Jeg sliter psykisk, og skal satse på en rik mann.

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig psykisk, og klarer ingenting. Jeg ønsker mye, men klarer ikke gjøre noe.

Jeg ønsker å studere, men har ingen selvtillit. Føler at det blir mye ansvar, og at jeg er redd for at jeg ikke skal takle dette.

Jeg kan bli veldig langt nede om ting blir for mye for meg, også kan jeg også være høyt oppe om jeg er i en god periode.

Jeg er ellers veldig fornuftig og ordentlig, og er opptatt av kosthold og mosjon. Jeg klarer hverdagsting som å lage mat, dusje, rydde, betale regninger osv osv

Jeg får AAP av NAV og har vært på det i mange år. Det kan godt hende jeg blir uføretrygded, og da skal jeg ærlig innrømme at jeg blir lettet.

Akkurat nå jobber jeg i en skjermet bedrift, så får vi se hva som skjer etterhvert.

Jeg skulle ønske dere kunne være meg for en dag, så ville dere forstå hvor mye jeg sliter med ting dere tar som en selvfølge.

Jeg sliter veldig sosialt, og jeg sliter med å gjøre ting. Ønsker jo å studerer og å jobbe med ansvar, men jeg holder meg selv igjen pga dårlig selvtillit.

Nå har jeg møtt på en rik mann. Rik og rik, han er vel en normal mann, men han har fast jobb og god inntekt og kjøpte bolig før det ble for dyrt i Oslo.

Jeg tenker at han er redningen, for jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg er selvfølgelig veldig interessert i han også, og ønsker å bli mer kjent, men jeg det høres kanskje ikke så bra ut å være sammen med en som meg?

Måtte bare få det ut!

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[Gjest Violetta]

Det virker jo som han ser en verdi i deg som du ikke ser selv. Dersom han vil ha deg, er ikke det bra nok? Penger er faktisk ikke alt.

Endret 2. februar 2014 av Violetta

[AnonymBruker]

Det virker jo som han ser en verdi i deg som du ikke ser selv. Dersom han vil ha deg, er ikke det bra nok? Penger er faktisk ikke alt.

Joda, men jeg vet jo ikke om han ønsker å satse på meg?

Jeg sliter jo sosialt, så om jeg må være med han på sosiale ting, så vet jeg jo ikke alltid om det går?

Og jeg har jo min egen økonomi, så jeg kommer ikke til å snylte på han...

Jeg er bare så redd hele tiden, og engstelig. Redd for å være alene, for det er jeg jo hele tiden, og jeg føler jeg trenger noen å klamre meg fast til?

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Går du til psykolog?

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

[AnonymBruker]

Går du til psykolog?

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

Nei, men jeg vurderer det. Har dessverre hatt dårlig erfaring med psykologer og psykiatere.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Da bør du absolutt gjøre det.

Det at du skriver du trenger noen å klamre deg til er ikke et godt tegn - da kan det ende opp med at mannen føler seg kvalt og stikker.

Moren min er også en som trenger å klamre seg til andre, og det er slitsomt å leve med. Hun går heller ikke til psykolog. Det er sikkert vondt å lese dette, men jeg vil bare ikke at du skal ende opp som henne.

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

[AnonymBruker]

Da bør du absolutt gjøre det.

Det at du skriver du trenger noen å klamre deg til er ikke et godt tegn - da kan det ende opp med at mannen føler seg kvalt og stikker.

Moren min er også en som trenger å klamre seg til andre, og det er slitsomt å leve med. Hun går heller ikke til psykolog. Det er sikkert vondt å lese dette, men jeg vil bare ikke at du skal ende opp som henne.

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

Jeg ønsker jo å bli en normal person, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an?

Hvorfor er moren din som hun er?

Jeg føler at om jeg blir uføretrygded, så har jeg en trygg, fast inntekt resten av livet. Jeg sliter som sagt sosialt, så jeg klarer ikke være i jobb med andre. Det er derfor jeg er i denne skjermede bedriften, for å se om det går bedre eller ikke.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Jeg sliter veldig psykisk, og klarer ingenting. Jeg ønsker mye, men klarer ikke gjøre noe.

Jeg ønsker å studere, men har ingen selvtillit. Føler at det blir mye ansvar, og at jeg er redd for at jeg ikke skal takle dette.

Jeg kan bli veldig langt nede om ting blir for mye for meg, også kan jeg også være høyt oppe om jeg er i en god periode.

