Hva tenker dere om oppveksten til barna - tilhørighet, flytting...

[AnonymBruker]

Vi flyttet til leilighet i et veldig barnevennlig område når barnet var ett år, og har 90 kvm. Så alt er egentlig bra, men jeg ser at vi kommer til å ønske oss hobbyrom, vaskerom, uteplass...etter hvert. Men jeg vil gjerne at barna skal ha tilhørighet til et sted og slippe å måtte flytte mens de går på skolen. Det er viktig, syns jeg. Vi bor i et av Norges dyreste områder og det er ingen rekkehus her, så vi må flytte et stykke... I så fall må vi flytte ganske snart, selv om jeg egentlig ikke vil flytte herfra på lenge.

Hvordan har dere planlagt oppveksten til barna? Hva tenker dere om tilhørighet til et sted, barndomshjem, bytte skole,...?

Anonymous poster hash: d5894...5c9

[Cessa74]

Vi har tenkt nøye på dette og bosatt oss i et område som er veldig barnevennlig, god skole og mye å velge blant innen fritidsaktiviteter. Selv om jeg drømmer om bygårdsleilighet på oslo vest har jeg valgt å prioritere barna nå mens de er små og bosatt oss utenfor oslo (Kolbotn). Ville aldri drømt om å flytte etter at barna har etablert seg på skole og med venner, da dette ofte er en stor påkjenning for barna. Så lurt å tenke langsiktig ifht barns trivsel!

[AnonymBruker]

Vi flyttet fra sentrum rett etter mini ble født, i bittelite rekkehus. Det var det vi hadde råd til da, svindyrt i Oslo vest.

Nå er hun snart 3 og godt etablert i barnehage med bestevenninne, men vi ville ha større plass og større hage så da økonomien gjorde det mulig flyttet vi nå. Fremdeles på Oslo Vest, men litt mer sentralt og et område som sokner til skole som er bra etc. Hun synes selvsagt det er trist å slutte i barnehagen hvor hun har bestevenninne og alt var trygt, men barn takler endringer overraskende bra.

Mitt tips er å gjennomføre endringen når det uansett ville være en endring. I vårt tilfelle må hun flyttes til storbarnsavdeling uansett når hun fyller 3 så det ville ha blitt en stor endring med mange hun ikke kjenner. Vi bytter da barnehage når hun uansett måtte ha byttet avdeling. De får fort nye venner.

Ville gjort det før de begynner på skolen, og det lønner seg å gå litt i barnehage først så de har noen venner fra barnehagen som de skal begynne sammen med, da blir overgangen lettere.

Anonymous poster hash: a8689...d8f

[AnonymBruker]

Når jeg var liten flyttet vi flere ganger (har gått på 3 ulike barneskoler...). Jeg har et godt liv i dag, men jeg har ingen gode barndomsvenner som jeg fortsatt har kontakt med. Det kan være litt tilfeldig, men også litt fordi vennekretsen ble byttet ut flere ganger.

Så for vårt barn er planen å ikke flytte på oss, i alle fall ikke etter skolestart. (med forutsetning at barnet trives, hadde flyttet i en fei hvis jeg trodde det hadde vært bedre for barnet).

Anonymous poster hash: fba79...cd5

[AnonymBruker]

For meg er det svært viktig at sønnen min har stabilitet gjennom hele oppveksten. Selv må jeg telle på to-tre hender hvor mange hus jeg har bodd i, og det er ikke positivt. Jeg har bodd en del år i utlandet, i Nord-Norge, Vest-Norge, og på Østlandet. Jeg aner ikke hvor jeg kommer fra. Seriøst. Jeg er litt fra alle disse stedene, og det er dumt å måtte komme med en slik regle hver gang man skal bli kjent med andre. Mitt barn skal kunne si at han er herfra, og så skal ingen kunne motsi seg det mht flyttinger.

Anonymous poster hash: 14c97...7af

[Selmaa]

Da minsten kom valgte vi bort en leilighet i et dyrt område, dog barnevennlig, til fordel for et hus med hage et helt annet sted, forholdsvis langt unna der vi bodde før, hvor det er barnevennlig og skolen for frøkna er like i nærheten.

Var vanskelig, men kjenner at det var riktig i ettertid. Utrolig deilig med litt mer plass og muligheter for store og små i hjemmet.

Vi valgte også, som en annen nevnte over, å ta flyttingen samtidig som en annen endring (småbarns til stor avdeling) og dette gikk knirkefritt, unger omstiller seg raskt!

[NasseTussi]

Vi flyttet da snupp gikk i 3 klasse. Vi trives ikke her vi bor nå og snakker om å flytte tilbake til Asker. Kommer ikke til å flytte til samme område så snupp vil da evnt begynne på barneskole nr 3. når hun er i 6.klasse

Tror ikke barn lider noe nød av det. Argument om venner er fjærnt synes jeg. Jeg bodde samme sted fra jeg var 3 år til jeg som 19 åring flyttet hjemmen fra. Venninner fra barne og ungdomsskolen har jeg ikke. Oslo jente og alle fra den tiden er flyttet rundt i hele landet og utland. Tror mer småbyer har tettere bånd mellom venner enn storbyene.

