Oppgitt av venninne etter bryllup

[AnonymBruker]

I sommer var jeg i bryllup til ei venninne. Hun gikk fra mannen sin (far til sine barn) og giftet seg med en ny 8 mnd etter. Det medførte en del turbulens i forkant for å si det sånn, og flere vendte henne ryggen pga måten alt ble gjort på. Jeg viste meg som god støttende venninne.

Bryllupet var 2 timer der jeg bor, langt inni dalom. Pga allergi har jeg en del begrensninger i forhold til kosthold, og hadde en samtale med henne vedr dette. Jeg tilbød meg å ta med egen mat, hun sa det ikke var aktuellt. Så jeg sendte henne en liste over hva jeg kunne spise, med ting som var svært enkelt å tilberede, med ingredienser som finnes i alle butikker. Da middagen skulle serveres kunne brura fortelle meg at "oj, det hadde de glemt. Men du kan vel spise litt av tilbehøret".

Ja for all del, jeg kan spise gulrøttene..Jeg ble temmelig skuffet over at hun glemte det, men mest av alt skuffet over hvor lite betydning det virket å ha for henne.

Jeg lar det gå, det er bryllup og jeg har ikke kjøpt kjole til 2000 kr og kjørt 2 timer for å bruke energi på å være sint. Men det baller på seg. Brura har ikke forstått forskjellen på bryllup og en hjemmefest på bygda, og drikker seg kanon. Foreldrene til brudgommen (som knapt nok kjenner henne etter så kort tid) er åpenlyst forlenge. Brura sjøl er for opptatt med å danse vulgært og fly ut for å ta seg en røyk. Ei annen venninne tar etterhvert tak i henne og ber hu roe seg. Det ender med at hu skjeller ut venninna si.

Det har nå gått et halvår. Jeg har fortsatt ikke hørt fra henne, ikke et takk for at jeg kom, ikke takk for gaven. Den utskjelte har fortsatt ikke, selv etter utrykkelig beskjed fra en tredjepart, fått en unnskyldning (i tillegg til takk for gaven osv).

Hva er det som får voksne folk til å oppføre seg sånn? Alle gjør feil, men det her er så hinsides. Jeg er utrolig skuffet!

Anonymous poster hash: 00567...e69

[AnonymBruker]

glem det å gå videre.

Anonymous poster hash: 7c453...302

[Gjest BettyBoop]

I sommer var jeg i bryllup til ei venninne. Hun gikk fra mannen sin (far til sine barn) og giftet seg med en ny 8 mnd etter. Det medførte en del turbulens i forkant for å si det sånn, og flere vendte henne ryggen pga måten alt ble gjort på. Jeg viste meg som god støttende venninne.

Bryllupet var 2 timer der jeg bor, langt inni dalom. Pga allergi har jeg en del begrensninger i forhold til kosthold, og hadde en samtale med henne vedr dette. Jeg tilbød meg å ta med egen mat, hun sa det ikke var aktuellt. Så jeg sendte henne en liste over hva jeg kunne spise, med ting som var svært enkelt å tilberede, med ingredienser som finnes i alle butikker. Da middagen skulle serveres kunne brura fortelle meg at "oj, det hadde de glemt. Men du kan vel spise litt av tilbehøret".

Ja for all del, jeg kan spise gulrøttene..Jeg ble temmelig skuffet over at hun glemte det, men mest av alt skuffet over hvor lite betydning det virket å ha for henne.

Jeg lar det gå, det er bryllup og jeg har ikke kjøpt kjole til 2000 kr og kjørt 2 timer for å bruke energi på å være sint. Men det baller på seg. Brura har ikke forstått forskjellen på bryllup og en hjemmefest på bygda, og drikker seg kanon. Foreldrene til brudgommen (som knapt nok kjenner henne etter så kort tid) er åpenlyst forlenge. Brura sjøl er for opptatt med å danse vulgært og fly ut for å ta seg en røyk. Ei annen venninne tar etterhvert tak i henne og ber hu roe seg. Det ender med at hu skjeller ut venninna si.

Det har nå gått et halvår. Jeg har fortsatt ikke hørt fra henne, ikke et takk for at jeg kom, ikke takk for gaven. Den utskjelte har fortsatt ikke, selv etter utrykkelig beskjed fra en tredjepart, fått en unnskyldning (i tillegg til takk for gaven osv).

Hva er det som får voksne folk til å oppføre seg sånn? Alle gjør feil, men det her er så hinsides. Jeg er utrolig skuffet!

Anonymous poster hash: 00567...e69

Hmm hun høres skikkelig umoden ut, men sier som hun over meg. kom deg videre. Ikke vits i å bruke masse energi på å være sur på ei som ikke er verdt det.

