Hvordan godta at man potensielt kan bli steril?

[AnonymBruker]

Etter 2,5 år som prøvere har jeg fått opplyst at jeg potensielt kan bli steril. Jeg har en pottetett eggleder, fyllt opp til randen av vann og en stor cyste strategisk plassert slik at de ikke kan gjøre noe med den uten at risikoen er for stor til at livmoren min blir ødelagt. Det er bare å vente å se om den forsvinner....Når vi startet på fertilitetsklinikken fikk vi beskjed om at det var 95% sikkert at vi kunne bli gravide bare ved hjelp av inseminering, men nå er den tjansen på 0% Det eneste vi kan håpe på nå er at den største cysten krymper (ikke sprekker) så vi kan ta prøverør. Jeg fikk beskjed om at det var 50/50% tjanse for at det går bra og at livmoren min ikke tar skade.

Hvordan klarer dere andre å godta situasjonen? Min mann vil også inderlig ha barn og nå kjenner jeg at jeg er bekymret over at han kanskje går fra meg å får barn med noen andre om jeg ender opp steril. Jeg har på følelsen at jeg har ett damocles sverd over hodet.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[AnonymBruker]

har dere vurdert adopsjon?

Selvom barnet ikke er av deres kjøtt og blod så blir jo barnet en del av familien uansett
Hadde det bare vært lov med surrogati i Norge..hm

Anonymous poster hash: 7fd6b...109

[AnonymBruker]

Jeg vet vi evt. kan adoptere, men det hjelper ikke på psyken min om at jeg potensielt kan bli steril og at mannen min kanskje går fra meg litt frem i tid når han ikke klarer å være barnløs lenger. Det er jo ikke han som er problemet, det er meg Jeg trenger råd på hvordan jeg skal klare å godta situasjonen og bekymringene som kommer rundt det, gjerne fra andre som er i tilnærmet situasjon som meg...fordi jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde meg oppreist lenger.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[Gjest lillelarve]

Dette har jeg også lurt på. Jeg er ikke i samme posisjon (forhåpentligvis), men jeg har tenkt en del over slike ting som dette.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet det så bra. Det hadde vært vanskelig å leve med i starten i allefall. Det er ikke det at jeg er veldig opptatt av kjøtt og blod, det å være "ordentlig i slekt" og sånt. Jeg har bare så utrolig lyst til å gå igjennom graviditet, kjenne på hvordan det er å ha et lite menneske i seg, jeg vil oppleve fødselen og tiden etterpå, med barnet mitt liggene på fanget, varm og god etter en lang fødsel. Jeg vil oppleve denne prosessen. Selv om det ikke er behagelig, så er det verdt det.

Men om jeg skulle blitt steril, ville jeg nok adoptert etterhvert. Jeg kan skjønne at det er utrolig vanskelig å muligens bli det.. Men sånn er situasjonen. Det blir ikke helt samme greia med adopsjon, men det blir nå et barn uansett, som du garantert blir å elske like mye! :-)

Og så tror jeg din kjære blir å forstå det. Tenk om han var i dine sko?

Endret 31. januar 2014 av lillelarve

[AnonymBruker]

Dette har jeg også lurt på. Jeg er ikke i samme posisjon (forhåpentligvis), men jeg har tenkt en del over slike ting som dette.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet det så bra. Det hadde vært vanskelig å leve med i starten i allefall. Det er ikke det at jeg er veldig opptatt av kjøtt og blod, det å være "ordentlig i slekt" og sånt. Jeg har bare så utrolig lyst til å gå igjennom graviditet, kjenne på hvordan det er å ha et lite menneske i seg, jeg vil oppleve fødselen og tiden etterpå, med barnet mitt liggene på fanget, varm og god etter en lang fødsel. Jeg vil oppleve denne prosessen. Selv om det ikke er behagelig, så er det verdt det.

Men om jeg skulle blitt steril, ville jeg nok adoptert etterhvert. Jeg kan skjønne at det er utrolig vanskelig å muligens bli det.. Men sånn er situasjonen. Det blir ikke helt samme greia med adopsjon, men det blir nå et barn uansett, som du garantert blir å elske like mye! :-)

Og så tror jeg din kjære blir å forstå det. Tenk om han var i dine sko?