[AnonymBruker]

Jeg bodde samme sted hele oppveksten (ute på landet) og hadde aldri gode venner da jeg gikk på barne/ungdomsskolen.

Anonymous poster hash: e7c29...bb5

[AnonymBruker]

Vi bodde i Bergen pga studier, og ble boende der videre pga jobb, også etter at vi fikk barn. Vi hadde lyst å flytte til mitt hjemsted, og helst før barna begynte på skolen, men pga få jobbmuligheter gikk ikke det. Heldigvis fikk vi jobber der vi ville flytte til, men da gikk det ene barnet vårt i 2. Klasse. Overflyttingen til ny skole og nytt nabolag har gått strålende for vår del, så vi angrer absolutt ikke på valget vi tok! Selv har jeg alltid tenkt at det å flytte etter skolestart må være forferdelig, men for vår del var altså ikke det.

Anonymous poster hash: 1277a...259

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er bra for barn å bytte skole flere ganger, det kan oppleves som veldig skummelt og plutselig bli hivd inn i en ny klasse med nye mennesker en må forholde seg til.

Anonymous poster hash: 8b328...6ea

[momo]

Her flyttet vi da barna mine var 9 og 3 år. Det gikk veldig bra, 9 åringen ble en av klassen fra dag 1, vi flyttet og til et barnevennlig borettslag, så de har fått venner her vi bor og.

Men nå kommer vi ikke til å flytte igjen. Begge barna går på skole nå, og for største barnet ville det vært tøffere nå. Og minste barnet bruker veldig lang tid på å bli trygg, og han stortrives nå på skolen. Så da blir vi her til de er ferdige på videregående.

[AnonymBruker]

Ts her.

Vi endte med å flytte litt ut til et rekkehus for et halvt år siden, men vi angrer. Datteren vår på 4 sliter skikkelig, hun sier ofte at hun vil flytte "hjem". Hun vil bytte rekkehuset mot leiligheten vår, og hun savner nabobarna. Før var hun supersosial, veldig trygg og "kongen på haugen", men ikke nå lenger. Jeg trodde ikke det skulle gå så hardt inn på henne, men det har det visst. Jeg håper at det går bedre etter hvert, men sånn det er nå...uff. Hadde jeg visst dette hadde jeg aldri flyttet.

Anonymous poster hash: 33f11...ae7

[Gjest Magdalene]

Det går seg nok til!

Nå kommer våren, og folk kommer litt ut av hiene sine. Og plutselig er det mange barn ute som hun kan leke med 😊

[AnonymBruker]

Ts her.

Vi endte med å flytte litt ut til et rekkehus for et halvt år siden, men vi angrer. Datteren vår på 4 sliter skikkelig, hun sier ofte at hun vil flytte "hjem". Hun vil bytte rekkehuset mot leiligheten vår, og hun savner nabobarna. Før var hun supersosial, veldig trygg og "kongen på haugen", men ikke nå lenger. Jeg trodde ikke det skulle gå så hardt inn på henne, men det har det visst. Jeg håper at det går bedre etter hvert, men sånn det er nå...uff. Hadde jeg visst dette hadde jeg aldri flyttet. Anonymous poster hash: 33f11...ae7

Gi det tid. Jeg har flyttet med datteren min, og det tok 1 1/2 år før hun ble etablert med venner. Og nå stortrives hun, og vil ikke tilbake.

Anonymous poster hash: 8eda2...8c0

[Ciara]

Jeg tror ikke det er verdens undergang for barna å flytte så lenge det ikke skjer mange ganger.

Jeg mener man bør veie hensynet til familien som helhet opp mot hensynet til stabilitet for barna. Om man velger å flytte bør det altså være såpass mange fordeler med det at det er verdt prisen. Og akkurat dét vet du bedre enn noen av oss her inne.

Jeg mener mange i dag har et overdrevet hensyn til ungene. Barn tåler mye, og de tåler også å flytte. Så lenge man ikke overdriver.

[Ciara]

Ts her.

Vi endte med å flytte litt ut til et rekkehus for et halvt år siden, men vi angrer. Datteren vår på 4 sliter skikkelig, hun sier ofte at hun vil flytte "hjem". Hun vil bytte rekkehuset mot leiligheten vår, og hun savner nabobarna. Før var hun supersosial, veldig trygg og "kongen på haugen", men ikke nå lenger. Jeg trodde ikke det skulle gå så hardt inn på henne, men det har det visst. Jeg håper at det går bedre etter hvert, men sånn det er nå...uff. Hadde jeg visst dette hadde jeg aldri flyttet.

Anonymous poster hash: 33f11...ae7

Hvordan snakker dere med henne om dette? Det er viktig å ta barn på alvor, men man kan også gå i fella med å være altfor medlidende. Barn kan manipuleres, og hvis det er best for familien som helhet å bli boende (det var jo en grunn til at dere flyttet?) ville jeg forsøkt å holde maska overfor henne og fokusere på det positive:

Så fint det er her vi bor!