[hjertesukka]

Nei, hun høres ikke ut som om hun er ei spesielt god venninne, så jeg ville funnet meg noen nye.

[AnonymBruker]

Hva er det positive med denne rølpedama som gjør at du ikke bare priser deg lykkelig for at hun ikke noensinne tar kontakt igjen?

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

[AnonymBruker]

Det handler om at man ønsker respekt. Er fadder for barna hennes, så syns det er komplisert.

Anonymous poster hash: 00567...e69

[Gjest BettyBoop]

Det handler om at man ønsker respekt. Er fadder for barna hennes, så syns det er komplisert.

Anonymous poster hash: 00567...e69

å være fadder er bare symbolsk. Blir ikke komplisert i det hele tatt. drit i henne og send gaver til unga hennes når det er jul og sånn. Faddere gjør visst sånt

[AnonymBruker]

Det handler om at man ønsker respekt. Er fadder for barna hennes, så syns det er komplisert.

Anonymous poster hash: 00567...e69

Men kjære deg, må du lese HI ditt igjen. Dette er jo ikke en dame som engang kan stave ordet respekt.

Først forteller du at hun forlot sin forrige mann respektløst

(giftet seg med en ny 8 mnd etter. Det medførte en del turbulens i forkant for å si det sånn)

Deretter utviser hun deg ingen respekt eller omtanke ved å simpelthen bare glemme at du trengte annen mat enn det som ble servert og at det var hun som feide vekk at du skulle ordne mat selv.

Så drikker hun seg canacas i eget bryllup foran nye svigerforeldre og skjeller ut en annen venninne og gjest.

Du beskriver ett totalt respektløst menneske. Hun har ingen for seg selv, det utviser hun ved oppførselen i bryllupet. Hun har ingen respekt for sin andre venninne som ETT HALVT ÅR ETTER ikke har fått ett unnskyld.

Mennesker som respekterer seg selv og andre ber om unnskyldning DAGEN ETTER.

Ved dåp krever Den Norske Kirke minimum 2 faddere. Så noen måtte hun bruke. En av dem ble deg. For de fleste folk er det å be folk om å være fadder en sak som omhandler litt "ære" til familie og andre nære.

Men! For kirken har fadderen en funksjon i barnets liv etter seremonien. Kristen oppdragelse. Takket du ja til fadder-rollen ved dåpen for å fullføre kirkens syn på fadder-rollen og er det manglende tilgang til å utøve denne som gjør deg i behov av å ha kontakt med hennes barn?

6) Hva vil det si å være fadder ved dåp i Den norske kirke?

• En tillitserklæring

  Når et barn skal døpes, velger foreldrene faddere. De fleste foreldre er nøye med hvem de velger. De vil gjerne ha faddere som kan bety noe positivt for barnet, som kan følge det i oppveksten og være en voksenperson som bryr seg om barnets beste. Derfor er det en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder.

• Fadderens oppgave

  En fadder påtar seg en ansvarsfull oppgave. Fadderen skal for det første være vitne om at barnet er døpt med en kristen dåp. For det andre lover fadderen å be for barnet og lære barnet å be. Dessuten skal fadderen hjelpe barnet til å bli kjent med bibelfortellingene og oppmuntre det til å gå til nattverd. I en sum skal fadderen hjelpe til at barnet ”skal bli hos Kristus når det vokser opp”.

• Barnets oppvekst

  En fadder påtar seg et langtidsoppdrag. Fadderen skal følge barnet gjennom oppveksten, og vise det kjærlighet og omtanke. Fadderansvaret kan for eksempel følges opp ved å gi barnet en barnebibel, besøke barnet eller sende det en hilsen på dåpsdagen, oppmuntre foreldrene til å ta med barnet på familiegudstjenester og søndagsskole, eller ved å tilby seg å ta barnet med på gudstjeneste selv.

?

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

[AnonymBruker]

For meg dreier ikke det å være fadder/gudforelder om å gi gaver eller religion (hu er overhodet ikke religiøs), det dreier seg om tilstedeværelse. Men hu forb***** venninna mi gjør det til en umulighet for meg, jeg orker ikke ha venner som fortsatt oppfører seg som de er 12 år

Anonymous poster hash: 00567...e69

[Gjest BettyBoop]

For meg dreier ikke det å være fadder/gudforelder om å gi gaver eller religion (hu er overhodet ikke religiøs), det dreier seg om tilstedeværelse. Men hu forb***** venninna mi gjør det til en umulighet for meg, jeg orker ikke ha venner som fortsatt oppfører seg som de er 12 år

Anonymous poster hash: 00567...e69

du kan ikke være tilstede når mora er slik

[AnonymBruker]

du kan ikke være tilstede når mora er slik

Nei. Jeg hadde så vondt av henne i utdrikkingslaget fordi 80% av de inviterte ikke dukket opp. Nå begynner jeg å skjønne hvorfor..

