Bonusbarn uten barn selv?

[AnonymBruker]

Jeg dater en mann med to små barn. Begge er under 3 år.

Jeg liker barn, men kan absolutt ingenting. Føler meg alltid litt utilpass rundt barn. Jeg liker jo barn, og ønsker å lære mer om dem.

Jeg har ikke møtt ungene hans enda, men det blir vel snart tenker jeg.

Er det noen her med erfaringer om å få bonusbarn uten å ha barn selv? Hvordan kan vi bli godt kjent på en bra måte uten at det blir "for mye, falskt"?

Moren liker meg ikke (har aldri møtt meg), hun ønsker nok å ha tilbake mannen.

Har dere noen fortellinger? Erfaringer? Tips eller kommentarer?

Ønsker egentlig både fine og dumme kommentarer. Vil være litt forberedt og kunne plassere tankene litt! Vil ikke gjøre noe feil her og presse meg på eller noe.

Anonymous poster hash: 86380...078

[Wiola]

Jeg har ikke så mye erfaring med barn selv. Men før du møter dem kan du jo forhøre deg om hva de liker, og hva de ikke liker? Prøv å vis litt interesse for barna hans ved å spørre om dem, og lytt når han prater.

[Gjest Makemeloveit]

Jeg er veldig glad i barn og har tidligere jobbet i barnehage og på barneskole. Jeg ville satt meg ned på barnas nivå, altså på knær eller huk. Spurt om de synes det er kjekt i barnehagen, om de liker å leke i sandkassen, hva de liker å spise på brødskiven.. Osv osv. Vær kreativ Barna stiller ikke spørsmålstegn ved det du spør om og de synes ikke at noen spørsmål er teit. Hvis de leker med en dukke, spør om dukken har et navn. Kommenter at dukken har fin kjole. Er ikke så mye som skal til

[AnonymBruker]

Vær der barnet er, både mentalt og fysisk. Er barnet tilbaketrukket og reservert - ikke press deg på, ikke still for mange spørsmål og ikke bli overivrig. Er barnet i en lek - sett deg ned sammen med barnet, vis interesse og vær tilstede.

Vær tilstede og vær der barnet er. Ta det i barnets tempo og ikke stress.

Anonymous poster hash: 795d0...1d8

[Edvarda]

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Jeg visste ikke opp og ned på barn, men så små tasser skjønner heldigvis ikke at du ikke aner hva du driver med

For meg ble de en fantastisk berikelse, langt mer enn jeg kunne forutse. Dessverre var det også her en desperat og forsmådd ekskone, og hun gjorde det umulig å få til samlivet og familielivet i lengden. Dessverre, for jeg savner barna fryktelig.

Det er den store, store ulempen med andres barn, de kan mistes

Endret 4. februar 2014 av Edvarda

[AnonymBruker]

Elendig ide! Håper du utvikler en omsorg for disse barna etter hvert.

Anonymous poster hash: bb482...133

[AnonymBruker]

Har vært "bonusmamma" tidligere, uten erfaring med barn fra før av. Klart det er en bratt læringskurve når man har null og niks erfaring, men det er også veldig koselig med barn og man blir jo veldig glad i dem.

Jeg ser på barn som små voksne, og behandler dem med respekt sånn som jeg gjør med alle andre mennesker. Jeg pleier å spørre dem om ting, hva de har lært eller gjort på skolen/barnehagen i dag, hva de liker best av nugatti eller sjokade f.eks, eller om de liker fantorangen og Dora. Å tegne eller klippe og lime ting med barn er gøy fordi de har ikke satt lokk på seg selv og kreativiteten sin slik mange voksne har, så hvis vi avtaler at nå skal vi tegne noe så kan resultatet bli helt annerledes enn hva jeg forventet på forhånd.

Ellers er jeg enig med innlegg nr 4 i denne tråden.

Anonymous poster hash: 45962...e8c

[AnonymBruker]

Du skriver at dere dater.

Begge barna er under 3 år.

Det høres ut som at forholdet deres ikke er dypt etablert enda, og at bruddet med barnas mor ligger forholdsvis kort tilbake i tid.

