Tiden har kommet, jeg klarer ikke holde det inne.

[AnonymBruker]

Vil advare dere som er litt ekstra følsomme på ting, dette blir mye og kanskje litt rotete. Dette handler rett og slett om mitt jævlige liv. Jeg har holdt det innestengt så lenge og jeg orker det ikke mer.

Jeg hadde en helt fantastisk barndom til jeg var 6 år gammel og måtte begynne på skolen. Skolen var grei nok den, jeg fikk masse venner men jeg følte meg alltid utrygg og utilpass. I tillegg ble jeg helt knust om jeg fikk feil på oppgaver, helt siden første klasse. Når jeg var 9 derimot begynte jeg å legge på meg i vekt da jeg fikk hormonproblemer. Jeg hadde fortsatt venner, men det var mange som mobbet meg. Jeg var plutselig den stygge feite jenta, noe jeg fikk høre hver dag.

Jeg ble psykisk og fysisk misbrukt av en mann på 60 år da jeg var 10 år gammel. Den psykiske mishandlingen var daglig og den fysiske bare en gang, men dette holdt på til jeg var 13 år.

Når jeg var 13 gikk jeg masse i vekt og ble på grensen til å være undervektig, det som skjedde hadde ødelagt meg og jeg orket ikke å være den jenta lenger.

Min første kjæreste hadde jeg når jeg var 14, han var et par år eldre enn meg. Han maste på meg om at jeg måtte bruke p-piller for kondom var jo så teit, han kritiserte måten jeg spiste på, hvor mye jeg spiste, han klagde på at jeg ikke var like lett å løfte som noen av venninnene hans(jeg veide 48kg, var ikke store jenta heller). Utviklet spiseforstyrrelser.

Han var heller ikke så snill ellers og han var utro mot meg med 2 av mine beste venninner fant jeg ut i ettertid(det var flere og, bare ikke venninnene mine). Han snakket mye stygt til meg og fikk meg til å føle meg jævlig.

Første gangen jeg drakk var med han, jeg ville ikke men han kritiserte meg foran vennene hans så til slutt så drakk jeg. Jeg ble lett brisen og var på randen til å bryte sammen da dette ikke var noe jeg ville, så jeg gikk ofte på do og helte ut drikken. Han nektet å dra når han sa vi skulle og sa høyt ut til alle at jeg ikke måtte være så kjip og om jeg absolutt skulle dra måtte jeg gå selv(han bodde et annet sted enn meg og jeg skulle til han, var ikke kjent i det hele tatt) så vi måtte gå i to timer hjem midt på natten. I mellomtiden hadde han som vanlig slengt ut masse stygge kommentarer til meg og når vi kom hjem til han skulle jeg sove på gjesterommet(foreldrene hans var der og jeg syntes det var like greit å sove der).

Med unntak av den forrige voldtekten når jeg var 10 hadde jeg ikke hatt sex igjen. Min første(og siste) gang med denne gutten endte med at han kom inn på rommet når jeg sov og begynte å voldta meg. Han holdt meg for munnen så jeg ikke skulle bråke siden foreldrene hans lå like ved. Jeg gråt og prøvde å be han om å stoppe, men han nektet. Så gikk han tilbake til sitt eget rom. Lå og gråt hele natten, skammet meg sånn og turte ikke ringe foreldrene mine så de kunne komme og hente meg. Dessverre dro foreldrene hans bort neste morgen og dagen gikk på at han var så sint på meg fordi jeg protesterte sånn og det endte med at han kastet meg på gulvet, sparket meg og slo hodet mitt i veggen. Han trengte så en "pause" fra meg og gikk ut for å ta en røyk, da tok jeg sakene mine og løp alt jeg kunne. I ettertid lot han meg ikke være i fred, truet med selvmord, dukket opp på skolen min, hjemme hos meg, prøvde konstant å sende meldinger og ringe, såklart sa han alltid ting som "det er din egen feil at jeg måtte gjøre det mot deg" osv.. Var helt jævlig, men kom meg vekk til slutt.