Jeg er ellers veldig fornuftig og ordentlig, og er opptatt av kosthold og mosjon. Jeg klarer hverdagsting som å lage mat, dusje, rydde, betale regninger osv osv

Jeg får AAP av NAV og har vært på det i mange år. Det kan godt hende jeg blir uføretrygded, og da skal jeg ærlig innrømme at jeg blir lettet.

Akkurat nå jobber jeg i en skjermet bedrift, så får vi se hva som skjer etterhvert.

Jeg skulle ønske dere kunne være meg for en dag, så ville dere forstå hvor mye jeg sliter med ting dere tar som en selvfølge.

Jeg sliter veldig sosialt, og jeg sliter med å gjøre ting. Ønsker jo å studerer og å jobbe med ansvar, men jeg holder meg selv igjen pga dårlig selvtillit.

Nå har jeg møtt på en rik mann. Rik og rik, han er vel en normal mann, men han har fast jobb og god inntekt og kjøpte bolig før det ble for dyrt i Oslo.

Jeg tenker at han er redningen, for jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg er selvfølgelig veldig interessert i han også, og ønsker å bli mer kjent, men jeg det høres kanskje ikke så bra ut å være sammen med en som meg?

Måtte bare få det ut!

Anonymous poster hash: 36270...3a0

Satse på en mann for at det skal være redningen din? Lykke til

Anonymous poster hash: 31eec...264

[Gjest Ironically me]

Vær litt forsiktig med å tenke at han er redningsplanken, for hva blir du for han da?

Skal jeg anbefale noe, så ramser jeg opp samtale eller terapigrupper evt en god gestaltterapeut - før jeg evt sjekket ut en psykolog. Det er ingen gjør det som er jobben din, uansett.

Hva blir du lettet av ved uføretrygd?

Min bakgrunn og historie har sikker bare enkelte ørsmå likhetstrekk med din.

Jeg har gått ut av det komfortable. Det har vært så vanskelig, og det er utrolig jæ..... vondt, men likevel - det anbefales å forlate komforsonen!

Dette er kanskje ikke det du ønsker å lese nå, men du skriver at du har ønsker!

Få med deg hele kroppen, hele deg på det og bruk livet for alt det er verdt.

Tenker du står ved et veiskille nå, og jeg ville be deg om ikke å ta den lette!

-Stor klem til deg!

[AnonymBruker]

Jeg ønsker jo å bli en normal person, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det an?

Hvorfor er moren din som hun er?

Jeg føler at om jeg blir uføretrygded, så har jeg en trygg, fast inntekt resten av livet. Jeg sliter som sagt sosialt, så jeg klarer ikke være i jobb med andre. Det er derfor jeg er i denne skjermede bedriften, for å se om det går bedre eller ikke.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

Min mor hadde en jobb da hun møtte min far. Hun slet med det samme du sliter med nå, men det at hun hadde en jobb var nok godt for henne. Hun hadde hobbyer før, og var i det store og det hele mye bedre og sunnere. Hun kjørte bil og betalte regninger.

Etter at hun giftet seg ga hun opp å prøve å bli bedre, hun sluttet i jobben og klamret seg til pappa. Hun sluttet med hobbyene og bevegde seg knapt ut av huset. Hun var redd for å gå ut tidligere også, men det at hun sluttet i jobben gjorde at hun kunne mure seg inne enda mer og bli enda dårligere. Hun har ikke kjørt bil på mange, mange år og hun tør heller ikke betale regninger.

Vær så snill, ikke slutt i jobben din. Og gå til psykolog, terapeut eller noen du føler du kan snakke med, ellers kan dette bli din fremtid.

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 48bf3...b30

[AnonymBruker]

Satse på en mann for at det skal være redningen din? Lykke til

Anonymous poster hash: 31eec...264

Ja, jeg vet det høres dumt ut ... jeg må bli selvstendig, men klarer det ikke.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Vær litt forsiktig med å tenke at han er redningsplanken, for hva blir du for han da?

Skal jeg anbefale noe, så ramser jeg opp samtale eller terapigrupper evt en god gestaltterapeut - før jeg evt sjekket ut en psykolog. Det er ingen gjør det som er jobben din, uansett.

Hva blir du lettet av ved uføretrygd?

Min bakgrunn og historie har sikker bare enkelte ørsmå likhetstrekk med din.

Jeg har gått ut av det komfortable. Det har vært så vanskelig, og det er utrolig jæ..... vondt, men likevel - det anbefales å forlate komforsonen!

Dette er kanskje ikke det du ønsker å lese nå, men du skriver at du har ønsker!

Få med deg hele kroppen, hele deg på det og bruk livet for alt det er verdt.