Du kommer helt sikkert til å få flere venner, bare tenk på sommeren når alle leker ute!

Vi kan besøke vennene dine på det gamle stedet, eller de kan komme til oss.

Det å lære seg å akseptere endringer og finne nye venner er viktig kompetanse å ha med seg på veien.

[AnonymBruker]

Folk som mener at det ikke gjør noe å flytte har ikke peiling på hva de snakker om. Nå mener jeg ikke en eller kanskje to ganger, men mange ganger.

Jeg byttet barneskole 5 ganger, og jeg har ingen tilhørighet noe sted. Tenker ikke på et sted som hjem egentlig, og flyttet flere ganger selv etter at jeg flyttet ut.

Venner kan være ulike grunner til at man ikke har fra barndommen, men det som er mye viktigere er at man blir usikker og det tar faktisk på å flytte rundt mange ganger for et barn.

Man er alltid ny og når man er begynt å bli kjent med et sted og andre barn så er det flytting på gang igjen.

Varierer vel sikkert litt hvordan barn takler det, men jeg ga litt opp det med å få venner etter hvert. Det var svært vanskelig for meg å flytte fra venner, så da ville jeg spare meg selv for det å reise fra dem. Ble også usikker av det, og sjenansen min ble ikke bedre av at jeg gang på gang kom til nye og ukjente steder.

Anonymous poster hash: 87a4f...73c

[AnonymBruker]

Foreldre mine kjøpte et lite hus på Oslo vest før de fikk søsteren min og meg. Det var kun det essensielle da, og etter hvert bygget de ut med alle rommene de ville ha, ettersom de begge fikk bedre råd. Det går jo an å oppgradere boligen man har.

Senere flyttet de, men ikke langt unna.

En viss grad av tilhørighet synes jeg er viktig, om ikke annet så pga. stabilitet. Men de fleste vennene man har i voksen alder er heller fra vgs enn fra barnehagen. Man skal ikke overdrive betydningen av "barndomsvenner" heller, det er lett å romantisere ting i eget hode.

Anonymous poster hash: ca8fb...6cb

[AnonymBruker]

Hvordan har dere planlagt oppveksten til barna? Hva tenker dere om tilhørighet til et sted, barndomshjem, bytte skole,...?

Anonymous poster hash: d5894...5c9

For meg har tilhørlighet til barndomshjemmet og området jeg vokste opp i vært svært viktig. Vokste opp i en liten by, så vet ikke om det er veldig annerledes i en stor by som Oslo med alle bydelene og områdene rundt.

Jeg mener at man i all hovedsak bør unngå flytting etter at barna har begynt på skolen. Helst før også, men pga jobb, økonomi etc. i etableringsfase er det noen ganger det må til. Det er naturligvis forskjell på barn, og noen vil alltid komme med historier om at de byttet skole flere ganger i oppveksten og synes det var uproblematisk, men de aller fleste vil ønske stabilitet om de trives.

Er også veldig takknemlig for at foreldrene mine har beholdt det fine barndomshjemmet vårt, og ikke feks flyttet til en enklere leilighet når vi ungene flyttet ut for å studere.

Anonymous poster hash: 6485b...6f4

[AnonymBruker]

Min datter har byttet skole 2 ganger, og min sønn 1 gang. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bli boende på første stedet til barna var ferdig på grunnskolen. Men samboer taklet ikke å bruke 2-3 timer i bilen til/fra jobben hver dag, dermed flyttet vi etter påskeferien i 2. Klasse til vår datter. Min sønn begynte på skolen på høsten. Ettervert sluttet far jobben. Og jeg hadde jo egentlig alltid drømt om å dra tilbake til min barndomsbygd. Det trodde jeg aldri skulle bli mulig, men det ble det. Jeg tenkte veldig mye over å bryte barna opp en gang til. Men barna selv var veldig positive, for vi har jo masse familie der, og de har vært mye på ferie der. Så det ble ikke et nytt og fremmed sted. Så vi flyttet sommeren da min datter skulle begynne i 5 og vår sønn i 3. Og her bor vi da, og skal ikke flytte igjen før barna er ute av hus. Barna har aldri hatt det bedre enn nå. Mens jeg savner byen. Men barnas beste foran mitt ønske. Og alle er enige om at nå flytter vi ikke mer. Det er en lykke å se min sønn som før var uten venner har mange gode venner. Og min datter som hadde mye drama på skolen, har en stabil vennegjeng. Så flytting er par ganger behøver ikke være negativt. Jeg flyttet aldri i løpet av min barndom, og har rotfeste her jeg bor nå. Mens min samboer flyttet mye, og foreldrene hans har bodd på 3 forskjellige plasser etter jeg kom inn i familien(for 14 år siden). Jeg merker at han er rotløs. Men tror at han har slått seg til ro her. Dette er jo faktisk det eneste stedet han har hatt et fast holdepungt til siden vi ble sammen.

Anonymous poster hash: 8eda2...8c0