Gjort en bjørnetjeneste, hva nå?

[Muzet]

Jeg har en datter som blir 21 til høsten, og bor hjemme på et bittelite rom. Hun går andre året på VGS, men hvordan det går vet jeg ikke. Forhistorien er slik: Jeg fikk henne da jeg var 20 år, var enslig mor. Jeg jobbet og fullførte skolen mens hun var liten, og fikk hjelp av mamma og pappa til barnepass. Hadde alltid dårlig samvittighet, så jeg sydde ubevisst poser under armene hennes. Stilte aldri krav og hun slapp unna med det meste. Da hun var rundt 11 år tok onkelen selvmord, og hun gikk i en kraftig depresjon. Og den har aldri sluppet taket. Hun fikk hjelp fra BUP, PUT og meg. Etterhvert følte jeg at hun "brukte" dette får å oppnå det hun ville, og for å slippe unna det hun ikke ville. Jeg giftet meg og fikk en til datter da hun var 9, og det gikk forholdsvis bra. Men da hun var 13 år, ble hun en så typisk tenåring med hysteriske anfall og roping og skriking. Per i dag er hun en som drømmer om det ene og det andre, men fullfører ingenting. Hun har fri tilgang til min bil, tør ikke søke jobb og bidrar ikke hjemme. Hun må mases til alt, og har argumenter mot det meste. Hun tar aldri ansvar for egne handlinger, men har tusen unnskyldninger. Jeg har for husfredens skyld desverre latt mye gå, da min yngste blir livredd når den eldste "klikker i vinkel". Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å bli tullat, og min nye samboer sliter med å takle det at jeg er så inkonsekvent. Jeg forstår han godt, han er en helt annen type enn jeg. Men jeg vet at uansett hva jeg sier til henne, så blir det krangel. Og jeg vet at jeg fortsetter bjørnetjenesten ved å ikke ta kampene. Men er så sliten og lei, og vil heller ikke få henne til å føle seg uvelkommen. Hun kjefter konstant på meg om det er noe, svarer stygt og alikevel tar alt hjemme som en selvfølge. Og alt dette har jeg klart å ordne selv, så hvordan skal jeg snu dette? Hun har tendenser til å si at jeg ikke forstår hvor tungt ting er for henne, at det ville vært bedre å dø. Dramaqueen eller en realistisk trussel? I går kveld kom hun hjem, jeg ba henne sette bilen i motorvarmer og hun sa hun orker ikke fordi hun er trøtt. Jeg svarte da at bilen er inndratt, og satt den selv i kontakten. I morrest nektet hun å dra på skolen fordi hun ikke har bil. Er det mulig? Vet ikke helt hva jeg vil oppnå her nå, men godt å lufte seg. Er det forresten andre der ute som er "dårligsamvittighetsforeldre" og lagd ris til egen ræv?

[Gjest Magdalene]

Hva sa du når hun nektet å dra på skolen da? Hun er voksen, og det går bare ut over henne selv.

Du må rett og slett sette hardt mot hard. Sett deg ned og prat med henne.

At i ditt hus, er det dine regler som gjelder, og at hun må gjøre ting hjemme, slik aom alle andre som bor hjemme, om ikke så får hun finne seg et eget sted å bo.

Hun er 21 år! ingen unge lenger, og br kunne ta ansvar for egne handlinger.

[Gjest]

Du må sette krav til henne!

Og du må lempe henne ut om hun nekter!

Du kan ikke la hele verden handle om henne! Jo lenger det pågår jo værre blir det.

[AnonymBruker]

På tide å innskrenke de godene hun har hjemme. Bil og andre goder. Så ville jeg sagt at hun må søke jobb slik at hun kan betale for en mindre husleie hjemme. Hun er voksen, og livet er slik at alle må bidra på ulike vis. Mine foreldre må i alle fall la min bror betale noen tusenlapper (tror det bare var tre) i måneden nå når han er arbeidsledig. Han søker også forferdelig lite på jobber, og har de samme godene som deres eldste. Du må rett og slett passe på at stefar og lillesøstera er borte en dag så du får tatt en alvorsprat med henne (for å skåne lillejenta). Punkter du kan ta opp i samtalen er

*spørre henne hvordan hun selv føler at hun har det. Hva tenker hun at hun vil jobbe med når hun blir eldre? Hjelp henne med å finne ut hvilke skoler hun kan gå på for å klare dette. Kanskje hun vil gå på folkehøyskole etter vgs?