Om han var i mine sko så kunne vi dratt til Danmark å brukt donor, men så lenge surogati ikke er lov så kan det uansett ikke sammenliknes. Om jeg faktisk ender opp steril så tror jeg at jeg vil bli enslig. Ikke fordi jeg ikke elsker mannen min, men fordi jeg elsker han nok til å unne han gleden av ett biologisk barn. Det er ikke rett at jeg står i veien for han

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[Gjest lillelarve]

Om han var i mine sko så kunne vi dratt til Danmark å brukt donor, men så lenge surogati ikke er lov så kan det uansett ikke sammenliknes. Om jeg faktisk ender opp steril så tror jeg at jeg vil bli enslig. Ikke fordi jeg ikke elsker mannen min, men fordi jeg elsker han nok til å unne han gleden av ett biologisk barn. Det er ikke rett at jeg står i veien for han

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

Tror du virkelig han er så opptatt av at barnet hans skal være biologisk? Har han gitt uttrykk om det, eller sagt det til deg?

Dere kan jo finne en løsning på det, hvis dere snakker sammen om det. :-) Men du får se, da!

[AnonymBruker]

Hvilken sosial mening er det egentlig som tillegges (biologisk) barn her? Handler virkelig alt om biologi og gener? Må si at dette overrasker! Er et biologisk barn det mest verdifulle? Er et adoptert barn "annenrangs"? Handler det å elske noen om det å kunne gi den andre barn? Kommer virkelig et biologisk barn over/før parforholdet? Hva slags status har en sosial far/mor?

Anonymous poster hash: b7ecf...5e9

[AnonymBruker]

har dere vurdert adopsjon?

Anonymous poster hash: 7fd6b...109

Jeg fikk samme beskjed en gang, og den setningen du skriver her er virkelig noe av det mest provoserende utsagnet jeg fikk høre. Selvsagt vet folk om muligheten for adopsjon og andre alternativer.

Saken handler ikke om det. Det handler om hvordan man skal takle at livet tar en slik vending. De fleste oppegående mennesker er klar over de alternative måtene å bli foreldre på. Det at andre skal fremme dette som en løsning på problemet er bare utrolig unødvendig. Folk trenger ikke finne en løsning hver gang. Det å få en slik beskjed er en stor sorg, og den kan ikke bare bli borte med å adoptere. En kvinne drømmer gjerne om å gå gravid, få kjenne på hvordan det er å bære frem et barn.

Anonymous poster hash: fc1ce...093

[AnonymBruker]

Finnes det ingen måter overhode at de kan få tappet denne cysten?

Mulig det er et forferdelig dumt spm av meg, men det var bare den første tanken som streifet meg...

Føler veldig med deg, er ikke i samme situasjon. Men vi er under icsi forsøk for andre gång, og her er det mannen min som er problemet. Han føler det litt på samme måte som deg, han er redd jeg skal gå ifra han om ikke vi klarer å bli gravide. Her er barneønsket like stort fra begge sider. Og jeg har ett barn fra før. Men vi ønsker veldig gjerne ett sammen også.

Anonymous poster hash: 97839...906

[Teeny]

Hvilken sosial mening er det egentlig som tillegges (biologisk) barn her? Handler virkelig alt om biologi og gener? Må si at dette overrasker! Er et biologisk barn det mest verdifulle? Er et adoptert barn "annenrangs"? Handler det å elske noen om det å kunne gi den andre barn? Kommer virkelig et biologisk barn over/før parforholdet? Hva slags status har en sosial far/mor?

Anonymous poster hash: b7ecf...5e9

Det er jo en stor ting for en kvinne å være gravid, knytte seg til et voksende liv i magen, kjenne de sparkene, lure på om han/hun vil ligne på mor, far eller noen andre i familien. Sier ikke det er noe i veien med adopsjon og tror man kan bli like glade i adoptiv barn. Men det blir jo ikke helt den samme prosessen nei. Å være gravid med eggdonor er kanskje noe som ligner den prosessen litt mer, da har man jo tross alt bært fram barnet og fått etspesielt bånd selv om det ikke er egne gener.

