Må man gjøre noe aktivt for å komme videre?

[AnonymBruker]

Jeg ser at dette sikkert er et "dumt" spørsmål, og et spørsmål med mange svar. Jeg spør fordi jeg rett og slett ikke har venner som har vært igjennom det samme, og har dermed hverken egen eller andres erfaring å lene meg på, har heller ingen som er nær nok til at det er et naturlig samtaleemne uansett erfaringer.

Er 24 år, og et fem år langt forhold og samboerskap på tre år (uten barn) tok slutt tidlig i høst. Han gikk, helt uten forvarsel og jeg satt igjen som et spørsmålstegn med mye smerte, mange spørsmål og et liv i kaos. Jeg har tatt tak i de praktiske tingene, og det går bedre, men føler at prosessen har stoppet opp. Det er kanskje helt naturlig at det begynner å gå "saktere" etter hvert, men jeg vet ikke. Den verste sorgen og de tyngste dagene er over, jeg gråter sjeldent, føler at jeg har kontroll, men føler meg fortsatt helt tom og ganske apatisk til hele livet. Jeg er totalt uinteressert i å finne noe nytt enda, noe som er helt greit for meg, men det er altså ikke veien å gå for å komme "lenger". Den følelsen av at han kan komme inn døra og angre når som helst er også vekk, jeg føler meg mye tryggere på at situasjonen er slik at det er slutt for alltid enn hva jeg gjorde tidligere, noe jeg ser på som et fremskritt fordi jeg har fått en helt annen "emosjonell ro". Men jeg kjenner stikk av håp en gang iblant, og noen ganger er det helt grusomt hvor tungt det føles, men det går fort over, gjerne i løpet av en time eller to, uten at det er det store problemet. Problemet er den tomme, apatiske følelsen som er der stort sett hele tiden. Kanskje mye fordi jeg ikke klarer å peke ut en retning nå som retningen jeg hadde sett for meg ikke lenger er noe alternativ. Jeg er i utdanning og ser frem til å bli ferdig, men har fortsatt "bare" jobben den dagen jeg er ferdig utdannet.

Men til poenget: Jeg kan leve med denne tomheten hvis den er forbigående, hvis det gir seg av seg selv etter hvert. Men gjør den det? Eller må jeg gjøre noe "mer" enn å bare leve livet mitt, skape meg et hjem, fortsette med utdannelse osv.? Virker sikkert dumt å spørre, men jeg har en historie med depresjoner, noe som ligner litt på dette, og jeg vil ikke våkne en dag og skjønne at jeg er langt ute i den hengemyra igjen og må jobbe meg helt tilbake på nytt.. Så, bør jeg tenke meg igjennom ting, la være å tenke, oppsøke noen for å snakke om det, slutte å snakke om det, snu livet på hodet, fortsette akkurat som før, grave meg ned i vonde tanker en dag for å få det ut..? Hva virket for deg da du måtte komme deg videre, eller kanskje kom det av seg selv etter hvert?

Anonymous poster hash: fffba...7fd

[Wiola]

Prøv å finn på noe nytt du kan glede deg over. Begynn med lagsport f.eks. eller alternative ting hvor du omgås andre. Planlegg reise med en venninne, gå på konserter osv. Dersom du fremdeles sitter inne med følelser som må ut, så gi deg selv tid til det. Det er akkurat som et sår, hvor man må få ut all dritten før det kan starte å gro. Noen ganger sprekker såret opp igjen, men det blir sakte men sikkert leget. Slik var det for meg da jeg ble forlatt for noen år tilbake. Det var veldig vanskelig i starten, men smerten varer ikke evig. Det dummeste du kan gjøre er å dyrke sorgen, da varer smeten lenger og det tar mer tid før såret leges. Innse at det er over, han savner deg ikke, og han kommer ikke tilbake. Det er slik du bør tenke. Fyll tomheten med ting som gir deg glede, det er mitt råd.

[Medusa13]

Jeg synes du skal sette deg ned og tenke over om det er noe du virkelig har glede av å gjøre, eller lyst til og så gjøre det!!! Er du glad i male, så kjøp deg lerret og farger av god kvalitet, Er du glad i å gå på ski så kom deg ut i marka!! Er du glad i dataspill, så kjøp deg et du kan sitte lenge med... osv. osv..

