Et helt utrolig forhold til psykolog, og et helt utrolig savn...

[AnonymBruker]

Hei dere.

Føler bare for å få ut noen tanker her jeg ligger søvnløs i natten.

Det er nemlig et menneske jeg har møtt i løpet av mitt foreløpig nokså korte liv, som virkelig har satt sine spor hos meg. Et menneske jeg ofte blir sittende å tenke på, og som jeg savner noe helt utrolig.

For noen år tilbake hadde jeg en psykolog ikke mange årene eldre enn meg, og som jeg hadde en helt utrolig kjemi med. Selv om jeg var veldig deprimert og langt nede på dette tidspunktet, evnet vi likevel å skvise inn en god del humor (også galgenhumor som vi begge syntes var festlig) i løpet av mine timer hos ham, noe som opplevdes veldig positivt og godt når hverdagen var så mørk for meg ellers. Vi kunne også ende opp med å snakke om alt mulig annet som ikke hadde noen som helst forbindelse med min depresjon, felles interesser og oppfatninger av/syn på diverse ting, og kunne sitte og virkelig hygge oss og le sammen, lenge.

Jeg merket etterhvert at jeg faktisk begynte å bli noe betatt av denne mannen (vet dette er vanlig i mange tilfeller), men valgte selvfølgelig å gjøre det jeg kunne for å holde disse følelsene på avstand. - Dette skulle på ingen måte få ødelegge mitt gode forhold til min behandler som i så stor grad evnet å gi meg den hjelpen jeg trengte. Så timene hos ham forløp som vanlig hele veien, og jeg følte meg alltid litt lettere til sinns etter å ha vært hos ham.

Dessverre skulle han etterhvert flytte til en annen by og måtte derfor slutte som min behandler, noe som opplevdes helt utrolig trist og vondt. Aldri før har jeg opplevd å få et så nært og godt forhold til noen. Han kunne til og med ringe hjem til meg de dagene jeg ikke var der bare for å høre hvordan det gikk med meg og slå av en liten prat - han viste simpelthen en helt fantastisk omsorg som virkelig har betydd enormt masse for meg.

Det endte med at også jeg valgte å flytte rundt disse tider, og han dro da 1 time med bil fra sin by til min "nye" by for å sørge for at jeg kom i kontakt med kyndige mennesker som kunne gi meg et godt behandlingstilbud, og deltok ved min side på møte med disse. Deretter kjørte han meg hjem, og vi tok da et siste farvel med en lang og god klem etter å ha stått sammen ute og snakket sammen en stund. Et utrolig følelsesladet øyeblikk for min del, da jeg visste at dette ville være siste gangen jeg så ham. Vi avsluttet med å ta et hyggelig bilde sammen, før han satte seg i bilen og dro sin vei.

Dagen etter hadde han sin siste arbeidsdag, men tok seg da faktisk likevel tid til å ringe meg enda vi hadde "avsluttet" dagen i forveien, og vi ble da sittende å snakke sammen i godt over en halvtimes tid, om alt mulig rart. Det virket faktisk som om det også for han var litt vanskelig å nå skulle bryte kontakten helt...

Denne mannen er virkelig et av de mest fantastiske menneskene jeg noensinne har møtt. Gud, som jeg savner ham. Han hjalp meg virkelig

Noen andre som har noen lignende historier og erfaringer med sin(e) psykolog(er), eller er jeg alene om å kjenne på en slags tomhetsfølelse i livet etter å ha "mistet" min?

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

Og noe annet som også kunne vært interessant å høre om (uten å bryte taushetsplikten selvfølgelig): er det noen som selv er psykolog og har opplevd å utvikle et nevneverdig spesielt forhold til noen av sine pasienter?

Interessant tema, synes jeg.

TS

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

Det virker som psykologen også likte deg som person (altså mer en pasient).

Det er i så fall ikke lett etisk for h a m å ta kontakt med deg! Så du må eventuelt ta kontakt. Han er jo ikke din behandler lenger, så ingen hinder sånn sett.

Men, du vil jo ta en sjanse da, og hvordan du skulle kontaktet han, vet jeg ikke...

Og så kommer det vel også an på hvordan tilstanden din er nå. Hvis du fremdeles er under behandling, blir det vel vanskelig o m det skulle være noe mer...

Og som du selv skriver, så er dette vanlig fra pasientens side. Psykologer er bare mennesker, så at det kan oppstå følelser er vel ikke så rart. De må bare være profesjonelle.

Anonymous poster hash: 77334...1c2

[AnonymBruker]

Det virker som psykologen også likte deg som person (altså mer en pasient).

