Fortelle kjæreste om psykisk syk mor

[AnonymBruker]

Jeg velger å ta denne anonym slik at ikke folk kan koble dette til brukeren min

Til poenget!

Moren min har vært psykisk syk(depresjon og PTSD(Jeg vet ikke den bakenforliggende årsaken selv)) i ca. fem år. Det brøt hvertfall ut for fem år siden.

I dag er situasjonen mye bedre og hun lever med sykdommen selv om hun av og til må legges inn for en ukes tid. Dette er mest for avlastingens skyld.

Det er kun familien min og en venninne som vet om hva som feiler mamma, jeg har ikke hatt noe behov for å dele det med flere da jeg mener de absolutt ikke har noe med det.

Men nå har det seg sånn at jeg har kjæreste. Vi har vært sammen i et halvt år. Jeg begynner å synes det er på tide å fortelle han hele sannheten om familien. Det eneste han vet er at mamma er at ikke jobber. Da han fikk høre det sa jeg og til han at han skulle få vite hvorfor en gang jeg var klar til å snakke om det. Dette har han respektert. Han har altså ikke spurt noe videre om mamma, noe jeg mener gjør at han er en jeg faktisk har lyst til å fortelle det til.

Den ene venninnen min vet om sykdommen, men ikke hele historien. Jeg vet bare ikke helt om jeg skal ta ''kortversjonen'' eller hele historien til kjæresten min. Problemet med å fortelle hele historien er at jeg er redd for at han skal endre synet på mamma og dømme henne. Hun er jo så godt som frisk den dag i dag, og man merker ikke på henne at hun har en psykisk lidelse(dersom man ikke vet det da så klart). Jeg vil ikke at han skal se på henne som ''hun syke'' eller ''den syke/gale mammaen til xx''.

For å gjøre en lang historie kort. Første gangen mamma ble lagt inn var det på grunn av et mislykket selvmordsforsøk. Hun ble oppdaget da hun ikke møtte opp til en legetime og legen fattet mistanke. Jeg og faren min kom hjem oppbrutt dør(ambulansepersonell) og tomt hus.

Senere har det vært ett forsøk til, men da kom heldigvis jeg hjem og fikk ringt ambulanse. Dette er nå fire år siden og det har bare gått oppover siden.

Men nå skjønner dere kanskje hvor vanskelig det kan være å få fortalt dette. Jeg vet jo hvordan sykdommen fungerer og at hun var såpass syk at hun absolutt ikke tenkte klart. Hun har sagt selv at hun ikke fatter hvordan hun kunne gjøre noe så dumt da hun elsker både meg, broren min og faren min. Det jeg er redd for er at kjæresten min ikke skal skjønne dette.

Så hvor mye bør jeg fortelle? Grunnen til at jeg er usikker er at jeg ikke har lyst til å lyve til han ved å ta kortversjonen. Men jeg vet ikke hvordan han kommer til å ta hele historien. Kortversjonen har jeg allerede tatt til venninnen min som da ikke vet noe om selvmordsforsøkene.

Anonymous poster hash: b7dcf...0da

[AnonymBruker]

Ja forresten: Takk til dere som faktisk gidder å lese, det betyr faktisk mye!

Anonymous poster hash: b7dcf...0da

[Gjest Blubbs]

Hvis det ikke påvirker deg i dag, behøver du ikke å fortelle det til han.

Men jeg tenker også at det er endel av deg, og kanskje er årsaken til dine synspunkter på noen områder, og da kan det være greit å dele.

Personlig ville jeg delt det, men jeg er veldig åpen om slik, og tenker at etter 6 mnd forhold er det blitt seriøst, og en begynner å planlegge for fremtiden sammen.

Kjæresten din er jo der for deg, og vil mest sannsynlig, og forhåpentligvis støtte deg. Fordi han er glad i deg.

Uansett så er det jo ikke noe godt for deg å gå rundt å skjule noe for han. Ikke fordi du nødvendigvis har opplysningsplikt, men fordi du tydeligvis er plaget over at du ikke har fortalt han sannheten, og da er det nok noe på ett nivå ønsker.

