Slites mellom jobb og barn

[AnonymBruker]

Jeg har en ettåring i barnehagen og sliter litt med å få hverdagen til å gå opp. Ønsker i utgangspunktet å jobbe mindre for å få mer tid med barnet, men det har resultert i en konflikt på jobb.

Jeg har fått innvilget 80%, men det har kostet meg mye mer enn 20% av jobben, og jeg har egentlig konkludert med at jeg ikke kan fortsette der.

Jeg er i en bransje der det er stor konkurranse om jobbene og man må gi mye for å nå opp. Jeg sliter nå med at jeg antagelig ikke kan fortsette med 80% hvis jeg finner en ny jobb (og hvordan tar man det egentlig opp hvis man er helt fersk i enjjobb? ). Jeg vil jo jobbe fordi det gir meg mye personlig, men jeg trives virkelig ikke med å se Mini så lite i hverdagen.

Jeg sitter med følelsen av at jeg vil angre om jeg prioriterer jobb fremfor barnet, i hvert fall de første årene. Og til de som vil bitche om at jeg skulle tenkt på det før: jeg t var ikke klar over hvordan det ville føles å knapt se barnet i uka -alle andre gjør det jo. Jeg kunne heller ikke forutsi problemene på jobb.

Jeg slites virkelig mellom jobbsituasjonen og ønsket om å være mer med barnet.

Har noen gode råd å komme med? Hvordan har dere løst det?

Anonymous poster hash: 78b10...deb

[Ansjosen]

Selvsagt skulle alle arbeidsplasser klappet deg på hodet og jublet fordi det at du fikk barn og nå ønsker å jobbe 80% er ikke noe problem i det hele tatt, og at de har full forståelse for at du ønsker dette. Dessverre er det jo ikke slik. De fleste bedrifter er avhengig av at deres ansatte faktisk er der i den jobben de er ansatt for å gjøre, og kanskje er det enda mer slik om man jobber i en vanlig 08-16 jobb enn om man jobber skift, i butikk el. Og da hjelper det ikke at man har rett på 80%, og dermed får det innvilget, eller at sjefen faktisk forstår, fordi h*n må lempe dine resterende 20% over på en annen arbeidstaker....

Dermed sitter du igjen med følelsen av at jobben er dum, og ikke bryr seg om ditt barn. Og det gjør "den" neppe ... Men det betyr jo ikke at du ikke kan gjøre noe med situasjonen din, og det betyr heller ikke at de på din jobb er dumme, slemme eller lite vennlige, det betyr bare at de prøver å drive en bedrift med overskudd.

Du kan jo søke på jobber som er bare nesten relevante i forhold til utdanning/nåværende jobb, hvor du ser at du kan jobbe mindre uten at det går utover noen andre i bedriften? Eller velge en mindre krevende jobb hvor det er lettere å få deltidstilling, slik at du får se barnet ditt mer. Det meste handler jo om å prioritere. Barnet kommer jo ikke til å være lite veldig lenge, og de fleste skjønner vel at man ønsker å tilbringe tid sammen med det? Slik jeg ser det er det da vi i vår generasjon faktisk må være villige til å prioritere. Altså må vi kanskje begrense forbruket en periode fordi det kommer mindre penger inn. Vi må godta at bilen er eldre og at feriene ikke blir så fancy. Men er det ikke verdt det da? Er vi kanskje litt vel opphengt i pensjonspoeng? Hva med å trekke pusten og si at i en periode nå er de timene barnet ditt er våkent de viktigst for deg? Og så handle utfra det?

Hvis du ønsker å enten beholde den jobben du har, eller være i en tilsvarende jobb er jeg redd du må innstille deg på at i noen år vil du ikke få de mest utfordrende oppgavene, du vil ikke få de mest spennende prosjektene osv. fordi alle jobber har et behov for at disse blir utført med et visst tempo. Men det betyr jo ikke at du ikke vil få de tilbake når barnet er større, og følelsen av at dagene raser forbi er litt mindre, og du igjen føler at det er verdt å jobbe 100%. Om man aksepterer at det er slik tror jeg det er lettere å gå på jobb, og gå hjem etter et gitt antall timer. For mange i samme typer jobb som min er det også enklere å ha en dag fri i uken, framfor å skulle jobbe kortere dager hver dag, hadde det vært en mulighet?