Jeg hadde tydeligvis påtatt meg en offerrolle og endte igjen i et forhold dette året. Han begynte som han andre og var søt og snill.

Eneste "problemet" i begynnelsen av forholdet vårt var at noen av venninnene hans(de var tydeligvis forelsket i han og taklet ikke at han fikk kjæreste) trakasserte meg på fb, nettby, fikk tak i nr mitt og sendte stygge meldinger og slikt. Han brydde seg ikke noe om det, selv om jeg ble kjempelei meg.

Her var det ikke så mye fysisk vold som i det forrige, men det psykiske var jævlig. Og en natt jeg var hos han i hjembygda hans så gikk vi hjem fra en fest, jeg var ganske full(noe jeg var nesten hver dag etter det forrige forholdet, det ødela meg helt). Det var -28 grader eller noe lignende, og jeg gikk kun med tynne strømpebukser og en kjole for jeg så visst så feit ut i boblejakka mi, i tillegg var den i feil farge ifølge han.. Det var kaldt og jeg ville fort frem.

Et lite stykke på veien begynte han plutselig å mase om at jeg måtte suge han, jeg skyldte han visst det. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt, men så han ikke skulle bli sur sa jeg at jeg kunne gjøre det når vi kom hjem. Men neida, han dyttet meg ned i den kalde snøen og når han prøvde å få ned buksesmekken så kom jeg meg opp igjen og skulle løpe, for jeg hadde jo en vond følelse angående dette. Han tok meg igjen og dyttet meg hardt ned i bakken så jeg slo meg kraftig. Sånn holdt det på lenge, jeg kom meg opp for jeg følte det hele var et overgrep(noe det også var), han slo meg ned, jeg kom meg opp.

Vi kom så til et boligfelt og siste gang han slo meg ned klarte jeg ikke å komme meg opp for jeg hadde så vondt. Dette endte da i at han løftet meg opp på panseret på en bil, dro opp kjolen min og ned med undertøyet et lite stykke og så ble det enda en voldtekt. Jeg gråt og ba han stoppe, jeg klarte nesten ikke bevege på meg for jeg var så kald og jeg hadde så utrolig vondt. Men han gjorde seg ferdig og gikk sin vei. Jeg måtte krabbe resten av veien for jeg kom meg ikke opp. Når jeg endelig kom inn lå moren hans og sov, men hun var i det minste der så jeg visste det ikke kom til å skje igjen.

Jeg låste meg inn på badet og skulle ta en rask varm dusj, for jeg følte meg så ekkel og brukt samtidig som jeg trengte tid unna han. Jeg hadde ikke noe annet sted å sove enn på samme rom som han. Jeg gråt og krabbet bort til dusjen, og begynte å kle av meg, hadde det helt forferdelig. Jeg skulle så ta av meg strømpebuksene, men de hadde fryst fast til beina mine så når jeg prøvde så dro jeg av meg hud. Han hadde ikke bare voldtatt meg, men gitt meg forfrysninger med det han gjort. Jeg ventet en stund på det varme gulvet og til slutt klarte jeg å få dem av uten altfor stor skade.

Når jeg var ferdig med alt og gikk inn på rommet prøvde han å få meg til å suge han, for jeg hadde lovt det når vi kom hjem.. Jeg nektet og han turte ikke tvinge meg tilfelle noen andre i huset våknet opp. Jeg sov så langt unna han jeg kunne, fullt påkledd og turte ikke sove. Tok bussen hjem neste dag selv om jeg skulle være der flere dager. Han skjønte ikke hvorfor og ble sur på meg.

