Psykososial helsetjeneste: SiT

[AnonymBruker]

Hei,

har noen erfaringer med den psykososiale helsetjenesten på SiT? Fikk dere god hjelp? Fortell om dere ønsker og har noen erfaringer.

Selv sliter jeg med angst og vurderer å kontakte de, siden det tar lang tid å få hjelp via henvisning fra fastlege. Men er usikker, vet ikke om de kan hjelpe meg. Skader ikke å prøve, tenker jeg, men likevel.

Anonymous poster hash: e44a6...f29

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med SiTs psykososiale helsetjeneste. Jeg torde ikke ta direkte kontakt, så jeg dro til fastlegen min og fikk henne til å skrive et brev til de hvor hun ba de kontakte meg.

De ringte og heg fikk time hos de ganske fort, men de hadde ikke kapasistet/folk til å hjelpe meg. De sendte meg derfor videre til en privatpraktiserende psykolog som de hadde avtale med. Jeg betalte omtrent ingenting ekstra for å gå til denne psykologen - mener det var 600 kr i året jeg betalte.

Om du synes det er vanskelig å ta direkte kontakt, anbefaler jeg å gå via fastlegen som kan skrive litt om hva det gjelder. Jeg hadde aldri klart å gå på egen hånd i alle fall!

Anonymous poster hash: 153b0...b78

[AnonymBruker]

Jeg har god erfaring med SiTs psykososiale helsetjeneste. Jeg torde ikke ta direkte kontakt, så jeg dro til fastlegen min og fikk henne til å skrive et brev til de hvor hun ba de kontakte meg. De ringte og heg fikk time hos de ganske fort, men de hadde ikke kapasistet/folk til å hjelpe meg. De sendte meg derfor videre til en privatpraktiserende psykolog som de hadde avtale med. Jeg betalte omtrent ingenting ekstra for å gå til denne psykologen - mener det var 600 kr i året jeg betalte. Om du synes det er vanskelig å ta direkte kontakt, anbefaler jeg å gå via fastlegen som kan skrive litt om hva det gjelder. Jeg hadde aldri klart å gå på egen hånd i alle fall! Anonymous poster hash: 153b0...b78

Tusen takk for svar og tips! Jeg tok kontakt og fikk time, nå gruer jeg meg en del for da jeg snakket med fastlegen om problemet så begynte jeg å gråte, selv om problemet ikke er så stort relativt sett.. Men de er vel vant til det. Hvordan går det med deg nå? Har du fått noe ut av samtalene med psykolog?

Anonymous poster hash: e44a6...f29

[AnonymBruker]

Er det sit i Trondheim?

Anonymous poster hash: c0bad...fb5

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar og tips! Jeg tok kontakt og fikk time, nå gruer jeg meg en del for da jeg snakket med fastlegen om problemet så begynte jeg å gråte, selv om problemet ikke er så stort relativt sett.. Men de er vel vant til det. Hvordan går det med deg nå? Har du fått noe ut av samtalene med psykolog?

Anonymous poster hash: e44a6...f29

Jeg gråt også da jeg var der, synes det var helt forferdelig! Men det gikk fint, tror de er vante til det. Det hjalp meg veldig at de hadde skriftlig fra legen i alle fall essensen av hva som var problemet, så da kunne de spørre litt mer uten at jeg måtte sitte og fortelle alt selv. Kanskje er det en idé å skrive ned litt av det du sliter med?

Etter at du har vært der, så prøver de å finne beste løsning for deg. Det kan gå ei lita uke til du hører fra de igjen. Tror som regel ikke du ender opp med den samme personen som tok i mot deg første gang (i alle fall var det sånn jeg forstod at det var).

Jeg er ferdig med studiene nå, så går ikke lenger til psykologen min, desverre. Men psykologen har nok redda meg, for å si det sånn. Jeg gikk faktisk til psykologen mer eller mindre jevnlig i rundt 3,5 år. Hun klarte på den tiden å hjelpe meg å nøste opp i ganske mange tråder, og jeg gikk fra å nesten ikke fungere til å innimellom faktisk se lyst på livet! Det dumme er at da jeg var ferdig å studere, kunne jeg ikke fortsette hos henne lenger, siden jeg da måtte begynne å betale vanlig privatpsykolog-pris. Så nå må jeg nok en gang mote meg opp til å ta kontakt med fastlege for å komme meg i den offentlige køa... Burde nesten begynne å studere igjen bare for å få komme tilbake til psykologen min! Hehe

Lykke til i allefall! Det er bedre å ta tak i problemene nå enn senere. Og det er veldig lurt å benytte seg av tjenestene du har som student!