Anonymous poster hash: 00567...e69

[AnonymBruker]

For meg dreier ikke det å være fadder/gudforelder om å gi gaver eller religion (hu er overhodet ikke religiøs), det dreier seg om tilstedeværelse. Men hu forb***** venninna mi gjør det til en umulighet for meg, jeg orker ikke ha venner som fortsatt oppfører seg som de er 12 år

Anonymous poster hash: 00567...e69

Så du vil være venner med barna hennes?

Er de knyttet til deg på noen måte som tilsier at de har det vondt (savn) fordi deres mor ikke har noe kontakt med deg lengre?

Jeg skjønner ikke hva du vil.

Du begynner med å ønske deg respekt, nå ønsker du å være "tante" (?) men hun umuliggjør ditt forhold til barna?

Vel, du har ingen rett på å ha ett forhold til dem, fadder eller ei. Når moren forsvinner ut av ditt liv så tar hun barna med seg.

Kan du utdype hva du mener du ønsker i forholdt til tilstedeværelse i livet til barna til en perifer venninne?

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

[AnonymBruker]

Så du vil være venner med barna hennes?

Er de knyttet til deg på noen måte som tilsier at de har det vondt (savn) fordi deres mor ikke har noe kontakt med deg lengre?

Jeg skjønner ikke hva du vil.

Du begynner med å ønske deg respekt, nå ønsker du å være "tante" (?) men hun umuliggjør ditt forhold til barna?

Vel, du har ingen rett på å ha ett forhold til dem, fadder eller ei. Når moren forsvinner ut av ditt liv så tar hun barna med seg.

Kan du utdype hva du mener du ønsker i forholdt til tilstedeværelse i livet til barna til en perifer venninne?

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

Du misser poenget. Nei ingen vil lide noen nød, poenget er at jeg er glad i ungen og ønsker å være til stedet. Det handler da ikke om hva jeg har rett til, det handler om at jeg tar fadder-rollen seriøst, og syns det er leit at mora sin oppførsel gjør at det går utover ungen.

Samme det, jeg får bare være ferdig med dama..

Anonymous poster hash: 00567...e69

[AnonymBruker]

Så du vil være venner med barna hennes?

Er de knyttet til deg på noen måte som tilsier at de har det vondt (savn) fordi deres mor ikke har noe kontakt med deg lengre?

Jeg skjønner ikke hva du vil.

Du begynner med å ønske deg respekt, nå ønsker du å være "tante" (?) men hun umuliggjør ditt forhold til barna?

Vel, du har ingen rett på å ha ett forhold til dem, fadder eller ei. Når moren forsvinner ut av ditt liv så tar hun barna med seg.

Kan du utdype hva du mener du ønsker i forholdt til tilstedeværelse i livet til barna til en perifer venninne?

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

Du misser poenget. Nei ingen vil lide noen nød, poenget er at jeg er glad i ungen og ønsker å være til stedet. Det handler da ikke om hva jeg har rett til, det handler om at jeg tar fadder-rollen seriøst, og syns det er leit at mora sin oppførsel gjør at det går utover ungen.

Samme det, jeg får bare være ferdig med dama..

Anonymous poster hash: 00567...e69

[AnonymBruker]

Du misser poenget. Nei ingen vil lide noen nød, poenget er at jeg er glad i ungen og ønsker å være til stedet. Det handler da ikke om hva jeg har rett til, det handler om at jeg tar fadder-rollen seriøst, og syns det er leit at mora sin oppførsel gjør at det går utover ungen.

Samme det, jeg får bare være ferdig med dama..

Anonymous poster hash: 00567...e69

Jeg må respektfult få motsi dog at du "tar fadder-rollen" seriøs"t da du selv har bekreftet at du ikke utøver den slik den skal, som en aktiv med-oppdrager i kristen tro.

At du må være tilstede i barnets liv fordi du ble valgt som fadder er noe du selv føler på, en tantefølelse?

Jeg skjønner selv hvor vondt det er å miste ett tantebarn og du har min fulle sympati der. Barna følger foreldrene og er man ikke venn med dem får man ingen rolle i barnets.

Du og denne damen har ikke noe forhold (ett forhold innebærer kontakt, forholde seg til hverandre) så ja, du må bare slippe både henne og barna og være tilstede for andre og bedre venninner istedet.