[miaw]

Hei! Jeg er selv steril.

Hvordan man skal takle det? Vel man har ikke noe valg, enn å takle det best som man kan. På samme måte som andre mennesker må takle andre kriser som skjer i livet. Jeg tenkte ofte før at det var så urettferdig at det skulle skje akkurat meg, jeg vet jeg ville blitt en god mamma. Men det er ikke mer urettferdig at noen får kreft, eller at noen dør i en tragisk ulykke. Livet er jævlig og urettferdig, og det er ikke sånn at en selv er unntaket fra dette.

Selv synes jeg adopsjon er et veldig godt alternativ. Er dette noe dere vurderer?

[AnonymBruker]

Håper det går bra med deg og at cysten krymper.

Anonymous poster hash: 4378a...d3f

[AnonymBruker]

Jeg fikk samme beskjed en gang, og den setningen du skriver her er virkelig noe av det mest provoserende utsagnet jeg fikk høre. Selvsagt vet folk om muligheten for adopsjon og andre alternativer.

Saken handler ikke om det. Det handler om hvordan man skal takle at livet tar en slik vending. De fleste oppegående mennesker er klar over de alternative måtene å bli foreldre på. Det at andre skal fremme dette som en løsning på problemet er bare utrolig unødvendig. Folk trenger ikke finne en løsning hver gang. Det å få en slik beskjed er en stor sorg, og den kan ikke bare bli borte med å adoptere. En kvinne drømmer gjerne om å gå gravid, få kjenne på hvordan det er å bære frem et barn.

Anonymous poster hash: fc1ce...093

TAKK! Utrolig godt å høre at noen forstår. Det er en helt forferdelig stor sorg å høre dette etter å ha vært prøvere så lenge.....Jeg kjenner selv at jeg egentlig er litt bitter på fertilitetsklinikken også som ikke har sett dette tidligere. Hadde de fortalt dette tidligere så hadde vi sluppet å få kontrabeskjeden vi fikk og kanskje det ikke hadde gått så langt som det har gjort. Kanskje det da faktisk hadde vært mulig å gjøre noe med det da. I stede gikk vi fra 95% sikkerhet på at det kom til å ordne seg bare ved inseminering til kanskje det går med prøverør om cysten ikke sprekker men forsvinner av seg selv.....Det er ett ganske stort spark å få i magen....spesielt når konsekvensen av at cysten sprekker er sterilitet...

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[AnonymBruker]

Håper det går bra med deg og at cysten krymper.

Anonymous poster hash: 4378a...d3f

Takk Krysser fingrene. Skal på kontroll 13 Februar for å se om det er noe endring, kanskje den har krympet nok til at de evt kan operere uten for stor risiko for egglederen og livmoren.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er selv steril.

Hvordan man skal takle det? Vel man har ikke noe valg, enn å takle det best som man kan. På samme måte som andre mennesker må takle andre kriser som skjer i livet. Jeg tenkte ofte før at det var så urettferdig at det skulle skje akkurat meg, jeg vet jeg ville blitt en god mamma. Men det er ikke mer urettferdig at noen får kreft, eller at noen dør i en tragisk ulykke. Livet er jævlig og urettferdig, og det er ikke sånn at en selv er unntaket fra dette.

Selv synes jeg adopsjon er et veldig godt alternativ. Er dette noe dere vurderer?

Nei det er ikke noe vi har tenkt på engang. Akkurat nå er sorgen så stor at den lammer, alt dreier seg om å klare å puste og å intenst håpe at ett lite mirakel skjer og at ting da ordner seg. Det er fremdeles ett lite håp. Når alt håp er ute vil vi kanskje vurdere adopsjon. Men jeg vet ikke. Akkurat nå føler jeg bare en enorm skyldsfølelse ovenfor mannen min siden det er min feil at vi ikke får noe barn, om den skyldfølelsen går over så kanskje vi kan vurdere noe annet.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[AnonymBruker]

Finnes det ingen måter overhode at de kan få tappet denne cysten?

Mulig det er et forferdelig dumt spm av meg, men det var bare den første tanken som streifet meg...

