vil han alltid tvile på at jeg er Den Rette?

[Gjest ikke Kvinnen]

Jeg har møtt en mann som jeg stortrives sammen med. Vi har en herlig kjemi, mye latter, skravling og kosing når vi tilbringer tid sammen. Når vi ikke er sammen, hører jeg INGENTING fra han. Ikke en sms en gang... Og sender jeg en, så tar det år og dag før han svarer.

Bakgrunn; Vi møttes ute, fikk litt flying start (klina og koste oss hele natten...), jeg ble betatt og sikkert litt for ivrig med mld og mail, han angret seg derimot og sendte en mail hvor han beklaget situasjonen, men at han følte vi ikke var de rette for hverandre. Jeg ringte han og sa at han hadde nok misforstått meg litt, men at jeg selvsagt respekterte følelsene hans (hva ellers kunne jeg gjøre?), og tenkte at mannen var tapt sak for min del.

Jeg stakk bort til han med noen penger jeg hadde lånt, han inviterte meg inn og vi skravlet i mange timer..og det endte med at han fulgte meg hjem og tok initiativ til et nytt møte uka etter. (ikke noe kyss eller klemming)

Vi møttes, hadde det kjempegøy...han tok intiativ til kos og kyss, men sa at han alltid blir veldig forelsket med en gang når han blir forelsket..og slik hadde han ikke følt det med meg. Og hans erfaring er at faller han ikke så det ljomer i løpet av de første minuttene, så vil følelsene bare avta..selv om han blir litt sjarmert eller betatt der og da.

Jeg følte selvsagt skuffelse og vurderte om jeg bare burde gå hjem...men vi hadde det så fint sammen at jeg ble med ham hele natten....angrer ikke et sekund. 8)

Det tok tid før vi møttes igjen...men han var veldig pågående og virket unektelig interessert da vi omsider møttes. Jeg var mer nølende, pga jeg ikke har lyst å bli forelska i en som egentlig avskrev meg etter to minutter...

Men da plutselig ble han veldig klar på at han ville ha mer tid...og sa det ville være veldig trist å miste meg nå. Uten å gi det en sjanse...han sa at han ikke kunne garantere noe, og at han forsatt følte seg usikker. Men han sa også at han følte seg tiltrukket av meg, og egentlig likte meg bedre og bedre..noe som ikke var vanlig. Nå har vi delt endel netter sammen (vi har ikke anledning til å møtes på dagtid pga jobber/forpliktelser kolliderer..), og vi har det utrolig godt sammen...det er vi enige i. Det er tankene om fremtiden som henger litt i det blå. Hvorvidt det finnes noen fremtid for oss... :-? I periodene mellom hver gang vi møtes hører jeg som nevnt ikke det plukk fra ham. Vi har møttes noen ganger etter første gang vi rota uten at noe fysisk skjedde (jeg følte for å roe ned...han respekterte), men de siste gangene har det vært netter med mange kjærtegn, lange samtaler og god sex. Han spør mye om meg og livet mitt (før og nå), og virker nysgjerrig på finne ut hvem jeg er. Men forsatt sier han at han ikke vet hva han føler for meg.

Poenget mitt er...vil han alltid tvile på at jeg er Den Rette, fordi han ikke falt med en gang? (spør dere som har det slik som han..jeg har aldri følt det sånn..utvikler forelskelse over tid. har blitt betatt i løpet av sekunder, men ikke forelsket). .

Han har plutselig gitt uttrykk for at han vil at jeg skal ta intiativ til møter, men jeg føler at det blir feil da jeg er redd for å virke masete..da det er tydlig at jeg er mer utålmodig enn han. (og sikkert mer interessert :oops: ) Jeg prøvde å få han til å forstå dette, at jeg ikke ville mase, og at jeg foretrekker at han (som også er mest opptatt med jobb og studier) kommer med forslag og tid og sted...

