Hvordan fortsette?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en dame i midten av 40 årene med 2 tenåringsbarn. For noen måneder siden ble jeg separert, og møtte igjen en gammel flamme på en fest. Han er ugift og uten barn, og vi har hatt sporadisk kontakt siste 11 årene. Kontakten har vært preget av vennskap med lune smil og bekreftelser på at x-faktoren lever mellom oss..... På festen kom vi i prat og jeg fortalte han direkte at jeg ønsket et forhold til han. Han responderte raskt og vi hadde en fantastisk natt. Videre har vi holdt kontakten, og han har definert oss som kjærester. Problemet er bare at han er livredd for å misslykkes i et forhold, og synes det er kjempe vanskelig å forholde seg til mine barn da han selv ikke har dette. Han viser generelt lite fysisk nærhet, noe jeg etter flere års "tørke" er helt stuck på!!! Han har tilbrakt hver 2 helg med meg siden oktober. Vi har det veldig bra sammen både seksuelt og mentalt. Han har gitt uttrykk for at jeg har vist FOR mye følelser, og når jeg har moderert meg, mener han det er for lite ...... Han spanderer ofte middag, men alt som er personlig, som f.eks julegave, det ville han ikke at vi skulle gi hverandre. Etter 3 måneder, og med hans fabuleringer om at han i nær fremtid kanskje kunne flytte til meg, trodde jeg at forholdet var såpass safe at jeg kunne si dette til barna mine (de har hatt misstanke en stund ...), Nyheten om at jeg hadde kjæreste tok de greit, men han fikk fullstendig panikk over at barna vet om oss. Dette tiltross for at vi hadde snakket om når og hvordan det skulle formidles: jeg skulle fortelle barna det da jeg kjente det riktig for dem og sett i fht seriøsiteten i vårt forhold. Han mener nå at jeg rusher alt og at han ikke henger med. Han sier han liker meg på alle måter, men har så mange dårlige erfaringer og ser på vårt -for tiden avstandsforhold - som svært problematisk. (Vi bor 2 timer fra hverandre). Hva gjør jeg? Ønsker å ha et forhold til han, men han er ikke helt i ett med seg selv. Han har lav selvfølelse tiltross for super ansvarsfull jobb, men selvtillit er jo noe annet enn selvfølelse. Ble nærmest stilt til veggs da jeg sa hva jeg oppriktig følte for han. Han forstår ikke hvorfor jeg liker han ...... Hva sier jeg for å få dette på gli igjen? Jeg har vært ærlig på at jeg ønsker mer nærhet, og da sa han at hvis jeg ikke var fornøyd, fikk vi avslutte.... Er ikke det litt "svakt"?

Anonymous poster hash: 460fc...73e

[Gjest Mupsi]

Kan du ikke bruke vanlig skrift please?

[Carazko]

Utrolig vanskelig å lese...

[Enervit]

Hmmmm, merkelig. Har byttet til Arial nå!!