Og nei, jeg syns ikke du skulle tenkt på dette før du fikk barn, for med mindre du er vant med enorme mengder overtid er det nok vanskelig å skulle seg for seg slike ting før man har litt erfaring med barn (jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg ville reagert, og derfor syns jeg ikke du er hverken dum, eller sutrete som tar opp en slik problemstilling. Men jeg syns heller ikke jobben din er dum som kanskje ikke helt klarer å legge forholdene til rette for at du skal jobbe 80%)

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke kommet med detaljer om jobben jeg har i dag, men det er uproblematisk å legge deler av oppgavene mine over på noen andre via vikarer. Som forøvrig allerede benyttes, ønsker mer arbeid OG koster bedriften mindre.

Jeg skjønner også at det ikke passer alle bedrifter å ha arbeidstaker som jobber redusert en periode, men det er ikke tilfellet her. Fagforeningen er involvert og sier også at arbeidsgiver er urimelig.

Men på generelt grunnlag er jeg enig i det du sier.

Anonymous poster hash: 78b10...deb

[Ansjosen]

Nå har jeg ikke kommet med detaljer om jobben jeg har i dag, men det er uproblematisk å legge deler av oppgavene mine over på noen andre via vikarer. Som forøvrig allerede benyttes, ønsker mer arbeid OG koster bedriften mindre.

Anonymous poster hash: 78b10...deb

Beklager, jeg misforsto nok det avsnittet om at det hadde kostet deg emr enn 20% av jobben, og projiserte dette over på hvilke følelser jeg ville hatt om jeg hadde redusert til 80% (hvor jeg ville mistet de utfordrende og festlige oppgavene, og selvom det ikke ville kostset meg arbeidstid ville det føltes som jeg ikke hadde samme jobben, eller like mye moro med arbeidet mitt).

Men da, om du søker lignende jobber så syns jeg det er helt ok å sende/møte opp og levere åpne søknader, hvor man søker 80% stilling, og evt utvidelse av stillingen når Mini er blitt større og man føler det er greit. Det må jo også være greit å evt ringe på 100% stillinger og høre om de er villig til å ta inn noen som ønsker 80%. Gjør et forsøk iallfall !

[AnonymBruker]

Hva om faren jobber redusert i stedet?

Anonymous poster hash: c3556...c7c

[AnonymBruker]

Per nå leter jeg etter ny jobb, sånn at mannen eventuelt kan jobbe redusert, ja. Ideelt sett kunne jeg tenkt meg at begge hadde jobbet annenhver uke 80%, slik at det ble 90% på begge. Men om en arbeidsgiver ville gått med på noe sånt med en fersk ansatt er kanskje ikke sannsynlig.

Er det noen som rett og slett har byttet beite totalt etter å ha fått barn?

Anonymous poster hash: 78b10...deb

[AnonymBruker]

Har ingen sympati. Har for mange kvinner på jobb som tenker som TS og som samtidig mener seg forbigått når de spennende prosjektene går forbi dem.

Anonymous poster hash: 60963...5d8

[AnonymBruker]

Har ingen sympati. Har for mange kvinner på jobb som tenker som TS og som samtidig mener seg forbigått når de spennende prosjektene går forbi dem.

Anonymous poster hash: 60963...5d8

Jeg forventer ikke sympati heller, men lurer på hvordan andre har løst det.

I mitt tilfelle handler det ikke om "spennende prosjekter" jeg ikke får være med på, men at de pålegger store deler (mer enn 20%) av jobben min på andre, ukvalifiserte folk, mens de setter meg til å gjøre det vi egentlig har andre til. Ingen skjønner noe, alle rister på hodet over hele opplegget. Inkludert fagforeningen.

Eller sagt på en annen måte, hadde jeg vært en butikksjef i en kjede, ville en tilsvarende situasjon betydd at påfyllingsvakta ble satt til å styre sjappa, mens jeg fikk i oppgave å fylle på hyllene.

Men det er egentlig ikke relevant her. Jeg ønsker fremdeles å høre fra andre hvordan de har løst småbarnsperioden mtp jobbing.

Anonymous poster hash: 78b10...deb

[AnonymBruker]

Jeg hadde konstant dårlig samvittighet både for barn og jobb, men min sjef har heldigvis vært i samme situasjon så jeg er på jobb som regel en time mindre hver dag og noen ganger tar jeg det igjen på kvelden hjemme etter leggetid og noen ganger ikke. Min sjef sier at så lenge jeg leverer så er det mye viktigere enn hvor mange timer jeg sitter på jobben. Det hjelper helt utrolig å ha det så fleksibelt så du trenger nødvendigvis ikke gå ned i lønn, bare prioritere tiden annerledes når du er på jobb så du får gjort 100% på 80-90% av tiden og ha en "gem" sjef!

Anonymous poster hash: d2d4f...ef1