Jeg forstår ingenting... Først full avvisning, så sterke oppfordringer om å bli...så null kontakt på ei uke, så plutselig intens interesse da vi møtes, for så å kaste ballen over i mine hender...mens han forsatt sier han er usikker på hva han vil..halleluja! Og han påstår han er enkel

Bare en ting...vi møttes på blind date, og han visste at jeg har to barn før vi møttes. Han sa sist vi møttes at han vegrer seg for å involvere seg med en dame med barn... (han har vært singel leeeeeenge...jeg har nettopp blitt singel etter å ha være sammen med en mann i ett år..bruddet med han jeg har barn med skjedde for 1 1/2 år siden)

Kan det være han hadde avskrevet meg før vi møttes?

Uff...jeg er så redd for å bli såret her...

Vi har det så fint sammen, men det ligger hele tiden og kverner i bakhodet at han føler at jeg ikke er "nok". '

Skal jeg gi ham tid (og risikere bli heftig forelsket selv...jo mer tid vi tilbringer sammen, jo mer føler jeg for ham), eller skal jeg bryte nå da jeg forsatt kan komme ut av det med stolthet og hjerte i god behold?

Jeg føler meg så usikker....

[Gjest Hillary..]

Tja, sånne fyrer kan det være artig å diagnostisere.... men ikke like artig å få følelser for...

Kanksje han litt angst for å binde seg?

Ikke har kontakt med egne følelser?

Befinner seg på barnehagestadiet? (Noen menn er fryktelig sent utviklet... )

Eller er en (ufrivillig) drittsekk?

Ligg veldig lavt og se andre... Du kan jo ikke forholde deg til det han sier...

[Gjest Fucking ustabil?]

Denne mannen høres jo ut som reinkarnasjonen på Mr. vag og uklar!

Slike er det ikke lett å forholde seg til...men ut fra det du forteller er du nok bare sex for ham og ikke noe mer.

Er du klar for et seriøst forhold: glem det. Da må det komme fra HAM.

[Gjest been there]

Min var akkurat sånn. Jeg satset på at han kom til å "finne ut etter hvert" at jeg var den Rette. Jeg følte det jo slik, hvorfor skulle ikke han også innse det?

Men det endte tragisk, han dumpa meg (etter lang tid med litt fram og tilbake) fordi han savnet den ekstra lidenskapelige følelsen og gnisten han mente var absolutt nødvendig i et forhold.

Nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde det slutt for lenge siden, jeg trodde at han kunne forandre seg og bli kvitt forpliktingsvegringa. Typisk klisjefeil vi jenter gjør, men jeg følte at det jeg og han hadde var sååå unikt og kunne ikke sammenlignes med andre forhold. (Igjen typisk klisjefeil)

Håper å møte en nå som vet at han vil ha meg og gir tydelig uttrykk for det!

[nyibyen]

"been there" var forresten meg (nydumpa og nyibyen) som ikke giddet å logge meg inn...

Glem ham, du fortjener noen bedre!!!

[Gjest Anonymous]

Been there too...............Ta på deg joggeskoa og løp!

I mitt tilfelle endte det med at to år av livet mitt ble preget av usikkerhet, fortvilelse og frustrasjon. Jeg holdt ut med denne mannen fordi jeg også var overbevist om at bare jeg ga han den tiden han ba om, ville han nok bli sikker på sine følelser ovenfor meg........Vil du vite hvordan hele greia endte? Han dumpa meg da han fant ei ny dame som han kanskje følte litt mer for....så mye var jeg verdt for denne mannen- Grei å ha når han føølte for å ha en samtalepartner,elskerinne,venn.....men jeg var ikke den han ville være i et stabilt og gjensidig forhold med.

[BREKKA LILL]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er som tatt ut mitt liv -s-

Jeg møtte han på fest og ble helt borte vekk i han. Mitt liv dreide seg bare om han -nesten- Klarte ikke å fungere uten han. Men han turte ikke å ta sjansen. Årsakene var mange: Han var redd for å bli såret pga at han ble såret av ei annen jente med barn. Redd for å binde seg, var redd hva kompisene ville si ( jeg har barn ), var redd han skulle bli glad i barna, for så at jeg dumpet han, var redd min pågåenhet, var redd for å miste seg selv, kort sagt han var ekstrempt redd for å gjøre forandringer med livet, som han ikke hadde kontroll over..

jeg skjønte han veldig godt, for det er et stort steg å være singel og så få et forhold til ei dame / mann som har barn fra før... Da er man ikke bare en kjæreste, men også en "forsørger" for et barn. Hvis det ikke går med forholdet, er det ikke bare den ene parten som blir såret, men en hel familie..