Anonymous poster hash: 153b0...b78

[AnonymBruker]

Er det sit i Trondheim?Anonymous poster hash: c0bad...fb5

Ja, det er det flere som har erfaringer?

Anonymous poster hash: e44a6...f29

[AnonymBruker]

Jeg gråt også da jeg var der, synes det var helt forferdelig! Men det gikk fint, tror de er vante til det. Det hjalp meg veldig at de hadde skriftlig fra legen i alle fall essensen av hva som var problemet, så da kunne de spørre litt mer uten at jeg måtte sitte og fortelle alt selv. Kanskje er det en idé å skrive ned litt av det du sliter med? Etter at du har vært der, så prøver de å finne beste løsning for deg. Det kan gå ei lita uke til du hører fra de igjen. Tror som regel ikke du ender opp med den samme personen som tok i mot deg første gang (i alle fall var det sånn jeg forstod at det var). Jeg er ferdig med studiene nå, så går ikke lenger til psykologen min, desverre. Men psykologen har nok redda meg, for å si det sånn. Jeg gikk faktisk til psykologen mer eller mindre jevnlig i rundt 3,5 år. Hun klarte på den tiden å hjelpe meg å nøste opp i ganske mange tråder, og jeg gikk fra å nesten ikke fungere til å innimellom faktisk se lyst på livet! Det dumme er at da jeg var ferdig å studere, kunne jeg ikke fortsette hos henne lenger, siden jeg da måtte begynne å betale vanlig privatpsykolog-pris. Så nå må jeg nok en gang mote meg opp til å ta kontakt med fastlege for å komme meg i den offentlige køa... Burde nesten begynne å studere igjen bare for å få komme tilbake til psykologen min! Hehe Lykke til i allefall! Det er bedre å ta tak i problemene nå enn senere. Og det er veldig lurt å benytte seg av tjenestene du har som student! Anonymous poster hash: 153b0...b78

Tusen takk for svar, det er mindre skummelt når man får høre om andres erfaringer. Det et godt å høre at du fikk hjelp, og krysser fingrene for at du får god hjelp videre.

Å skrive ned ting var et godt tips jeg skal ta med meg, det kommer jeg absolutt til å gjøre for ser for meg at jeg kommer til å bli litt satt ut av situasjonen. Jeg har begynnende angst som følge av noen uheldige hendelser, og av frykt for at den skal ta over større og større deler av livet mitt, anbefalte fastlege psykolog, og SiT siden man slipper den lange køen man må i når man får henvisning via fastlege.

Anonymous poster hash: e44a6...f29

[AnonymBruker]

Har veldig god erfaring med ei dame der. Psykolog. Kjempehyggelig å prate med, forståelsesfull og en god støtte under en vanskelig tid.

Anonymous poster hash: c0bad...fb5

[AnonymBruker]

Jeg går der nå, for angstproblemer. Jeg syns det hjelper. Jeg har gått et halvår, og føler jeg har langt igjen, men det går rett vei. Klarte heller ikke få fingeren ut og ta kontakt selv, men helsesøster ringte og bestilte time til meg med en gang, mens jeg satt der. Så da var jeg liksom i gang. Kom til raskt og. Du kan jo ta med deg en venninne eller noe første gang som kan sitte ute og vente, hvis du har noen du har fortalt det til...

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

[AnonymBruker]

Jeg går der nå, for angstproblemer. Jeg syns det hjelper. Jeg har gått et halvår, og føler jeg har langt igjen, men det går rett vei. Klarte heller ikke få fingeren ut og ta kontakt selv, men helsesøster ringte og bestilte time til meg med en gang, mens jeg satt der. Så da var jeg liksom i gang. Kom til raskt og. Du kan jo ta med deg en venninne eller noe første gang som kan sitte ute og vente, hvis du har noen du har fortalt det til...Anonymous poster hash: dc1cd...b85