Hei. Jeg er en dame i midten av 40 årene med 2 tenåringsbarn. For noen måneder siden ble jeg separert, og møtte igjen en gammel flamme på en fest. Han er ugift og uten barn, og vi har hatt sporadisk kontakt siste 11 årene. Kontakten har vært preget av vennskap med lune smil og bekreftelser på at x-faktoren lever mellom oss..... På festen kom vi i prat og jeg fortalte han direkte at jeg ønsket et forhold til han. Han responderte raskt og vi hadde en fantastisk natt. Videre har vi holdt kontakten, og han har definert oss som kjærester. Problemet er bare at han er livredd for å misslykkes i et forhold, og synes det er kjempe vanskelig å forholde seg til mine barn da han selv ikke har dette. Han viser generelt lite fysisk nærhet, noe jeg etter flere års "tørke" er helt stuck på!!! Han har tilbrakt hver 2 helg med meg siden oktober. Vi har det veldig bra sammen både seksuelt og mentalt. Han har gitt uttrykk for at jeg har vist FOR mye følelser, og når jeg har moderert meg, mener han det er for lite ...... Han spanderer ofte middag, men alt som er personlig, som f.eks julegave, det ville han ikke at vi skulle gi hverandre. Etter 3 måneder, og med hans fabuleringer om at han i nær fremtid kanskje kunne flytte til meg, trodde jeg at forholdet var såpass safe at jeg kunne si dette til barna mine (de har hatt misstanke en stund ...), Nyheten om at jeg hadde kjæreste tok de greit, men han fikk fullstendig panikk over at barna vet om oss. Dette tiltross for at vi hadde snakket om når og hvordan det skulle formidles: jeg skulle fortelle barna det da jeg kjente det riktig for dem og sett i fht seriøsiteten i vårt forhold. Han mener nå at jeg rusher alt og at han ikke henger med. Han sier han liker meg på alle måter, men har så mange dårlige erfaringer og ser på vårt -for tiden avstandsforhold - som svært problematisk. (Vi bor 2 timer fra hverandre). Hva gjør jeg? Ønsker å ha et forhold til han, men han er ikke helt i ett med seg selv. Han har lav selvfølelse tiltross for super ansvarsfull jobb, men selvtillit er jo noe annet enn selvfølelse. Ble nærmest stilt til veggs da jeg sa hva jeg oppriktig følte for han. Han forstår ikke hvorfor jeg liker han ...... Hva sier jeg for å få dette på gli igjen? Jeg har vært ærlig på at jeg ønsker mer nærhet, og da sa han at hvis jeg ikke var fornøyd, fikk vi avslutte.... Er ikke det litt "svakt"?

[AnonymBruker]

Han virker usikker og kanskje litt umoden? Jeg ville tatt det litt med ro var jeg deg. Dere er jo helt i startfasen og da burde dere være mer klare for forholdet enn det han signaliserer. Hold litt avstand og demp litt forventninger. Kanskje han da trekker seg unna og da har du jo fått svaret. Eller kanskje han er mer klar for å satse hvis han er redd for å miste deg?

Anonymous poster hash: 7637e...e36

[Gjest Seajewel]

Forpliktelsesvegring. Er han klar for et voksent forhold?

[Enervit]

Lav selvfølelse har han, umoden? Ja, man kan jo være det tiltross for å være 45 år. Han har vært tilsammen 20 år singel i sitt voksne liv, og det sier jo lit ....... Når jeg har stilt krav og vært lunken, har han kommet som en strikk, men nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre .....

[AnonymBruker]

Lav selvfølelse har han, umoden? Ja, man kan jo være det tiltross for å være 45 år. Han har vært tilsammen 20 år singel i sitt voksne liv, og det sier jo lit ....... Når jeg har stilt krav og vært lunken, har han kommet som en strikk, men nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre .....

Da bør du signalisere at du er litt lunken. Holde litt avstand. Gjøre deg litt kostbar. Det er jo heltrist for deg hvis du av alt i verden ønsker han og han bare er usikker og fjern. Ta tak i eget liv og gjør deg attraktiv.

Anonymous poster hash: 7637e...e36

[Enervit]

Ja, dette er jo bare for dumt å bruke energi på!!! Nå har jeg snakket med han på telefon og sagt på en rolig og reflektert måte hva jeg synes om hans oppførsel- Han innrømmer å ha tilknyttningsvansker og å ha vansker med å vise/ta i mot kjærlighet. Han klarer ikke noe mer nå ....... Jeg anbefalte han en tidligere coach-kollega av meg og han sa da at han hadde tenkt på å søke hjelp selv, nå ønsket han navnet på coach`en jeg anbefalte!!!. Nei, jeg skal ikke begynne som hobbypsykolog for en kjæreste!!!. Takk for tilbakemeldinger, det ryddet litt i hodet mitt før jeg fikk han på telefon :-D