Sannheten om mitt forhold...

[AnonymBruker]

Da var det alle kortene på bordet tid…

Meg og samboeren har vært sammen i en el år nå, og slitt veldig de siste 2 årene. Nå har vi et barn på 6 mnd sammen og jeg vurderer hver eneste dag å ta med meg barnet å flytte ut.

Mannen flørtet kraftig med gamle exer og fremmede damer på nett for ca 2 år siden, da jeg fant ut av det ble jeg helt knust og mistet all selvtillit. Jeg tilgav han (forsøkte å tilgi) og vi holdt sammen. Dette har skjedd flere ganger siden, han har vært medlem på sexsider hvor han har sendt meldinger til damer om at han vil gi dem en natt de aldri vil glemme osv osv.

Alle disse utro-historiene sier han at han ikke husker, da dette skal ha skjedd når han har drukket.

Han er alkoholiker, begynte endelig i aa før jul men drikker en del enda. Kan ikke stole på at han kan holde seg edru uten at vi har avtalt nøyaktig at han skal og må holde seg edru.

Han drikker seg ikke alltid full, men drikker hver dag.

Han sover ekstremt masse og er et B-menneske av en egen verden. Nå som vi har et barn er det veldig slitsomt da jeg har barnet hver eneste morgen alene. Avtalte med mannen at han kunne sove til 9 hver dag han har fri og så stå opp med oss og ha litt koselig sammen, men dette klarer han kanskje 2 dager og så sklir det ut igjen.

Han jobber deltid og mye skift og er derfor hjemme en god del. (drikker aldri når han skal på jobb btw)

Vi krangler hver eneste dag, jeg kjefter og han trekker seg unna og vi er inni en utrolig vond sirkel her som jeg ikke ser noen ende på. Sier til han at jeg vil flytte, men nå hører han det så ofte at det ikke bryr han lenger.

Han behandler meg ofte som at jeg ikke betyr noen ting, jeg føler vel at jeg fortjener å ha det slik hvis ikke hadde jeg vel reagert mer.

Er kjempe vanskelig å ta det steget å flytte ut. Ingen vet hvordan vi egentlig har det, og for alle andre fremstår vi nok som et ganske stekt par.

Når vi har det fint har vi det kjempefint, det bare er så lenge siden vi har hatt det virkelig fint.

Jeg syns det er et nederlag og skammer meg masse over forholdet mitt og at jeg finner meg i dette, men klarer liksom ikke å ta steget helt ut. Føler jeg må prøve hardere før jeg gir opp.

Er veldig mye skam forbundet med dette for meg, vil ikke at dette skal komme ut eller at folk skal vite hva som har foregått her.

Vi har også planlagt humanetisk navnfest i mai, allerede sendt ut invitasjoner og sånt. Det må jo avlyses. Hvordan gjør dette rent praktisk?

Om jeg går ønsker jeg heller ikke at han skal ha barnet alene før drikkingen er under kontroll.

Vet at vi må til mekling om vi går fra hverandre, men da vil jeg altså ikke at han skal ha barnet. Er dette mulig?

Har jeg krav på ekstra støtte fra nav om jeg blir alene? Annet enn dobbel barnetrygd?

Blir dyrt å bo alene, så kan bli litt trangt økonomisk sett. Har jeg krav på bostøtte?

Dette ble litt langt. Trenger vel et nytt perspektiv på forholdet mitt.

Ser utifra det jeg har skrevet at jeg egentlig har bestemt meg for å dra, men ønsker jo at vi skal klare dette og være lykkelige sammen og være en familie. Trenger bare det siste sparket for å klare det.

Anonymous poster hash: ccb37...3ce

[Gjest navnelapp]

Eg må berre seie at eg kan ikkje begripe kvifor folk får barn med ein sambuar som ein har "slitt med" over fleire år. Det er eit mysterium.

Nei, du treng ikkje avlyse namnefesten. Den kan vel gjennomførast sjølv om dokke ikkje bur i lag? Du klarer ikkje å hindre han i å ha barnet, sjølvsagt ikkje. Men i byrjinga er det nok begrensa med samver, fordi barnet er så lite. At han skal ha barnet over natta kjem nok ikkje med ein gong, iallfall ikkje viss du ammar. Å nekte han samver er berre dumt, med mindre han lever eit slikt liv at det ikkje er bra for barnet. Når han klarer å halde på ein jobb skal det mykje til.

Vil du flytte, så bit hovudet av skamma, det er mange som har gjort det før deg. Har du jobb? Retten til bustøtte vert berekna ift dine samla inntekter. Vil du flytte så klarer du det, berre du bestemmer deg.

[AnonymBruker]

Du sier du føler du må prøve hardere før du gir opp. Kjære deg, du har prøvd så godt du kan i over 2 år.

Flott at han tar tak i alkoholproblemet og går til AA! Men før han er tørrlagt så ville jeg heller ikke latt han få ha barnet alene, og dette tror jeg nok familieværnkontoret er enig i.