Føler veldig med deg, er ikke i samme situasjon. Men vi er under icsi forsøk for andre gång, og her er det mannen min som er problemet. Han føler det litt på samme måte som deg, han er redd jeg skal gå ifra han om ikke vi klarer å bli gravide. Her er barneønsket like stort fra begge sider. Og jeg har ett barn fra før. Men vi ønsker veldig gjerne ett sammen også.

Anonymous poster hash: 97839...906

Nei dessverre Plasseringen på de er verst mulig så tjansen for konsekvenser er større enn for at det går bra. I tillegg til dette så har jeg kun en fungerende eggleder å da er ikke risikoen for å ødelegge den og livmoren en risk jeg er villig til å ta for å blokkere ut den som ikke virker.

Jeg forstår følelsene til mannen din veldig godt. Det er ikke noe god følelse å være den som "er problemet" og står i veien for ett felles barn. Krysser fingre for at dere går lykkelige ut av neste icsi forsøk

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[AnonymBruker]

Tror du virkelig han er så opptatt av at barnet hans skal være biologisk? Har han gitt uttrykk om det, eller sagt det til deg?

Dere kan jo finne en løsning på det, hvis dere snakker sammen om det. :-) Men du får se, da!

For noen år siden når vi først begynte å snakke om barn så sa han at han aldri kom til å adoptere, han sa jo når han fikk høre dommen at vi kunne jo alltids adoptere, men jeg er faktisk usikker på om han føler innerst inne at det er noe han vil selv om han sier det. Han er siste ledd i sin familie....Om han ikke får noe biologisk barn så vil hans familie på morens og farens side bokstavelig talt dø ut...Jeg tror han kan være lykkelig med meg og ett adoptert barn i noen år, men når hans alder øker å hans fertilitet minker er jeg redd for at han kommer til å angre for at han ikke gikk fra meg og fant en fertil kvinne...Vel.....det er iallefall det jeg tenker på om dagen....og jeg er veldig usikker på om jeg kan klare å leve med en slikt ansvar for at en familie dør ut pga. meg. Men igjen, det er fremdeles ett lite håp, vi vet mere 13 Februar.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[Gjest lillelarve]

For noen år siden når vi først begynte å snakke om barn så sa han at han aldri kom til å adoptere, han sa jo når han fikk høre dommen at vi kunne jo alltids adoptere, men jeg er faktisk usikker på om han føler innerst inne at det er noe han vil selv om han sier det. Han er siste ledd i sin familie....Om han ikke får noe biologisk barn så vil hans familie på morens og farens side bokstavelig talt dø ut...Jeg tror han kan være lykkelig med meg og ett adoptert barn i noen år, men når hans alder øker å hans fertilitet minker er jeg redd for at han kommer til å angre for at han ikke gikk fra meg og fant en fertil kvinne...Vel.....det er iallefall det jeg tenker på om dagen....og jeg er veldig usikker på om jeg kan klare å leve med en slikt ansvar for at en familie dør ut pga. meg. Men igjen, det er fremdeles ett lite håp, vi vet mere 13 Februar.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

Jeg skjønner det! Har dere snakket med familien hans om det?

Uansett, lykke til videre!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det! Har dere snakket med familien hans om det?

Uansett, lykke til videre!

Nei, vi har ikke pratet med noen om det egentlig. Hverken familie eller venner, vi føler at det er veldig privat for oss å være prøvere. Vi får heller diskutere om vi skal informere noen om det når vi evt. får bekreftet at det ikke er håp lenger.

Takk for lykkeønskninger Kryss fingrer for meg 13 Februar

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

[Essie_]

Akkurat nå føler jeg bare en enorm skyldsfølelse ovenfor mannen min siden det er min feil at vi ikke får noe barn, om den skyldfølelsen går over så kanskje vi kan vurdere noe annet.

Anonymous poster hash: 6738f...fe7

Jeg syns det er leit å lese at du mener dette er din skyld. Det er ikke noe du kunne gjort fra eller til. Du er uheldig, ikke skyldig.

Håper at du forstår dette, selv om du føler skyld. Følelser er vanskelige/umulig å styre, og jeg har selv følt meg skyldig når jeg hadde en sa - irrasjonelle følelser, men også normalt.

Endret 2. februar 2014 av Essie_