Dette var nå min tredje voldtekt, og jeg følte at det var min egen feil så jeg klarte ikke ende det. Han gjorde aldri dette igjen, heldigvis. Men han var lat, utro, snakket nedsettende til meg og sendte gjerne nakenbilder og mottok de fra disse venninnene som hadde trakassert meg. Jeg fant meg i det siden han ikke voldtok meg igjen, jeg var bare redd for at det skulle skje igjen senere og jeg begynte å se for meg livet med han. Det kunne jo vært verre. Vi var sammen i 4 år og det var noen jævlige år til tross for at det aldri skjedde noe mer fysisk vold.

Jeg drakk ofte(siden jeg såklart bodde hjemme var jeg ute hele kvelden og kom ikke hjem før foreldrene mine sov, så de ikke skulle merke det. Tok også sterke sovepiller for å sove), ruset meg og tok masse piller jeg ikke burde tatt i løpet av dette forholdet, noe som fortsatte etter.

Alt dette tullet var noe jeg fortsatte med, men jeg var flink til å holde det hemmelig for foreldrene mine i alle disse årene. Snek meg gjerne ut om natten for å møte "venner" som fikset piller og alkohol for meg. Jeg hadde ikke så mye penger, men de godtok annen betaling i form av seksuelle tjenester. Jeg skammer meg så fryktelig, men det var det eneste som holdt meg i live. Jeg turte ikke å fortelle til noen hvor mye jeg slet, og uten dette hadde jeg ikke klart hverdagen.

Når jeg ble 18 gikk jeg inn i mitt tredje forhold. Det virket fantastisk i begynnelsen, men så ble vi samboere. Jeg flyttet langt for å komme til hans hjemby, hvor jeg kun kjente han.

Det viste seg at han nærmeste venner dealet forskjellig dop, og han kjørte ofte for de. I betaling fikk han noen varer, noe som jeg også benyttet meg av. Jeg ante ikke hva jeg tok, men han oppmuntret meg og jeg hadde det jævlig så jeg tok det. Nå som jeg bodde for meg selv og hadde egen økonomi gikk alt til husleie, og resten til sprit. Det ble verre som tiden gikk.

En kveld jeg var edru hadde vi avtalt en koselig kveld hjemme og han skulle dra og kjøpe mat til oss for det var ingenting i leiligheten. Jeg falt på badet og slo hodet og ble bevisstløs. Våknet opp kanskje en time senere og ringte han, han tok ikke tlf. Jeg sendte så melding om at han måtte komme hjem for jeg hadde skadet meg og trodde kanskje jeg måtte på legevakta. Jeg ventet litt på svar før jeg bestemte meg for å ringe etter sykebil da jeg ikke fikk noe svar. Men det rakk jeg ikke, og neste gang jeg våknet var midt på dagen. Jeg lå fortsatt på badegulvet. Jeg ringte han igjen men han tok den ikke. Jeg fikk så kravlet opp i senga.

Han kom ikke hjem før kvelden og virket ikke videre bekymret. Han fant meg i senga og ble sur fordi jeg ikke hadde gjort husarbeid.. Jeg forklarte situasjonen og spurte han hvorfor han ikke hadde kommet, spesielt etter det med legevakta. Han sa at han hadde fått meldingen men ville heller være med kompisen sin og prøve ut litt nye greier han hadde fått inn og han virket mest irritert for at jeg hadde ringt og "plaget" han.

En annen gang hadde vi en krangel litt sent på kvelden, jeg var kun i truse og en tynn singlet. Dette var på vinteren. Han dyttet meg ned trappen og jeg fikk kjempevondt og begynte å hylgråte. Han syntes jeg lagde for mye lyd så han fant ut at han skulle kaste meg ut av leiligheten. Jeg landet på den harde isen og var så utrolig kald og hadde så vondt at jeg ikke orket mer. Han låste såklart døra så jeg ikke kom meg inn igjen. Vi bodde øde til og jeg hadde ikke mobilen min, så jeg kom meg ikke noe sted. Etterhvert åpnet han døra på gløtt og jeg ba og ba om å få komme inn for jeg var så kald. Hans respons var å kaste skoene mine og en jakke ned en skråning som jeg hadde null sjans til å komme meg ned til. Etter rundt to timer fikk jeg komme inn igjen, hvis jeg lovte å oppføre meg. Jeg var livredd, og jeg følte at det var min egen feil siden jeg bråkte så mye.