Tenker du står ved et veiskille nå, og jeg ville be deg om ikke å ta den lette!

-Stor klem til deg!

Jeg tenker at om jeg blir uføretrygded, så får jeg en trygg, fast inntekt resten av livet. Jeg må jo ha penger å leve av, og jeg klarer jo ikke fungere sosialt.

Har gått 2 år i gruppeterapi, og det gikk dårlig...jeg klarte ikke si noe iløpet av disse 2 årene, og satt der som en annen raring.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Min mor hadde en jobb da hun møtte min far. Hun slet med det samme du sliter med nå, men det at hun hadde en jobb var nok godt for henne. Hun hadde hobbyer før, og var i det store og det hele mye bedre og sunnere. Hun kjørte bil og betalte regninger.

Etter at hun giftet seg ga hun opp å prøve å bli bedre, hun sluttet i jobben og klamret seg til pappa. Hun sluttet med hobbyene og bevegde seg knapt ut av huset. Hun var redd for å gå ut tidligere også, men det at hun sluttet i jobben gjorde at hun kunne mure seg inne enda mer og bli enda dårligere. Hun har ikke kjørt bil på mange, mange år og hun tør heller ikke betale regninger.

Vær så snill, ikke slutt i jobben din. Og gå til psykolog, terapeut eller noen du føler du kan snakke med, ellers kan dette bli din fremtid.

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

Høres ut som en situasjon jeg lett kunne havnet i, så lenge mannen var snill mot meg,

men nei, det frister jo ikke å havne i denne situasjonen.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymous poster hash: 48bf3...b30

Jeg er 32 år.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[AnonymBruker]

Nei, men jeg vurderer det. Har dessverre hatt dårlig erfaring med psykologer og psykiatere.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

Det er vanskelig å være psykisk syk, men du har faktisk et ansvar for å hjelpe deg selv også. At du har dårlige erfaringer både med psykologer og psykiatere, er det dem det er noe feil med, eller er det du som har for mye selvmedlidenhet? Harde ord, tenker du, men du må satse alt du har på å bli bedre, jeg har selv vært svært langt nede, en psykolog hjalp meg, samtidig som jeg virkelig tok tak i meg selv, jobba myyye med tankene mine. Tok noen år ja, men det var verdt slitet for idag er jeg frisk og i full jobb. Livet er herlig.

Anonymous poster hash: 32e7a...ee3

[AnonymBruker]

Det eneste jeg reagerer på er at du nevner han som redningen din. For en person som blir det kan det fort bli en byrde dersom det ikke blir bedre, og det kan bli verre for deg og så slutt.

Anonymous poster hash: e1daf...8f1

[AnonymBruker]

Vær litt forsiktig med å tenke at han er redningsplanken, for hva blir du for han da?

TS, dette er noe du må ha i tankene.

Jeg skal ikke legge skjul på at det ikke har vært bra for pappa at mamma bruker ham som redningsplanke. Hun klamrer seg også til oss barna, og da spesielt meg, ettersom jeg er eldst.

Det er en større påkjenning en det kanskje høres ut å skulle være redningsplanke, krykke, klagemur og psykolog for et voksent menneske, og det har vært en påkjenning for forholdet mellom mine foreldre.

Min far fortalte meg en kveld at han drømte om skilsmisse, men at økonomien satte en stopper for det. Jeg tror en skilsmisse nok ville gjort min far godt, men min mor, som har vokst rundt ham som en slyngplante og nærmest kvalt ham, ville kollapset.

Anonymous poster hash: 0bd03...dc4

[Gjest Ironically me]

...resten av livet - det setter ikke jeg penger på! Sa du ikke noe på to år? Ta tak i deg selv, for du vil jo noe. Du har jo startet en tråd her.

Jeg tenker at om jeg blir uføretrygded, så får jeg en trygg, fast inntekt resten av livet. Jeg må jo ha penger å leve av, og jeg klarer jo ikke fungere sosialt.

Har gått 2 år i gruppeterapi, og det gikk dårlig...jeg klarte ikke si noe iløpet av disse 2 årene, og satt der som en annen raring.

Anonymous poster hash: 36270...3a0

[Barbiebabe]

Nei nei ikke tenk på han som redningen, kjæresten din, her i livet må man kun stole på seg selv, har jeg erfart.Du blir veldig uselvstendig av å måtte tenke på andre som din redning.Det har jeg brent meg på, for å si det sånn.Du kan blir veldig skuffet også, om han dumper deg eller dør, hva da ?