Dere må i mekling der uansett om dere skiller dere, så du kan ta det opp da.

Bostøte og slikt har litt å si med hvor mye du tjener

Jeg ville tatt kontakt med nav og hørt hva de kan gjøre før du tar opp dette med mannen din, så du vet hva du går til.

Å bo alene klarer du! Mange som har klart det før deg, så dette skal gå bra.

Jeg sier ikke at du skal dumpe han, men etter det jeg leser har du gjort alt du kan, det står liksom på han nå.

Anonymous poster hash: ad423...92d

[Barcelone]

For barnets skyld ville jeg ha flyttet ut. Jo før jo heller. Nå er jo barnet så lite at det ikke vil huske noe av det heller. Skjønner ikke at du vil være sammen med en alkoholiker som ikke har respekt for deg eller forholdet deres. At han drikker er ingen unnskyldning for måten han holder på på nettet.

Må si meg enig med de andre her som skriver at de ikke skjønner at man får barn under slike forhold. Får da være grenser for naivitet! Nei kom deg ut du og begynn livet ditt på nytt med den lille babyen din.

[AnonymBruker]

du har overgangstønad i 3 år i forhold til lønna di.

Dobbel barnetrygd og ca 60% dekning for barnehage/barnepass opptil en viss sum i mnden.

Bostøtte er det ikke alle som har krav på.da skal du tjene lite for og ha krav på det.og dt er ikke store summen man får etter det jeg har forstått.

Er veldig tøft og være aleine med ett så lite barn.og regn med at du blir sittende 100% pga farens alkoholisme.

kansje han faktisk kutter ut barnet helt for en periode,at når du flyttet ut endr han enda mer på kjøret.

Det skjedde i alle fall her og det tok ett par år får barnefar fikk fotfeste igjen..

Så hvis du flytter så vær litt forberedt på en periode som blir tøffere enn du kan forestille deg nå i dag.

Hverdagen fungerer kun fordi den må,ikke fordi verden er jævla flott.

Lykke til :-)

Anonymous poster hash: 4355d...7b5

[Gjest Heartbeat]

Har du lav inntekt har du krav på bostøtte. Du får også overgangstønad, ekstra barnetrygd og stønad til barnetilsyn. Pluss bidrag

Håper du flytter ut og tar med deg barnet. At han drikker er ikke bra for ungen

[AnonymBruker]

Uuf. Stakkar. Vet hva du snskker om. Den skammen i et feministisk samfunn, hbor sterke kvinner forlater menn for det minste. Du er nok ikke alene, du har i hvertfall et barn, du er ikke alene. Du kan ta barnet og flytte. Kjøpe en hund, se fremover og ikke bakover. Jeg har selv vurdert å få barn med en idiot, fordi jeg vil ha barnet, ikke han. Redd toget har gått og jeg aldri vim få barn med en jeg elsker. Jeg forstår deg godt. Håper du flytter ut og lnsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: d4e56...308

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Hvorfor valgte du å få barn med han i løpet av de to siste årene når det er de årene dere har slitt?!

Anonymous poster hash: 3fb50...411

[Barcelone]

Uuf. Stakkar. Vet hva du snskker om. Den skammen i et feministisk samfunn, hbor sterke kvinner forlater menn for det minste. Du er nok ikke alene, du har i hvertfall et barn, du er ikke alene. Du kan ta barnet og flytte. Kjøpe en hund, se fremover og ikke bakover. Jeg har selv vurdert å få barn med en idiot, fordi jeg vil ha barnet, ikke han. Redd toget har gått og jeg aldri vim få barn med en jeg elsker. Jeg forstår deg godt. Håper du flytter ut og lnsker deg lykke til.

Anonymous poster hash: d4e56...308

Dette er da ikke en bagatell. Kan til dels være enig i at en del par gir opp for lett. Men her er det altså snakk om en alkoholisert mann som driver og flørter med andre damer og skylder på fylla. Barn skal skånes mot folk meg rusproblemer, mor/far eller hvem det måtte være. Det finnes aldri noen god unnskyldning for å ha barn i et hjem med rusmisbruk!

[Kontormus]

Du har faktisk ikke noe valg! Barnevernet godtar ikke at småbarn lever sammen alkoholikere, så om du ikke tar med barnet og forlater ham, vil BV sannsynligvis flytte barnet. Og de driter i deg!

Jah.... ikke akkurat hyggelig tanke, men dessverre kan det vli slik i ytterste konsekvens.

Og faren vil ikke få samvær så lenge han drikker. Han må ha vært tørrlagt ganske lenge før en skal stole på at han ikke drikker når han har ansvar for barnet.