Har fortalt det til kjæresten min, men ingen andre. Vil ikke ha med meg noen, men er godt at noen vet det. Jeg har aldri hatt problemer med angst før, men pga flere besvimelser av fysisk karakter, som de ikke finner årsaken til, har jeg nå også fått angst, fordi jeg gjentatte ganger har mistet kontrollen over egen kropp og nå bare venter på at det skal skje igjen. Jeg har kommet i en sirkel der jeg er redd for å besvime uansett hvor og når, og sliter med dette store deler av dagen, noe som sliter meg ut. Tidligere har jeg klart å akseptere at jeg besvimer, men nå sa det stopp og jeg føler at både kroppen og psyken min har sveket meg. Problemet er at besvimelsene i utgangspunktet ikke er av psykisk karakter, men nå forventer jeg en miks av angstanfall og "vanlige" besvimelser, noe som gjør det enda vanskeligere.. Håper de kan hjelpe meg, jeg føler at livet mitt er ødelagt og kan ikke fatte at jeg tidligere har vært så bekymringsfri og levd uten frykten. Jeg fortsetter livet som før, gjør alle tingene jeg alltid har gjort, drevet av min uendelig stahet, men inni meg så sliter jeg, hele tiden. Jeg er fristet til å unngå alle situasjoner der jeg får angst, men da blir jeg sittende hjemme, da denne ikke er knyttet til noe spesielt sted eller situasjoner, siden jeg vet jeg kan besvime når som helst, hvor som helst, jeg har ikke noe mønster å gå etter.

Takk til alle for svar, dere gir meg håp om å komme ut av dette her, som så plutselig oppstod ut av intet, og nærmest dominerer livet mitt, slik det føles akkurat nå. Jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å fortsette som før, jeg er så sliten av å kjempe og ikke gi etter for angsten. Jeg har nå fått time og må vente ca en måned. Det er ikke så lenge, men det føles som en evighet.

-ts

Anonymous poster hash: e44a6...f29

[AnonymBruker]

Har fortalt det til kjæresten min, men ingen andre. Vil ikke ha med meg noen, men er godt at noen vet det. Jeg har aldri hatt problemer med angst før, men pga flere besvimelser av fysisk karakter, som de ikke finner årsaken til, har jeg nå også fått angst, fordi jeg gjentatte ganger har mistet kontrollen over egen kropp og nå bare venter på at det skal skje igjen. Jeg har kommet i en sirkel der jeg er redd for å besvime uansett hvor og når, og sliter med dette store deler av dagen, noe som sliter meg ut. Tidligere har jeg klart å akseptere at jeg besvimer, men nå sa det stopp og jeg føler at både kroppen og psyken min har sveket meg. Problemet er at besvimelsene i utgangspunktet ikke er av psykisk karakter, men nå forventer jeg en miks av angstanfall og "vanlige" besvimelser, noe som gjør det enda vanskeligere.. Håper de kan hjelpe meg, jeg føler at livet mitt er ødelagt og kan ikke fatte at jeg tidligere har vært så bekymringsfri og levd uten frykten. Jeg fortsetter livet som før, gjør alle tingene jeg alltid har gjort, drevet av min uendelig stahet, men inni meg så sliter jeg, hele tiden. Jeg er fristet til å unngå alle situasjoner der jeg får angst, men da blir jeg sittende hjemme, da denne ikke er knyttet til noe spesielt sted eller situasjoner, siden jeg vet jeg kan besvime når som helst, hvor som helst, jeg har ikke noe mønster å gå etter.

Takk til alle for svar, dere gir meg håp om å komme ut av dette her, som så plutselig oppstod ut av intet, og nærmest dominerer livet mitt, slik det føles akkurat nå. Jeg ser ikke hvordan jeg skal klare å fortsette som før, jeg er så sliten av å kjempe og ikke gi etter for angsten. Jeg har nå fått time og må vente ca en måned. Det er ikke så lenge, men det føles som en evighet.