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

[Gjest Coolaid]

Noen kvinner er bare sånn. Rart du ikke har sett det før, ble hun sånn over natten?

[AnonymBruker]

Jeg må respektfult få motsi dog at du "tar fadder-rollen" seriøs"t da du selv har bekreftet at du ikke utøver den slik den skal, som en aktiv med-oppdrager i kristen tro.

At du må være tilstede i barnets liv fordi du ble valgt som fadder er noe du selv føler på, en tantefølelse?

Jeg skjønner selv hvor vondt det er å miste ett tantebarn og du har min fulle sympati der. Barna følger foreldrene og er man ikke venn med dem får man ingen rolle i barnets.

Du og denne damen har ikke noe forhold (ett forhold innebærer kontakt, forholde seg til hverandre) så ja, du må bare slippe både henne og barna og være tilstede for andre og bedre venninner istedet.

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

Verken hun eller noen andre i familien har kristen tro, om noe er de ateister hele gjengen. De har likevel valgt å følge tradisjon, og jeg har sagt ja til å være fadder med utgangspunkt i vår felles oppfatning: tilstedeværelse.

Jeg syns du er ufattelig krass og viser lite forståelse i dilemmaet.

Anonymous poster hash: 00567...e69

[AnonymBruker]

Jeg må respektfult få motsi dog at du "tar fadder-rollen" seriøs"t da du selv har bekreftet at du ikke utøver den slik den skal, som en aktiv med-oppdrager i kristen tro.

At du må være tilstede i barnets liv fordi du ble valgt som fadder er noe du selv føler på, en tantefølelse?

Jeg skjønner selv hvor vondt det er å miste ett tantebarn og du har min fulle sympati der. Barna følger foreldrene og er man ikke venn med dem får man ingen rolle i barnets.

Du og denne damen har ikke noe forhold (ett forhold innebærer kontakt, forholde seg til hverandre) så ja, du må bare slippe både henne og barna og være tilstede for andre og bedre venninner istedet.

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

Verken hun eller noen andre i familien har kristen tro, om noe er de ateister hele gjengen. De har likevel valgt å følge tradisjon, og jeg har sagt ja til å være fadder med utgangspunkt i vår felles oppfatning: tilstedeværelse.

Jeg syns du er ufattelig krass og viser lite forståelse i dilemmaet.

Anonymous poster hash: 00567...e69

[AnonymBruker]

Verken hun eller noen andre i familien har kristen tro, om noe er de ateister hele gjengen. De har likevel valgt å følge tradisjon, og jeg har sagt ja til å være fadder med utgangspunkt i vår felles oppfatning: tilstedeværelse.

Jeg syns du er ufattelig krass og viser lite forståelse i dilemmaet.

Anonymous poster hash: 00567...e69

Selv om dere den gang var i fellesskap og tilstedeværelse i hennes barns liv var noe du hadde,så er det sjelden gitt at dette forblir tilfelle resten av livet.

Det er helt urimelig å kreve at man skal få være tilstede i noens liv fordi man var del av en seremoni og tydeligvis deler ikke hun ditt syn på saken.

Jeg skjønner ikke hva du mener jeg har utvist liten forståelse for.

Jeg har utvist forståelse for at det er sårt å miste kontakten med mennesker man er/har vært knyttet til men vi har forskjellig oppfattelse av hva du kan forvente av denne damen etter den informasjon du har gitt.

Dessuten begynte ditt dilemma med din venninne og hennes mangel på ønske om kontakt med deg, unnskyldning for mat-saken, takk for gave samt en sympati-unnskyldning for en annen venninne og ønsket ditt var at hun tok kontakt og viste deg respekt.

Du fikk ærlige svar fra flere om at det kan og bør du glemme.

Deretter endret du dilemma-premisset til din fadderrolle og utøvelse av denne.

Jeg er uenig med deg i din forventning om at du skal ha adgang til barna grunnet din rolle i deres dåps-seremoni. Uenighet, mild og sterk, må du forvente når du skriver på forum.

When you seek advice from strangers, expect the unexpected.

Anonymous poster hash: 4411a...4f2

[AnonymBruker]

Argh, du evner ikke å sette deg inn i situasjonen. Si du er Gudmor for et barn på 12 år, du har vært der hele tiden og hatt en tante-rolle. Så innser du at det ikke fungerer å være venner med foreldrene, så du må bryte kontakt. Dette innebærer automatisk også å bryte med gudbarn. Det er gjerne tungt begge veier. Det dreier ikke om å kreve sin rett, det dreier seg om å føle at det er vanskelig.

Vanskelig å forstå, skjønner jeg..

Anonymous poster hash: 00567...e69