[AnonymBruker]

Takk. Ordla meg feil. Kvinner forlater menn for bagateller i våre dager, og det er nesten ansett som mer akseptert. Da er man en kvinne som ikke lar seg pille på neses. Så det å bli i et forhold med alkohol og svik, det er skam. Det føles i hvertfall sånn. Man er liksom ikke noe offer, men får fort dkylden for å være svak. Det som var poenget. quote name="Barcelone" post="13911191" timestamp="1391445709"]

Dette er da ikke en bagatell. Kan til dels være enig i at en del par gir opp for lett. Men her er det altså snakk om en alkoholisert mann som driver og flørter med andre damer og skylder på fylla. Barn skal skånes mot folk meg rusproblemer, mor/far eller hvem det måtte være. Det finnes aldri noen god unnskyldning for å ha barn i et hjem med rusmisbruk!

[heartache]

Da var det alle kortene på bordet tid…

Meg og samboeren har vært sammen i en el år nå, og slitt veldig de siste 2 årene. Nå har vi et barn på 6 mnd sammen og jeg vurderer hver eneste dag å ta med meg barnet å flytte ut.

Mannen flørtet kraftig med gamle exer og fremmede damer på nett for ca 2 år siden, da jeg fant ut av det ble jeg helt knust og mistet all selvtillit. Jeg tilgav han (forsøkte å tilgi) og vi holdt sammen. Dette har skjedd flere ganger siden, han har vært medlem på sexsider hvor han har sendt meldinger til damer om at han vil gi dem en natt de aldri vil glemme osv osv.

Alle disse utro-historiene sier han at han ikke husker, da dette skal ha skjedd når han har drukket.

Han er alkoholiker, begynte endelig i aa før jul men drikker en del enda. Kan ikke stole på at han kan holde seg edru uten at vi har avtalt nøyaktig at han skal og må holde seg edru.

Han drikker seg ikke alltid full, men drikker hver dag.

Han sover ekstremt masse og er et B-menneske av en egen verden. Nå som vi har et barn er det veldig slitsomt da jeg har barnet hver eneste morgen alene. Avtalte med mannen at han kunne sove til 9 hver dag han har fri og så stå opp med oss og ha litt koselig sammen, men dette klarer han kanskje 2 dager og så sklir det ut igjen.

Han jobber deltid og mye skift og er derfor hjemme en god del. (drikker aldri når han skal på jobb btw)

Vi krangler hver eneste dag, jeg kjefter og han trekker seg unna og vi er inni en utrolig vond sirkel her som jeg ikke ser noen ende på. Sier til han at jeg vil flytte, men nå hører han det så ofte at det ikke bryr han lenger.

Han behandler meg ofte som at jeg ikke betyr noen ting, jeg føler vel at jeg fortjener å ha det slik hvis ikke hadde jeg vel reagert mer.

Er kjempe vanskelig å ta det steget å flytte ut. Ingen vet hvordan vi egentlig har det, og for alle andre fremstår vi nok som et ganske stekt par.

Når vi har det fint har vi det kjempefint, det bare er så lenge siden vi har hatt det virkelig fint.

Jeg syns det er et nederlag og skammer meg masse over forholdet mitt og at jeg finner meg i dette, men klarer liksom ikke å ta steget helt ut. Føler jeg må prøve hardere før jeg gir opp.

Er veldig mye skam forbundet med dette for meg, vil ikke at dette skal komme ut eller at folk skal vite hva som har foregått her.

Vi har også planlagt humanetisk navnfest i mai, allerede sendt ut invitasjoner og sånt. Det må jo avlyses. Hvordan gjør dette rent praktisk?

Om jeg går ønsker jeg heller ikke at han skal ha barnet alene før drikkingen er under kontroll.

Vet at vi må til mekling om vi går fra hverandre, men da vil jeg altså ikke at han skal ha barnet. Er dette mulig?

Har jeg krav på ekstra støtte fra nav om jeg blir alene? Annet enn dobbel barnetrygd?

Blir dyrt å bo alene, så kan bli litt trangt økonomisk sett. Har jeg krav på bostøtte?

Dette ble litt langt. Trenger vel et nytt perspektiv på forholdet mitt.

Ser utifra det jeg har skrevet at jeg egentlig har bestemt meg for å dra, men ønsker jo at vi skal klare dette og være lykkelige sammen og være en familie. Trenger bare det siste sparket for å klare det.

Anonymous poster hash: ccb37...3ce

jeg synes absolutt du skal ta steget og flytte ut. snakk med dine nærmeste om hvordan du egentlig har det, åpn deg opp og forklar. når det gjelder nav vet jeg ikke helt sikkert, men jeg hadde tatt meg en tur innom og bestilt en time og snakket med en rådgiver og forklart historien min sånn som den var. de er meget villige til å hjelpe og jeg tror du får det mye bedre uten han!

[Gjest Makemeloveit]

Jeg synes du burde flyttet ut. Barnet får uansett ikke lov å være med barnefar om han er alkoholiker, så det skal du ikke bekymre deg for. Du har prøvd alt, det er han som driter seg ut. Trist, men sant. Jeg håper at det på en eller annen måte ordner seg for deg og barnet ditt.