Det er i så fall ikke lett etisk for h a m å ta kontakt med deg! Så du må eventuelt ta kontakt. Han er jo ikke din behandler lenger, så ingen hinder sånn sett.

Men, du vil jo ta en sjanse da, og hvordan du skulle kontaktet han, vet jeg ikke...

Og så kommer det vel også an på hvordan tilstanden din er nå. Hvis du fremdeles er under behandling, blir det vel vanskelig o m det skulle være noe mer...

Og som du selv skriver, så er dette vanlig fra pasientens side. Psykologer er bare mennesker, så at det kan oppstå følelser er vel ikke så rart. De må bare være profesjonelle.

Anonymous poster hash: 77334...1c2

Tusen takk for svar. Det føles egentlig veldig godt å få delt disse tankene litt med noen da jeg faktisk aldri har fortalt noen om dette før. Tanken på å ta kontakt med ham har faktisk streifet meg et par ganger, men det er ikke slik at jeg har satt meg ned for å lete etter ham eller søke ham opp, da jeg er redd for at det er noe som rett og slett ikke "passer seg", om du skjønner.

Det hadde uansett føltes utrolig godt å få takket ham på et vis, for alt han gjorde for meg. Fortelle ham hvilket fantastisk menneske han er, og ikke minst forsikre meg om at han har det bra. Jeg føler jeg skylder ham så mye, selv om jeg selvfølgelig er godt inneforstått med at det var jobben hans å behandle meg.

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd de følelsene der for en psykolog nei. Men jeg kan være enig i at det kan bli litt tomt etterpå. Men det er kanskje ikke så rart? Den man har betrodd masse ting til er der ikke mer.

Anonymous poster hash: 4058a...ac5

[AnonymBruker]

Du kan jo sende ham et kort?

Ingen dum ide :-)

Anonymous poster hash: 77334...1c2

[AnonymBruker]

Du kan jo sende ham et kort?

Ingen dum ide :-)

Anonymous poster hash: 77334...1c2

Det synes jeg faktisk var en litt fin idè, og absolutt noe jeg kunne tenke meg å gjøre - om så bare for å få takket ham for alt han har gjort. Spørsmålet er bare om det "passer seg"? Litt spesiell situasjon dette her.

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd de følelsene der for en psykolog nei. Men jeg kan være enig i at det kan bli litt tomt etterpå. Men det er kanskje ikke så rart? Den man har betrodd masse ting til er der ikke mer.

Anonymous poster hash: 4058a...ac5

Absolutt, det har du rett i. Det føles bare så spesielt å bære med seg dette inderlige savnet i så mange år etter endt behandling.

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

Ettersom dere fikk så godt forhold, tror jeg det er helt ok å sende kort :-) og det er jo noen år siden han var behandleren din, så en fordel det også. Har lyst til å ønske deg lykke til! :-)

Anonymous poster hash: 77334...1c2

[AnonymBruker]

Ettersom dere fikk så godt forhold, tror jeg det er helt ok å sende kort :-) og det er jo noen år siden han var behandleren din, så en fordel det også. Har lyst til å ønske deg lykke til! :-)

Anonymous poster hash: 77334...1c2

Vet du, da lurer jeg faktisk på om jeg skal få ut fingeren og sende ham et fint kort. Tusen takk for råd og innspill Får jeg spørre; har du noe lignende erfaringer, enten som pasient selv eller psykolog?

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

Faren til mannen min var en godt likt psykiater i byen her i mange år. Han engasjerte seg med pasienter utenom fastsatte tider. Eks. om pasienten holdt på med hest så ble han med pasienten i stallen ved ett par tilfeller eller dro på ett travløp hvor pasienten hadde en hest som gikk løp, om pasienten hadde hund så ble han med pasienten på tur med hunden av og til, om pasienten glad i biler stakk han innom bilverkstedet pasienten mekket på og om pasienten flyttet å ønsket en ny behandler så ble han gjerne med pasienten til den nye behandleren første gangen om pasienten ønsket det, ett tilfelle ble han også med en pasient med en vanskelig familiehistorie i en begravelse for å støtte o.s.v. Han mente at det var viktig å bli kjent med pasientenes "hverdagsliv", spesielt det de brant for og for å kunne hjelpe dem best mulig. Han erfarte visst at pasientene fikk best progresjon når de stolte på han å visste at han oppriktig brydde seg selv om han var kjent for å være en veldig fritt talende rett-frem psykiater å ga ett strengt uttrykk.

Nå døde han for noen år siden desverre, før jeg møtte mannen min. Men det finnes vel ikke noe annet menneske som jeg aldri har møtt før, jeg oppriktig skulle ha hatt gleden av å kjenne.