*Forklar henne at hun ikke kan bruke en tidligere depresjon som middel for å få det slik hun vil. Jeg har selv vært deprimert, og dette gjør man bare ikke. Om hun forteller at hun ikke har det så bra generelt sett, så sett henne i kontakt med en psykolog. Si at du fra nå av ikke kommer til å godta depresjon som utpressingsmiddel. Dette må du da også være konsekvent med. Føler du at det er vanskelig, så kan det være smart at dere to får samtale sammen med familievernkontor.

*Fortell henne at dersom hun ønsker å få seg en jobb senere i livet så er det lettest å få dette dersom hun har en del arbeidserfaring. Jo mer relevant arbeidserfaring hun har jo lettere er det å få jobb. Det er ikke gøy å gå på NAV.

Kanskje det faktisk er best at dere to tar en tur til familevernkontoret med det samme for å snakke om det hun sier at du har en tendens til å ikke forstå hvor tungt hun har det. Hun trenger hjelp til å snakke mer konkret om hvordan hun har det. Hva er det som gjør livet hennes tungt?

Anonymous poster hash: 62902...994

[King in the North]

Du er inne på det. Du må ta kampene. Hardt mot hardt! Fortell henne hvordan det skal være, og da tenker jeg på ditt hus dine regler. Start med å lufte problemene og se om hun i det hele tatt er villig til å gjøre en innsats.. Hvis ikke blir det hardt for dere begge, men det er så utrolig viktig at du starter så fort som mulig. Og hold deg konsekvent, stå for kravene du setter.

Ikke gi deg!

Lykke til

[Muzet]

TS her: Hun sto opp i ti tiden, og spurte om jeg kunne kjøre henne. I det vi går ut, begynner hun å sutre over at hun må gå til svømmingen og at hun heller skulker. Det er korte avstander her, så hun ville ikke krepert om hun gikk. Etter mye kjeft og sutring så fikk jeg henne på skolen. Grunnen til at jeg ikke forstår henne og hvor vondt hun har det, er at hun har aldri manglet noe. Stor familie/slekt som bryr seg, materielle goder til tross for dårlig råd i heimen en stund. Og de gangene hun har det tungt og vanskelig er tilfeldigvis hver gang jeg stiller krav om husarbeid og lignende. Kan nesten virke som at hun mangler empati for meg og søster, at hun rett og slett ikke bryr seg om andre enn seg selv. Hun har gått ett halvt år på folkehøyskole, og jeg merket at hun da også lente seg mot andre. Fikk seg en kjæreste som måtte dulle med henne, og da det ble slutt gikk skolen ad undas. Men tror jeg skal prøve å ta kampene, når lillesøster er hos sin far. Min samboer er utrolig flink å snakke med henne, men han er også en som står på sitt og setter krav til egne barn. Hittil har han holdt seg unna min og eldste datters problemer, men tror jeg skal be han om hjelp. Tenker vi bor alle under samme tak, og jeg sliter meg ut med å varte opp for en voksen frøken samtidig som jeg er i full jobb. Er redd for at hun dropper ut igjen, så har vi det gående. Vet ikke hvor mye nav stiller opp for lat ungdom?

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager kjører du henne?? Du har inndratt bilen, men stiller som sjåfør??

Du sier også at det ikke er så langt å gå. Hello!

Du MÅ være mer konsekvent. Hun er 21 år. Hun er faktisk VOKSEN!

Men hun kommer jo aldri til å oppføre seg som en, fordi hun trenger ikke være det!