Mitt råd er å avvente å vente med å delta særlig i samvær til dere er kommet mye lenger enn dating. Når forholdet deres er sterkere, er det mye mer grunnlag for at du og de små blir involvert i hverandres liv. Å treffe dem for å få et inntrykk er noe helt annet enn å gli inn som en begynnende omsorgsperson.

Anonymous poster hash: 3f760...b44

[AnonymBruker]

Jeg dater en mann med to små barn. Begge er under 3 år.

Jeg liker barn, men kan absolutt ingenting. Føler meg alltid litt utilpass rundt barn. Jeg liker jo barn, og ønsker å lære mer om dem.

Jeg har ikke møtt ungene hans enda, men det blir vel snart tenker jeg.

Er det noen her med erfaringer om å få bonusbarn uten å ha barn selv? Hvordan kan vi bli godt kjent på en bra måte uten at det blir "for mye, falskt"?

Moren liker meg ikke (har aldri møtt meg), hun ønsker nok å ha tilbake mannen.

Har dere noen fortellinger? Erfaringer? Tips eller kommentarer?

Ønsker egentlig både fine og dumme kommentarer. Vil være litt forberedt og kunne plassere tankene litt! Vil ikke gjøre noe feil her og presse meg på eller noe.

Anonymous poster hash: 86380...078

Har ingen god erfaring med dette. Fordi eksen var en idiot som aldri lot meg føle meg som en prioritet. Jeg følte meg bare brukt. Han beskyttet eksens følelser før mine. Se ann. Gå varsomt frem og ikke finn deg i manipulasjoner.

Anonymous poster hash: 7e3ea...83f

[AnonymBruker]

Har vært der, men han hadde et barn.

Og en eks som ikke syns at det var stas at han hadde funnet ny dame.

Ta det pent, vi var også veldig opptatt av å møtes som hvilke som helst venner de første gangene. Da var jeg bare en av fars venner. Selvsagt merket nok barnet at faren var mer glad i denne vennen enn de andre vennene, men det tror jeg bare ga meg en fordel. Vi hadde bare vært sammen i over 6 mnd når jeg hilste på barnet første gang. Dette syns nok en del mødre var for fort, men iom at barnet var ganske ungt, og vi hadde denne forståelsen av å ikke være kjærester den timen jeg tilbrakte sammen med de her og der ble det slik. Grunnen for oss var at jeg ønsket å møte barnet før jeg ble mer innvolvert med faren, så jeg fikk se hvordan han var som far, og om jeg i det hele tatt taklet det at han hadde et barn. For han var det jo samme tankesett, han ønsket å se at barnet gikk overens med meg, og at jeg fikk til en kommunikasjon og at jeg klarte å forholde meg til barnet hans. Vi var på daværende tidspunkt veldig enige om at vi skulle satse på hverandre om dette gikk bra.

Fra disse stundene på maks et par timer hvor jeg var sammen med de gikk det ganske lenge før jeg prøvde å overnatte første gang. Vi prøvde så godt det lot seg gjøre å ta ting i barnets tempo, og i mitt tempo. Den som holdt igjen, virket ukomfortabel fikk bestemme tempoet.

Det vi har gjort er å finne ting barnet og jeg kan gjøre sammen, vi legger puslespill, sykler på trehjulssykkel, går på tur og slike ting. Altså vi er sammen som barnet og far ville vært, bare at jeg også er der. Pass på at du setter deg på huk eller kommer ned på barnets nivå som enkelte andre her sier. Ta det sakte og pent. Snakker de så snakk til de, med vanlig stemme og høflige spørsmål. Når de er villig til å låne deg lekene sine, eller vil vise deg noe så bli med, ha respekt for den tilliten de viser deg, så blir det bra. Vi har prøvd å finne en balanse i at jeg i starten gjorde ting sammen med barnet som det var vant med fra hjemmet sitt (sykler de mye, så gjør det, for barnet mesterer det. Legger de kabal så gjør det) over til at vi nå har utviklet tingene "Kjæresten til pappa og barnet gjør sammen" (altså ting barnet ikke gjør så mye av hjemme, men som det finner stor glede av å delta på sammen med meg og faren sin).

Men vit at du og pappaen er på samme planet, og at dette er noe du vil satse på før du møter barna. For du mister så mye mer enn bare en kjæreste om disse forholdene går galt. Og det gjør barna hans også.