Og hvis du først og fremst skal fortelle han noe, bør du åpne deg og fortelle alt du har på hjertet.

Lykke til

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Men jeg kan si at det preger meg litt i dag selv om jeg har lært meg å leve med det. Jeg har flere ganger flashbacks fra selvmordsforsøkene og jeg kan fort komme på gråten når jeg tenker på det. Men det skjer oftest dersom jeg allerede er på dårlig humør og det er ikke så ofte at det preger hverdagen min. Men jeg tenker og litt på at dersom jeg får et slikt ''anfall'' med kjæresten, at det er bedre at han vet hva det er. Men jeg vet ikke.

Anonymous poster hash: b7dcf...0da

[Gjest Blubbs]

Det jeg tenker er at du ikke har meldeplikt til kjæresten, så du må ikke fortelle han alt som har skjedd i din fortid. Men jeg ville heller ei valgt å skjule noe for han. Ikke nødvendigvis skjuler, men la være å fortelle noe. Så dersom jeg hadde vært usikker, så ville jeg bare fortalt det til han. :-)

[Sapientia]

Jeg ville satt stor pris på å få vite noe slikt om min kjærestes familie dersom forholdet var noe jeg ønsket skulle vare i lang tid.

Hadde selvsagt ikke forventet at noe slik skulle bli sagt umiddelbart, men på sikt når man har funnet ut at forholdet har potensialer til å vare så ville jeg fortalt hele historien hvis det var min familie, og satt pris på hele historien om det var kjærestens familiemedlem(er) det gjaldt.

Så lenge du har et godt forhold til kjæresten din og han ikke er en dust så vil han jo støtte deg, være der for deg og ikke fordømme hverken deg eller din mor på grunnlag av slike opplysninger.

[Fru Skribent]

Psykologer og mange innen psykiatrien er ofte sånn, " er du ikke enig med meg, så er du psykisk syk". De bruker diagnoser for å skaffe seg makt og stille seg selv i bedre lys. Jeg har opplevd mange med denne personlighets typen i helsevesenet. Dere må bare tro meg.

Endret 3. februar 2014 av Fru Skribent

[Sapientia]

Psykologer og mange innen psykiatrien er ofte sånn, " er du ikke enig med meg, så er du psykisk syk". De bruker diagnoser for å skaffe seg makt og stille seg selv i bedre lys. Jeg har opplevd mange med denne personlighets typen i helsevesenet. Dere må bare tro meg.

Nei vet du hva!

Det gjør jeg overhodet ikke!

Møtt mange psykologer?

psykologien og psykiatrien fungerer ikke slik at man setter en diagnose på grunnlag av ulike meningsytringer, heldigvis!

[AnonymBruker]

Psykologer og mange innen psykiatrien er ofte sånn, " er du ikke enig med meg, så er du psykisk syk". De bruker diagnoser for å skaffe seg makt og stille seg selv i bedre lys. Jeg har opplevd mange med denne personlighets typen i helsevesenet. Dere må bare tro meg.

TS her!

Det er så klart ikke noe bra at du har opplevd psykiatrien slik. Men nå handlet ikke innlegget mitt om klager på det norske helsevesenet. Jeg ønsker heller ikke at vi tar den diskusjonen her. Har du lyst til å diskutere dette, lag heller en tråd om det, så tar du det derfra.

Denne tråden handler om meg og min syke mor, jeg ønsker derfor ikke slike avsporinger som ikke har med innlegget mitt å gjøre. Håper du kan respektere det:)

Anonymous poster hash: b7dcf...0da

[Gjest Makemeloveit]

Jeg tenker at dette er noe som kan være greit å fortelle kjæresten din. For det første kan det være godt for deg å ha noen å snakke med om dette og han kan få en bedre forståelse og omsorg for henne. Det at hun er syk vil ikke forandre hans syn på henne, gjør det det, så er han barnslig. Men jeg er litt usikker på om jeg ville fortalt det etter et halvt år. Det kommer an på hvor stabilt forhold dere har og hvor mye du kan stole på han. Ser du en fremtid med han, og han er en god støtte for deg - da ville jeg absolutt fortelle det. Understrek for han at dette må aldri komme ut til noen.