Når man tenker på hvor "redd" enkelte menn er for å gifte seg og få barn, kan man lett forholde seg til den angsten de føler når man "tvinger" på de ansvar..

Selv om den mannen jeg snakker om var glad i meg og vi hadde et fantastisk forhold, var han skeptisk pga all ansvaret han følte seg "pålagt".

Det endte med at jeg sa at dette ikke gikk, hvis han ikke taklet det at jeg hadde barn og jeg gjorde det slutt - før barna ble involvert.

Mitt problem var at han etter noen måneder fant ut at han ville prøve like vel, men da hadde jeg allerede bestemt meg for å flytte fra stedet fordi jeg ikke hadde en fremtiden sammen med han og ikke hadde annen tilknytning til stedet.. Jeg var ikke villig til å ta sjansen på en mann som var så usikker på meg, selg selv og forholdet.. Om det ville ha fungert?? Det får jeg aldri vite, men både jeg og han har det bra på hver vår kant -s-

Jeg ville med dette si at en mann kan trenge tid før de helt vet hva de vil. Men når de sier at de vil noe - spesielt innen ansvar, så står de vel oftest på det.. Eller han noen andre erfaringer på dette? jeg tror mange menn ikke liker så store forandringer...

[Gjest Anonymous]

For å holde oss til trådstarter så var vel ikke barn i forhold som var problemet? Problemet var vel om han egentlig er klar for et forhold med henne? Hun var usikker på om han var tilstrekkelig forelsket i henne.

Men for all del, jeg skjønner din frustrasjon, Brekka Lill......jeg har også inntrykk av at mange menn( jeg sa ikke ALLE menn) har vegring for forpliktelser og ansvar i mange sammenhenger.

[BREKKA LILL]

For å holde oss til trådstarter så var vel ikke barn i forhold som var problemet? Problemet var vel om han egentlig er klar for et forhold med henne? Hun var usikker på om han var tilstrekkelig forelsket i henne.

Ja, jeg skjønner det -s- men jeg ville bare påpeke at hun ikke er alene. Det er ikke hun + han = sant, men hun + hennes barn + han = sant...

Hun er usikker ja, men det er fordi han er vinglete og hvorfor er han vinglete?? Jeg påpeker bare at det ville vært lettere for han om hun hadde vært uten barn og at menn kan føle at de må ta et ansvar.. de ikke helt vet utfallet av.

Husk at han har også mange venner som kommer med sine meninger til han ang evt dame. Hva sier de til han??Ting er ikke svart hvitt, nyansene i grått er mange flere.. Det er ikke greit å være mann heller når han blir forelsket i en dame med barn..

[Gjest trådstarter]

Oppdatering;

Jeg ga det hele tid, og vi forsatte å møtes så ofte vi hadde anledning til (i forhold til jobb og barn), ca. 1-2 ganger ukentlig. Vi ble bedre kjent, og det viste seg at han hadde mer følelser for meg enn det jeg trodde.

Nå uttrykker han sin interesse med stor glød og iver, og nøler ikke med å vise at han er tiltrukket av meg, og fortelle meg at han blir mer glad i meg for hver gang vi treffes. (og sender meg sms og svarer umiddelbart på meldinger fra meg, hehe) Han utelukker slett ikke at jeg kan være Kvinnen i hans liv...utsagnet var bare en panikkartet reaksjon på min intense interesse i starten :oops:

Vi har tatt det veldig rolig, og med tanke på min situasjon, og hans, så har det nok vært det klokeste.

Så noen ganger er det faktisk en happy ending på slike situasjoner også

[Gjest Hillary..]

Vidunderlig! Gratulerer!