Etter dette turte jeg ikke å snakke tilbake til han. Jeg fikk nok en gang høre hvor feit og mislykka jeg var, og at ingen andre kom til å takle meg for jeg var så vanskelig. Jeg bodde med han i over ett år, ett år med terror psykisk og fysisk og med rollen som husmor og sexdukke når han ønsket det. Jeg følte at hver gang var en voldtekt, men jeg turte ikke å protestere så følte ikke jeg kunne definere det som det. Jeg drakk mer og tok mer piller, når jeg ser tilbake er det et under at jeg ikke drakk meg selv til døde. Jeg kom meg til slutt ut, jeg måtte vekk selv om det betød at han fikk beholde alt av verdi og det eneste jeg hadde var klærne mine og noe sminke. Jeg orket ikke mer, jeg måtte ut. Jeg hadde kjøpt alle møblene til leiligheten og det var jeg som hadde satt inn depositumet.

Jeg måtte tilbake en gang(hadde med meg noen, orket ikke dra alene) for å hente resten av sakene mine da jeg ikke fikk med alt første gangen og han prøvde å ha sex med meg. Denne gangen klarte jeg å si nei, jeg hadde bestemt meg. Jeg røsket sammen resten av tingene mine og dro så fort jeg kunne.

Jeg fortsatte med drikkingen og pillene og jeg møtte min nåværende kjæreste.

Men da endret alt seg. Jeg var skeptisk og det tok mange måneder før jeg i det hele tatt turte å kjenne på følelsene for han. Jeg var så redd, så usikker. Helt ødelagt. Men han viste seg å være fantastisk. Jeg nevnte for han at jeg hadde blitt voldtatt og hatt dårlige forhold, men ikke alle detaljene. Jeg sa at jeg var ødelagt og ikke kom til å være lett å ha med å gjøre. Han godtok det og har bare vært god mot meg. Noen ganger takler jeg ikke å snakke med han, eller at han er borti meg, og han tar hensyn. Han vet litt hvorfor det er sånn, men han vet ikke alt.

Han har hjulpet med å bygge meg opp igjen, det finnes ingenting vondt i han. Han er fornøyd med meg som jeg er og er flink til å vise og si det. Han har aldri presset meg til noe og takket være han har jeg nå kuttet helt ut med rusingen og drikker sjelden. Jeg hadde mistet håpet på livet, meg selv og forhold. Men han har vist at det kan være en bra ting. Han har lært meg å leve igjen. Han oppmuntret meg til å gå hos psykolog og å starte studiene mine igjen og jeg går nå fast på antidepressiva og flere angstdempende midler, men dette er i mer kontrollerte former. Jeg har det fortsatt jævlig på innsiden og det er dager jeg føler jeg ikke orker å leve mer(dette er ikke en selvmordstråd, så håper ikke moderatorer sletter det). Jeg hadde aldri gått gjennom med det, men følelsene er der. Han løfter meg opp hver gang jeg er nede. Han har fått meg til å forstå at jeg ikke er mislykket. Og han liker meg for den jeg er. Samtidig gjør han alt han kan for at jeg skal ha det bedre. Han har aldri hevet stemmen mot meg engang. Jeg trodde ikke det fantes sånne mennesker.

Jeg vet ikke helt hva jeg skulle frem til med dette. Jeg har hatt et jævlig liv og jeg har det fortsatt jævlig med alle disse minnene som trenger seg på, og jeg skammer meg fortsatt. Men jeg har møtt en som har gitt meg håp og jeg har kommet et stykke videre, fremtiden kan faktisk bringe noe godt. Måtte bare få det ut, og det er ikke så mange plasser jeg kan gjøre dette anonymt.

