Selvdestruktiv?

[AnonymBruker]

Dette blir nok et litt langt innlegg, så takk til alle som tar seg tid til å lese! Jeg vil så gjerne ha noens perspektiv på min situasjon..

Jeg finner meg selv konstant i situasjoner hvor jeg blir såret. Når jeg har en mann i livet mitt som er bare god mot meg og som elsker meg for den jeg er, så finner jeg grunner til å forlate forholdet og er i ettertid lei meg fordi jeg "ikke har noen". Jeg går inn i forhold som jeg vet ikke har noen fremtid og som jeg vet det ikke kan vare for evig, jeg har hatt forhold hvor jeg visste han skulle flytte om 1 år og gav det alt jeg hadde det året og ble lei meg da han dro. Jeg ble sammen med en muslim da jeg studerte utenlands, selv om jeg visste han måtte dra til hjemlandet sitt etter studiene og på grunn av religion og avstand ville familien hans aldri godtatt forholdet.

Det føles ut som om den eneste følelsen jeg er komfortabel med å føle er smerte, hvor enn rart det høres ut. Når jeg er i et forhold med en fantastisk mann, eg jeg kjempeforelsket i begynnelsen, men deretter kjenner jeg ikke på noe glede. Når han sier han elsker meg, savner meg, hvor mye jeg betyr etc. Kjenner ingenting på kroppen av disse ordene. Han kunne like så godt sakt "middagen er klar" og jeg kunne kjent mer glede av disse ordene. Men med en gang jeg føler sorg eller smerte så er det en intens følelse som jeg nesten føler meg hjemme i, som om jeg setter meg selv i situasjoner for å ha det vondt. Men jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det, for det er ikke noen bra følelse å være lei seg!

Livet mitt føles så tomt, selv om jeg er klar over at jeg setter meg selv i disse situasjonene ubevisst. Jeg prøver å forstå meg selv, men det er helt umulig. Når jeg først blir lei meg av situasjoner som har hendt, så føler jeg meg verdiløs og jeg gjentar ordene i hodet mitt slik at jeg begynner å gråte enda mer.

Det samme gjelder forresten ofte også venner. Får jeg komplimanger eller lignende, så kjenner jeg ingenting på kroppen av disse vennlige ordene. Men om det da er en venn jeg føler jeg "har gjort noe galt" eller om jeg har sagt eller gjort noe som gjør at de ikke liker meg lenger, så den smerten kjennes veldig intens.

En annen ting er at jeg tror personer i livet mitt kan slutte å være glad i meg med en gang. Spesielt i forhold, hvis vi har en krangel så knuser livet mitt inni meg og jeg føler jeg har mistet han for alltid. Plutselig da føler jeg at jeg vil beholde han og ikke vil at han skal forlate meg. Men ellers kunne jeg liksom ikke brydd meg mindre om han ble eller dro. Jeg tror at hvis jeg har vært på fylla og har fylleangst dagen etter, så tenker jeg at nå er det ingen som liker meg lenger, nå synes de bare at jeg er helt teit, "åååå hvorfor måtte jeg si DEEET da". litt sånn, hehe.

Jeg har også flyttet mye, av egen vilje for jeg føler jeg må bort og tror det vil bli bedre der. Har mistet mangen venner på grunn av avstand oppigjennom, og tar meg selv i å tenke at det er ingen som er glad i meg etc, men faktisk så er det jo jeg også som ikke tar kontakt!

Alt dette er i grunn litt rart, for i virkeligheten er jeg en sterk kvinne som smiler og ler hele tiden. Jeg driter i hva folk synes om meg, og liker å lage min egen sti i livet. Kanskje jeg lurer meg selv samtidig jeg lurer alle andre? Jeg er liksom den personen som alle kommer til for råd, for de ser meg som kunnskapsrik og synes jeg er morsom, noe jeg får høre hele tiden. Men jeg tror det er på visse områder jeg blir hypersensitiv, og selvdestruktiv.

Jeg kan nevne at i min barndom så var min far aldri tilstede, han var en del av livet mitt frem til jeg var tenåring og bestemte seg da for å gifte seg med elskerinnen sin. Det var mye krangling mellom mine foreldre i min oppvekst, og jeg blir veldig lei meg av å tenke på at han bare dro fra oss. Hadde han dratt da jeg var baby så hadde han bare vært en drittsekk, men han kjente meg faktisk. Som person. Og valgte fremdeles å ikke prioritere å ha meg i livet sitt. Kanskje det at han hadde så lett for å dra fra meg fremdeles har innvirkning på meg? At han kjente meg, og synes ikke at jeg ikke var verdt å ha i livet sitt? Kanskje jeg er redd for at folk skal komme for tett innpå meg for jeg vet hvor vondt det gjør når de da forlater meg? At det at jeg ikke kjenner på glede er min forsvarsmekanisme på å ikke komme for nært?

Takk for at du har lest innlegget mitt, god klem til deg

Jeg blir veldig frustrert og forvirret av meg selv og aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne onde sirkelen av tanker og handlinger. Jeg setter stor pris på om du vil dele din mening og tar gjerne i mot råd og erfaringer fra andre

Anonymous poster hash: 6cf8e...c9a

Anonymous poster hash: 6cf8e...c9a

[Testosteron]

Kanskje du bare må godta din "skjebne", for jeg aner ikke hvordan det er mulig å få gjort noe med problemet ditt. Det virker som du ikke klarer å være i forhold samtidig som du savner noen. En umulig kombinasjon.

[Mihajla]

Det er en umulig kombinasjon som du sier, men har ikke så veldig lyst å bare "godta" min "sjebne". Vil så gjerne ikke ha det slik, jeg skyver de som betyr noe for meg bort i fra meg. Jeg ønsker ikke å leve livet mitt alene, og jeg vet at det er jeg som er problemet!

Endret 31. januar 2014 av Mihajla

[Testosteron]

Jeg tok kanskje litt sterkt i. Det kan jo hende du en dag blir sammen med en som du ikke går lei.

[Mihajla]

Jeg tok kanskje litt sterkt i. Det kan jo hende du en dag blir sammen med en som du ikke går lei.

Det har vel ikke i grunn ikke så mye med at jeg går lei.. mulig du har misforstått innlegget mitt, eller om jeg ikke har greid å formulere meg riktig

[Testosteron]

Det har vel ikke i grunn ikke så mye med at jeg går lei.. mulig du har misforstått innlegget mitt, eller om jeg ikke har greid å formulere meg riktig

Hva er årsaken da?

[JamesHardy]

Daddy issues..

Alle menn forbindes med far som stakk og du gjør dit beste for å oppleve dette om og om igjen fordi du ikke kan akseptere det og slippe taket.

Det er et valg her som kan løse alt. Og det handler om å våge å være sårbar og emosjonelt tilknyttet og sette deg selv i en situasjon der du potensielt kan bli forlatt igjen. Da tenker jeg emosjonelt, ikke fysisk. Først da vil du kunne jobbe mer med aksepten for det du trenger.

I stor grad handler det om hvordan du ser deg selv. Du er ikke god nok og vil ikke ta til deg noe som kan bygge oppunder det heller.