Nå skal det også nevnes at det ikke er mannen min som har fortalt meg disse historiene, men pasientene til denne fyren. Jeg er i en jobb hvor jeg møter drøssevis med mennesker og med en gang de ser navnet jeg tok etter mannen min, så virker det som om de husker denne psykiateren og må nødt til å fortelle hvordan de kjente han og hvor mye de savner han. Jeg finner det egentlig litt interessant at ett menneske kan sette så store spor hos så mange.

Når det er sagt, så tror jeg psykiateren hadde satt pris på ett kort. Men ha det i bakhodet at selv om noen strekker seg langt for pasientene sine, så gjør de det av oppriktig omtanke for pasientens velvære og ikke fordi de ønsker ett kjærlighetsforhold med pasienten. Min avdøde svigerfar hadde visst ett par-tre tilfeller hvor pasientene ønsket en annen type forhold (ifølge svigermor). Da snakket han først med pasienten om det også gikk han oppover i systemet og meldte fra om det så alt ble dokumentert og gikk riktig for seg. Om pasienten ikke "sluttet" med den type interesse så snakket han med pasienten igjen om det (med helsepersonell i rommet) og fant en ny dyktig psykiater til vedkommende.

Anonymous poster hash: b7ec3...656

[Gjest Mrs. Random Nick]

Du kan jo sende ham et kort?

Ingen dum ide :-)

Anonymous poster hash: 77334...1c2

Det er jo snart Valentine.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er ikke enig med de andre her. Jeg synes IKKE du skal ta kontakt. Hva skal du oppnå med det? Forøvrig synes jeg det ikke er profesjonelt av en behandler å være ås personlig som det din var. Selvfølgelig hjalp det deg, men han skapte også vennskapelige bindinger som du nå tydelig tenker på. Det er som du sier ikke uvanlig at pasienter utvikler nære forhold til behandlere, men er det riktig? Det kan fort bli en belastning for begge parter. Tenk nøye igjennom hva det er du ønsker ved å ta kontakt med vedkommende.

Anonymous poster hash: 785e4...421

[QueenOfTheSidewalk]

Synes ikke det er noe greit at psykologer med vilje skaper et sånt bånd til pasienter. Da føler pasienter at de har en venn eller blir forelsket.

[strawberry]

Dette virker egentlig som et usunt forhold mellom pasient og psykolog. Godt at du ikke skal ha ham som behandler lengre.

[AnonymBruker]

TS her. Nå ble jeg veldig usikker. Om jeg skulle sendt ham et kort så ville det isåfall bare være for å få muligheten til å takke ham for all hjelp han ga og for alt han har gjort for meg. Ikke noe romantisk.

Anonymous poster hash: 25bdf...14f

[AnonymBruker]

For det første, så er han jo ikke behandleren din lengre, og for det andre så setter alle pris på et hyggelig kort. Det å vite at man har hjulpet noen er en god følelse. Jeg syns kanskje ikke du skal skrive romantisk da... Men å skrive et "vanlig" kort ser jeg ingen ting galt i Lykke til!

Anonymous poster hash: dc2dd...d30

[Gjest Inferno]

Jeg hadde et litt for nært forhold til psykologen min. Han syntes jeg var så fascinerende atte! Utveksler litt mail nå og da. Koselig fyr.

Vil du ha ham i livet ditt, ta kontakt med ham.

[AnonymBruker]

Det gjør absolutt ingenting om TS sender et kort!

Dere ser ut til å tenke så...tillært.

Tenk selv.

Psykologer er ikke roboter. Ikke pasienter heller. Syns forøvrig både TS og psykolog sine opptredener var innenfor.

Ingen tar skade om hun sender et kort.

Tvert i mot. Så får en se da, om det blir med det. Eller ikke.

Anonymous poster hash: 77334...1c2

[AnonymBruker]

At møtet mellom pasient og behandler mobiliserer følelser, både på pasientens og behandlers side, er vanlig. Det er behandlers ansvar at dette brukes til pasientens beste.

Hvis følelsene får preg av forelskelse, blir det problematisk, og det må håndteres med en kombinasjon av tydelighet og vennlighet, som ivaretar pasienten uten at det blir unødvendig vanskelig.

Hvis TS ønsker å uttrykke takknemlighet for å ha fått god hjelp fra sin behandler, er det uproblematisk.

Hvis hun drømmer om å utvikle et kjærlighetsforhold til sin behandler, vil dette med sikkerhet bli møtt med en vennlig og ivaretagende avvisning.

Anonymous poster hash: c5b20...688