Anonymous poster hash: 3896c...fc0

[AnonymBruker]

Jeg orket ikke lese alt, men av det jeg leste synes jeg du skal finne deg en fyr som ikke utnytter deg, sier stygge ting til deg osv.

Det at noen sier stygge ting til deg (kaller deg ting) er den første markøren på at her er det noe som ikke er som det skal være, aldri godta at et menneske kaller deg stygge ting. Gjør du det vil det bli normalen i forholdet. Si stygge ting tilbake og se hvordan det treffer, hvis det ikke hjelper og personen fortsatt holder på, dropp han. Uansett hvor forelska du måtte være.

Ja det er forskjell på godmodig erting og stygge bemerkninger, når noen erter deg med et smil i munnviken skal det aldri føles krenkende eller som et slag.

Jeg vet ikke hvordan det må føles å bli misbrukt, men du må huske det at det ikke har noe med deg å gjøre og det er heller ikke din skyld at du har blitt misbrukt. Alltid, alltid husk på det! Det er ikke din skyld.

Anonymous poster hash: fec9c...12d

[minister-mio]

[Libe]

For en grusom vei inn i voksenlivet. Du har vært gjennom mer enn de fleste er iløpet av et helt liv.

Ønsker deg alt godt videre i et trygt og lykkelig liv, jeg har all tro på at du greier deg gjennom de tunge tidene, og skaper deg en verdifull fremtid verdt å leve.

[Gjest Emmanuelle]

Leste alt, og har ikke annet å si enn at jeg skulle gjerne ha gitt deg en klem.

Du er steintøff og jeg er glad du har funnet deg en som gir deg det du fortjener Lykke til, du er sterk!

[AnonymBruker]

Hvor i pokker har foreldrene dine vært??

Anonymous poster hash: 6aec5...b1d

[QueenOfTheSidewalk]

Bra det går greit nå.

Endret 4. februar 2014 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Klem til deg TS, for en grusom oppvekst. Skulle ønske jeg kunne gjort noe godt for deg. Lykke til med nåværende forhold, ta en dag om gangen og lær deg å stole på ham. Ønsker deg alt godt

Anonymous poster hash: 026e1...eee

[skravlus]

Uff, dette var vond lesing. Det er hjerteskjærende at du har måttet oppleve så mye fælt. Jeg sender deg en varm klem og inderlige ønsker om et godt liv fremover❤️

[soloyo]

Trodde ikke jeg skulle "orke" å lese halvparten engang, men ble så grepet av historien din. Dette er noe av det verste jeg har lest.. Du er jo beintøff som har klart deg gjennom alt dette! Sterkere en de fleste. Og du fortjener virkelig en kjæreste som elsker og respekterer deg! Stå på videre! Håper og tror du har mange gode ting i vente😊

[humalla]

Uff, stor klem til deg! Du er virkelig sterk!

Lykke til i nåværende forhold, du fortjener en som er god mot deg!

[AnonymBruker]

Leste alt og må innrømme jeg først tenkte at dette ikke kan være sant. Det var rett og slett for grusomt, men tok meg selv litt i nakken og vet jo at slike ting faktisk skjer.

At du klarte å skrive dette er jo et godt tegn på at du beveger deg videre, du fortrenger det ikke, selv om du sikkert skulle ønske du klarte det.
Minnene vil nok alltid være der, men ikke la de knekke deg. Du fant en kjæreste som vet å verdsette deg og som liker deg akkurat som du er, grip fast i det! Med tid klarer du kanskje å slippe han mer innpå slik at dere sammen kan takle den vonde fortiden.

Ser også i en kommentar det ble spurt om hvor foreldrene dine var, må innrømme jeg også var innsom samme tanke...men så fikk jeg tenkt meg om igjen. Jeg har vært gjennom et helvete selv, ikke med så mye fysisk mishandling og voldtekt, men mer psykisk og mye rus problemer.
Foreldrene mine visste heller ingenting, det er utrolig hvor godt man klarer å skjule ting når man er redd og skammer seg.