Du er jo der å redder henne uansett. Hun trenger faktisk å få seg en smell hun, lære seg at ting ikke kommer gratis.

Hun kommer jo til å få et veldig vanskelig liv hvis ikke.

Anonymous poster hash: 10120...c98

[Teriyaki]

Hun oppfører seg som om hun var 14-16 år gammel. Da jeg var 21 så anså jeg meg som voksen og ansvarlig for eget liv, og oppførte meg deretter. Var dessuten mor tuo et lite barn, så slik kunne man ikke oppføre seg.

På tide å ta en alvorsprat!

[Kittykat]

Her må du bare ta tak i henne og riste litt vett inn i henne. Når jeg var 21 år var jeg på vei til å flytte ut fra mine foreldre og inn med samboeren min og vårt første barn var på vei. Jeg var også ansvarlig for å skaffe egne penger når jeg var på den alderen og jeg betalte også en 1000-lapp eller så til mine foreldre fordi jeg bodde hjemme.

Datteren din er 21 år og oppfører seg som en 13-14 åring. Jeg hadde forventet en sånn oppførsel fra nettopp en 13-14 åring (har en jente på 14 år selv), men ikke fra en som er 21 år gammel.

Jeg kan forstå det at du ikke vil "kaste henne ut i kulda", hun er jo datteren din. Hun er familie og man vil jo gjøre alt for familien. Men hun må få ting inn på rett spor. Enten fullføre utdanningen sin, noe jeg anbefaler på det varmeste, eller skaffe seg en jobb sånn at hun får seg en inntekt. Jeg fullførte desverre ikke utdanningen min og det er noe jeg angrer på.

Kanskje hun fremdeles sliter med deprejson etter onkelens død, men det er jo bare en måte å finne ut av og det er å snakke med henne om det. Kanskje hun rett og slett føler at hun ikke får noe til/at ting er vanskelig. Eller hun bare trykker på knappene dine fordi hun vet at du gir deg til slutt...

Uansett, så er saken den at hun er en voksen person og ansvarlig for seg selv og sine handlinger og det er noe hun må forstå.

Endret 30. januar 2014 av Kittykat

[Muzet]

Hun har ikke mast mer på meg, men regner med det kommer. Vet jeg må være sterkere, og ikke være redd "bråket". Og da er det faktisk godt å lese denne tråden, så jeg ser at jeg ikke er helt på vidda når jeg setter hardt mot hardt. Ganske kaldt her nu, og helg...men hun holder seg hjemme uten å sure med meg. Krysser fingrene for en rolig og koselig helg Takk for alle svar

[absinthia]

Da jeg var 21, hadde jeg to barn og hadde bodd for meg selv i 5 år.

Du må bare snakke med henne om at du nå anser henne som voksen og at hun fra nå må bidra med noe om hun skal låne bil og bo hjemme, samt skolegang. La henne få ta ansvar selv. Hun blir jo nødt til å innse at hun selv er ansvarlig for eget liv før eller siden og at foreldre ikke kan forventes å behandle en som om man er 13 hele livet.

Det kan godt hende at hun sliter med en depresjon, men da må hun få hjelp for det og der kan du jo være litt behjelpelig med å kjøre henne til og fra div instanser og bli med henne til steder hun trenger å dra innom for å få den hjelpen.

[plix]

Angående psyken hennes. Det kan være sannhet i at det føles tungt, hun vil bare dø osv. straks hun får motstand.

Men den sirkelen kommer hun aldri ut av om hun slipper unna å ta et oppgjør med seg selv, sine prioriteringer og sine tanker.

Hun kan gå på en smell, men den smellen må hun ta for å kunne bli voksen.

Men alt i alt, når det gjelder å gi råd om psyken, jeg ville tatt kontakt med noen som er "proff" på det, for råd hvordan du svarer hennes trusler. Det er ingen tvil i at hun har det vanskelig, heller, for å bruke det som unnskyldning er hellet ikke et tegn på at hun "bare" er manipulerende. Men at hun bruker det, er det ingen tvil om.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Du har skapt et monster og nå skal du sette "hardt mot hardt" fordi jenta ikke har oppdratt seg selv og satt grenser for seg selv når du har sviktet?