-ts

Anonymous poster hash: e44a6...f29

AB over her igjen. Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg hadde et panikkanfall med fullstendig lockdown, og angsten min beror seg på frykt for at det skal skje igjen. Jeg har dermed unngått alle situasjoner der jeg kjenner ubehag i frykt for at det skal skje igjen, og dermed kommet i den vonde sirkelen med angst for angsten. Det er kjempeslitsomt og energikrevende og ikke minst deprimerende...jeg føler en viss håpløshet til tider, men jobber med det og ønsker å bli bedre. Send gjerne pm om du vil snakke :-)

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

[AnonymBruker]

AB over her igjen. Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg hadde et panikkanfall med fullstendig lockdown, og angsten min beror seg på frykt for at det skal skje igjen. Jeg har dermed unngått alle situasjoner der jeg kjenner ubehag i frykt for at det skal skje igjen, og dermed kommet i den vonde sirkelen med angst for angsten. Det er kjempeslitsomt og energikrevende og ikke minst deprimerende...jeg føler en viss håpløshet til tider, men jobber med det og ønsker å bli bedre. Send gjerne pm om du vil snakke :-)Anonymous poster hash: dc1cd...b85

Det er så slitsomt, all ære til deg som har holdt ut så lenge og står på. Vil gjerne snakke med deg, hvordan sender man pm til en AB?

Anonymous poster hash: e44a6...f29

[AnonymBruker]

Det er så slitsomt, all ære til deg som har holdt ut så lenge og står på. Vil gjerne snakke med deg, hvordan sender man pm til en AB?

Anonymous poster hash: e44a6...f29

Hm...det går kanskje ikke an det? :-( Noen som vet?

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

[Tordensky]

Hm...det går kanskje ikke an det? :-( Noen som vet?

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=804391#entry13825175

Det går bare an å sende pm til folk som signerer med nick, dessverre. Så en av dere må nok signere ;-)

Endret 11. februar 2014 av Tordensky

[AnonymBruker]

Vet noen om de er åpen om sommeren, eller må jeg vente til høstsemesteret starter? Trenger hjelp...

Anonymous poster hash: e15a7...32f

[AnonymBruker]

Vet noen om de er åpen om sommeren, eller må jeg vente til høstsemesteret starter? Trenger hjelp...

Anonymous poster hash: e15a7...32f

De er åpen enda hvertfall. Jeg har time denne uken 😉 De har nok noe sommerstengt, men er åpen lenger enn skolen og starter opp igjen før skolestart. Ring dem ❤

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

[AnonymBruker]

De er åpen enda hvertfall. Jeg har time denne uken De har nok noe sommerstengt, men er åpen lenger enn skolen og starter opp igjen før skolestart. Ring dem ❤Anonymous poster hash: dc1cd...b85

Tør ikke å ringe, så jeg drar dit etter jobb. Hvor lenge er det vanlig å vente før man får en registreringstime?

Anonymous poster hash: e15a7...32f

[AnonymBruker]

Går vanligvis kjapt å få registringssamtalr, en uke? Men kan ta noe lenger tid å få komme igang med faktiske timer/behandling. Det avhenger av hvor mye pågang de har...

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

[AnonymBruker]

Går vanligvis kjapt å få registringssamtalr, en uke? Men kan ta noe lenger tid å få komme igang med faktiske timer/behandling. Det avhenger av hvor mye pågang de har...

Anonymous poster hash: dc1cd...b85

Fikk faktisk time førstkommende onsdag, så veldig lettet nå. Burde jeg "planlegge" hva jeg skal si på første timen eller er de flinke til å styre det litt med spørsmål å sånn? Jeg vet på en måte ikke helt hva som plager meg, eller, snarere er det så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det har bare bygget seg opp over flere år.

Anonymous poster hash: e15a7...32f

[AnonymBruker]

Fikk faktisk time førstkommende onsdag, så veldig lettet nå. Burde jeg "planlegge" hva jeg skal si på første timen eller er de flinke til å styre det litt med spørsmål å sånn? Jeg vet på en måte ikke helt hva som plager meg, eller, snarere er det så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Det har bare bygget seg opp over flere år.

Anonymous poster hash: e15a7...32f

Vet ikke hva de gjør hvis du ikke forteller av deg selv for det gjorde jeg. Hun spurte hva problemet var og jeg la ut... Hun hadde et skjema som hun fulgte så hun ledet jo inn på det hun lurte på/trengte å vite. Det går fint. Bare fortell hvordan du har det, hva problemene er, du trenger ikke vite hva som "feiler deg", det er deres jobb å finne en eventuell diagnose. Klem til deg og lykke til! Du er tøff som endelig gjør noe med det! 😊

Anonymous poster hash: dc1cd...b85