Ble en lang kommentar, men jeg lot meg rive med. Ønsker deg alt godt, stå på! Vis de jævlene at du er så mye bedre enn dem, at til tross for deres forsøk på å knekke deg har du klart å få et godt og verdig liv!

Anonymous poster hash: 791a8...249

[Steinar40]

Alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

Det er selvfølgelig en klisje, men det er mye i det også.

[Fame]

Jeg orket ikke lese alt, men av det jeg leste synes jeg du skal finne deg en fyr som ikke utnytter deg, sier stygge ting til deg osv.

Det at noen sier stygge ting til deg (kaller deg ting) er den første markøren på at her er det noe som ikke er som det skal være, aldri godta at et menneske kaller deg stygge ting. Gjør du det vil det bli normalen i forholdet. Si stygge ting tilbake og se hvordan det treffer, hvis det ikke hjelper og personen fortsatt holder på, dropp han. Uansett hvor forelska du måtte være.

Ja det er forskjell på godmodig erting og stygge bemerkninger, når noen erter deg med et smil i munnviken skal det aldri føles krenkende eller som et slag.

Jeg vet ikke hvordan det må føles å bli misbrukt, men du må huske det at det ikke har noe med deg å gjøre og det er heller ikke din skyld at du har blitt misbrukt. Alltid, alltid husk på det! Det er ikke din skyld.

Anonymous poster hash: fec9c...12d

Kort oppsummert siden du tydeligvis ikke gadd å ta deg tid til å lese: TS har blitt voldtatt og psykisk mishandlet. Det er ikke snakk om å "si stygge ting". Ho ble voldtatt i hver eneste forhold ho havna i, bortsett fra det siste. Ho har nettopp funnet seg en som behandler henne ordentlig.

[LatersBaby]

[AnonymBruker]

Herregud, stakkars deg. Mange varme klemmer. Finnes det ikke anonyme støttegrupper eller hjelpetelefoner du kan benytte deg av? Du er jo dessverre ikke den eneste som har opplevd denne slags hendelser.

Anonymous poster hash: a1c1b...54a

[Gjest BettyBoop]

håper ts er et troll for denne historien høres for utrolig ut til å være sann

[AnonymBruker]

håper ts er et troll for denne historien høres for utrolig ut til å være sann

For utrolig ut til å være sann? For en teit ting å si. Du kan ikke ha mye innsikt i hva som skjer i denne verden

Anonymous poster hash: 9c660...b2c

[Gjest BettyBoop]

For utrolig ut til å være sann? For en teit ting å si. Du kan ikke ha mye innsikt i hva som skjer i denne verden

Anonymous poster hash: 9c660...b2c

jeg sa jeg HÅPER at hun er et troll for det hun har opplevd er for grusomt til at jeg orker å tenke på at hun faktisk har opplevd det. derav for utrolig til å være sant. Og det at hun i det hele tatt har orket å involvere seg med et mannfolk etter alt dette er for meg helt utrolig, og viser hvor forbanna sterk hun må være. En hvilken som helst annen hadde endt sitt liv for lenge siden

[AnonymBruker]

Kort oppsummert siden du tydeligvis ikke gadd å ta deg tid til å lese: TS har blitt voldtatt og psykisk mishandlet. Det er ikke snakk om å "si stygge ting". Ho ble voldtatt i hver eneste forhold ho havna i, bortsett fra det siste. Ho har nettopp funnet seg en som behandler henne ordentlig.

jeg gadd å lese, men orket ikke, klokken var tross alt halv 4 på natten så spar meg frekkheten takk.

Har lest hele innlegget nå og synes TS er en utrolig sterk person som har gått gjennom alt det jævlige og likevel har greid å komme ut på den andre siden. Lykke til videre med den flotte mannen du har funnet deg TS, historien din gir nok mange mennesker håp og inspirasjon for at det finnes et bedre liv der ute.

Anonymous poster hash: fec9c...12d