Skal du straffe henne for din dårlige oppdragelse eller vi du ta deg sammen og røve å hjelpe henne? Er det det siste du ønsker så ber du om hjelp. Familievernkontoret eller BUP kan hjelpe deg med å bli en bedre mamma, en grensesetter og en oppdrager.

Anonymous poster hash: d9302...5de

[sjøhest]

Hun vokser aldri opp om hun får fortsette sånn.. Greit nok at hun kan låne bil hvis den er tilgjengelig, men slutt å kjør henne rundt, få henne på skole osv. Hun må rett og slett ta ansvar selv. Og selvfølgelig skal hun hjelpe med husarbeid!

[AnonymBruker]

Hvis du er redd for bråket, spesielt ovenfor din yngste datter, så får du bare stå kampen ut og bite tenna sammen.

Din yngste datter lærer kanskje en ting eller to av å se hvordan søstern hennes er. Og det at du står i mot og faktisk er konsekvent, vil snarere gi deg mer respekt fra lillesøster. Altså på en god måte.

Nå vet jeg ikke hvor ung yngstemann er, men det høres jo ut som du er i god gang med å skjerme henne også.

Jeg bet meg merke i at du skulle ta kampen med søstern hennes, når hun ikke var hjemme. Det funker ikke vet du.

Livet er ikke lett, det skal ikke være det.

Det er jo erfaringer på godt og vondt som former oss som personer. Hun på 21 er jo blitt et monster!

Stopp det før nestemann blir det også. Hun dør ikke av å høre dere krangle. Thats life!

Jeg forstår at det ikke er lett. Har selv et barn i verste tenårene, og jeg er kanskje altfor hard og streng. Men jeg liker å tro at det kommer folk ut av det å sette grenser og faktisk stille visse krav.

For her må alle bidra, og jobbe for det man ønsker seg. Er man flink og står på, ja så vanker det kanskje en liten oppmerksomhet/bonus. Men da er det i alle fall fortjent. Og ikke bare forventet.

Dagens samfunn og barneoppdragelse er helt på viddene. Foreldre tør jo knapt kreve noe av barna sine, ungene er frekke og kvalme på skolen, null respekt for noen ting. Hva pokkern skjedde!

Jeg blir helt svett jeg ass! Man skaper passive, kravstore, kvalme mennesker!

Lykke til! Håper du klarer å ta kampen! For det trenger både du, og henne...

Anonymous poster hash: 10120...c98

[AnonymBruker]

Babysteps tenker jeg, dette krever tid. Hun må innse at dette ikke kan fortsette, for hennes egen del. Snu alt til at det er best for henne å endre dette, bruk hennes egoisme som et verktøy. Men gjør henne også oppmerksom på at det hun krever av familien gjør dere slitne.

Søk hjelp utenfra, og bli enig med henne om hvilke krav som skal stilles. Er hun enig, går det bedre. Å få seg en jobb, bidra med husarbeid, betale egen bensin, spare, er ting hun kan begynne med over tid. Å planlegge sitt eget liv og ta ansvar for sin egen fremtid, er cluet her.

Hun mangler sikkert både mestringsfølelse og ansvarsfølelse for sitt eget liv, og bare å føle på dette motiverer.

Anonymous poster hash: b771e...cfc

[AnonymBruker]

Du sier at hun ikke får bruke bilen, men samtidig så kjører du henne til skolen neste dag. Hallo!? Da hjelper det jo ikke. Om du nekter henne bilen, så ikke KJØR henne.

Det er hennes problem om hun ikke kommer seg til skolen. Du kan ikke drive å gå på vakt hele dagen, og du syr jo puter under armene på henne. Si at nå er det nok. Til slutt så innser hun faktisk at hun må få seg en jobb fordi hun ikke har penger.

Anonymous poster hash: ab2f2...a1f