Anonymous poster hash: ec584...982

[Gjest Nanne70]

Veldig enig med AB # 8 og 10 her. Dere er i datingfasen, det er ikke nødvendig å involvere deg i deres liv før det blir mer seriøst. Ta det sakte og pent, og vær veldig lydhør overfor barnas reaksjon på deg når den tid kommer.

Det du må tenke over før du går inn i et forhold med en mann som har barn fra før av, er dessuten følgende:

- Barna vil alltid, og da mener jeg alltid, være førsteprioritet. Du kommer på andreplass. Det høres selvfølgelig ut, men det kan komme tider der du ikke alltid synes at dette er så strålende.

- Dere vil aldri være bare to i forholdet, men (minst) tre. I alle fall til barna er myndige. Eksen hans har sitt hun skal ha sagt i forhold til barna, og er du/dere uheldige, vil hun blande seg inn i dagliglivet deres og kanskje vanskeliggjøre situasjonen.

- Ikke se bort fra at barnas mor, dersom hun misliker pappas nye kjæreste, prøver å sette barna opp mot deg. Her er det viktig at du og kjæresten din på forhånd er enige om hvilke regler som gjelder hos dere og at han forteller barna at du også bestemmer hjemme hos dere.

- Tenk nøye gjennom og snakk med kjæresten din om hvilket forhold du skal ha til barna. Som stemor har du nemlig ingen formelle rettigheter, men hvis barna aksepterer deg og blir kjent med deg, kan du være så heldig at du blir en "bonusvoksen" for dem.

Jeg vil ikke helle kaldt vann i blodet på deg, men det er greit å ha et realistisk syn på det å gå inn et forhold med en mann som har barn fra et tidligere forhold. Det at du sier at eksen ikke liker deg, er en mulig kilde til problemer.

Min manns eks gjorde periodevis livet vårt til et helvete uansett hva vi sa eller gjorde, og hun var overhodet ikke interessert i å prøve å få til et godt samarbeid, dessverre. Det har vært tøft, og jeg håper du slipper å oppleve noe tilsvarende.

Til deg som er mor: Jeg skjønner at du kan føle deg truet over at en annen kvinne skal inn i barnas liv, men du må forstå at ingen kan true din posisjon som mamma! Pappas nye kjæreste kan aldri erstatte deg, men hvis du tillater det, kan hun bli en ressurs i barnets/barnas hverdag. Barna dine elsker deg ikke mindre fordi om de får en ny person i livet sitt å bli glade i.

[Gjest Riskjeks]

Enig med de som sier dere bør vente litt her. Bli sikre på forholdet før du møter barna.

Du har fått mange gode råd for møtet her, og å bli kjent med så små barn er ofte lett (i forhold til større barn/tenåringer...) og blir nok ikke noe stort problem. Men som sagt - det er for tidlig når dere er i datingfasen, og det er kort tid siden bruddet mellom ham og barnas mor.

Mine barns far fikk seg ny kjæreste, og introduserte henne og hennes barn for barna min etter én måned... Forholdet tok slutt to måneder etter, men i den perioden hadde hun og hennes barn vært hjemme hos mine barns far hver gang de var på besøk hos faren sin, så barna hadde blitt gode venner osv. Det er over ett år siden nå, og barna mine snakker om farens kjæreste og barnet hennes ennå... Og synes det er dumt at de ikke møtes mer. Det er viktig at voksne forstår at barn skaper nære relasjoner raskt, og at opplevelser som mine barn (og denne dama sitt barn) har hatt, bør alle barn skånes for. Det kan potensielt gjøre det vanskeligere for dem å tørre å knytte seg til andre, fordi de er redde for at de skal forsvinne. Vent!!!

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for gode råd og svar!

Jeg har følt det har gått litt fort i svingene med oss (det er jo gøy også), men her fikk jeg svar på mistanken min om at det blir for tidlig å treffe barna hans.

Tusen takk for gode og forklarende svar, dette skal jeg ta med meg videre vi skal vente med at jeg treffer barna, og jeg føler meg litt tryggere på møtet når den tid kommer.

Takk

Anonymous poster hash: 86380...078