Slutt å tenke så mye(sikkert lett for meg å si men...). Gjør deg bare enda verre. Sett i gang å finn på noe moro - hva det enn måtte være. Klarer du å bli hekta på noe, så tror jeg dette vil skli over av seg selv. Nyt singellivet, det har masse å by på

[AnonymBruker]

Takk for råd og tanker!

Å dyrke sorgen føler jeg selv at jeg har sluttet med, til å begynne med så husket jeg hele forholdet som en slags lyserosa tåke fordi jeg ikke kunne skjønne hvorfor noen går fra noe så bra, nå har det gått en tid og rosa har fått ganske mange spetter i grått som gjør at det ikke er verdt å tenke på på den måten lenger. Bruker i det hele tatt svært lite tid på å tenke på hva som var bra med ham, med forholdet osv. og det er i alle fall det jeg tenker at ligger i å "dyrke sorgen", sammen med det å synes synd på seg selv, noe jeg i grunn heller ikke gjør lenger. Annet enn en sen kveld nå og da når lydene i huset er skumle og jeg ikke har noen å krype inntil

Jeg har få venner, og det ser jeg at jeg må gjøre noe med. Det å ikke ha noen å spørre om å gjøre noe som helst er litt slitsomt for tiden, vil gjerne booke meg en sydentur også, men har ingen å reise sammen med, og å reise alene blir uanstendig dyrt, men det å få nye venner er jo heller ikke bare-bare. Her må jeg rett og slett prøve å komme opp med en god ide eller tre! Idretten jeg kunne tenkt meg å begynne med er uaktuell fordi "hele" familien hans er involvert i driften av aktiviteten, og jeg kan ikke på nåværende tidspunkt legge opp til å treffe dem flere ganger i uka, det blir vondt og tøft uansett hvor lite vondt og tøft jeg har det til vanlig. Prøver å holde på med hobbyen min, det er deilig de dagene jeg får det til, men det er en "alene-aktivitet", og jeg kunne nok også trengt en sosial aktivitet.

Må nok bare gjøre en jobb for å utvide nettverket, og å finne ut av det å være singel og voksen, eller i alle fall mer voksen enn forrige gang jeg var det.

Anonymous poster hash: fffba...7fd

[Edvarda]

Jeg så en fin TED-talk her om dagen, som handlet om å føle seg lykkelig. Den kom med konkrete, forskningsbaserte råd som å skrive takknemlighetsdagbok, skrive journal over en positiv hendelse daglig, meditere, trene og "random acts of kindness". Gjør det i tre uker, og grunn-følelsene dine skal ha blitt langt mer positive, var konklusjonen 😊

[AnonymBruker]

Det enkle er ofte det beste.

Veldig ofte hjelper det å finne seg en ny. Ikke nødvendigvis ny kjæreste, men i det minste en ny elsker.

Meld deg inn på sukker.no og tving deg selv til å treffe noen.

Anonymous poster hash: eae95...9cf

[AnonymBruker]

Det enkle er ofte det beste.

Veldig ofte hjelper det å finne seg en ny. Ikke nødvendigvis ny kjæreste, men i det minste en ny elsker.

Meld deg inn på sukker.no og tving deg selv til å treffe noen.

Anonymous poster hash: eae95...9cf

Det funker for noen, men ikke for alle. Jeg tror TS ikke trenger en elsker, men å komme seg opp og ut og å gjøre noe som gleder henne!

Anonymous poster hash: 9637e...697

[AnonymBruker]

Det enkle er ofte det beste.

Veldig ofte hjelper det å finne seg en ny. Ikke nødvendigvis ny kjæreste, men i det minste en ny elsker.

Meld deg inn på sukker.no og tving deg selv til å treffe noen.

Anonymous poster hash: eae95...9cf

Akkurat dette tror jeg ikke passer meg. Kjæreste hadde jeg ikke vært klar for å utsette noen andre for enda, og en elsker ser jeg rett og slett ikke poenget med, da fysisk nærhet og seksuell kontakt ikke er noe jeg egentlig savner. Tomheten er nok her i stor grad fordi jeg ikke har noen å dele hverdagen og hverdagshendelser med, og har lite å finne på fordi hans nettverk og aktiviteter er ute av livet mitt. Jeg savner det å dele livet med noen og alt det innebærer, og på den lista er sexen langt ned.

Kan hende jeg hadde følt meg mindre tom, men like tom den dagen det igjen evt. tok slutt, selv uten følelser, fordi jeg hadde erstattet et behov med et annet..

Anonymous poster hash: fffba...7fd