover i egen seng, men KAN også være greit om større barn sover i foreldrenes seng, si opp til 10 år. Selv ville jeg aldri hatt det sånn. Tror ikke det er vanlig etter at barnet er 2-3 år. Endret 6. februar 2014 av sjøhest

[AnonymBruker]

Min sønn på 4 sover mye sammen med meg, selv om han blir lagt i egen seng på eget rom (våkner og er redd osv). Synes det er koselig og det gir han trygghet, så det er ikke noe jeg jobber hardt for å unngå. Hadde jeg hatt ham sjeldent, ville jeg nok likt godt å få være nær ham om natten også.

Anonymous poster hash: 329b4...c89

[Medusa13]

Det bør faktisk den nye kjæresten tåle, og spesielt med tanke på at avstanden mellom far og barn er så stor. Hun må da kunne klare seg noe få netter uten nødvendigvis å ligge ved siden av gubben alene! Det er sunt for henne å sove i en egen seng også