Standing still....:(

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, vil helst bare lufte tankene mine litt..kanskje høre om det er noen som har noen meninger..

Jeg og kjæresten er så g si like gamle,han noen måneder eldre enn meg. Vi er begge 27. Har vært sammen i over 10 år..

Vi er i en vennegjeng der alle rundt oss er godt igang med etablering - noen har fått barn,planlegger barn,har hus eller planlegger å skaffe seg det. Vi, vi har ingen planer om noe så helst. Vi har ikke snakket om det en gang,bortsett fra et par ganger kanskje. Han har bare sagt at han ikke vil ha barn,og det er forsåvidt OK pr dags dato da jeg heller ikke ønsker det. Ikke enda. Det jeg derimot ønsker er jo ha en slags plan når det gjelder barn og sånn. Sånn typ: om 2 år kan vi kanskje begynne å vurdere det...

Der møter jeg egentlig bare en vegg - han ønsker ikke å endre på livsstilen sin, ei heller prate med meg om det. Hus vil han heller ikke ha,med MEG vel og merke. Det er kun det han har sagt,uten å utdype det noe særlig. Jeg troor det har med økonomien å gjøre - det vil si MIN økonomi,for jeg tjener på langt nær så bra som han. Jobber i en 80% stilling i kommunen.. Han tjener veldig godt. Jeg vet ikke om det er grunnen,men vet ikke hva annet det kan være. Om det er fordi han ikke ser for seg en fremtid med meg(les: vi har vært sammen i snart 11 år allerede, såååeh...) så kunne han vel bare gått for lenge siden vel..? Problemet mitt er enkelt og greit det at jeg ser alle rundt oss som bygger seg et liv på både den ene og andre måten, og her sitter vi liksom. Gjør ikke en dritt, snakker ikke om det engang. Jeg er ikke ute etter A4-livet med barn,hund og volvo og et 2-etasjeshus, men jeg skulle ønske vi også hadde en framdrift. Vi har vært på samme sted forholdsmessig i alle disse årene.

Min personlige mening om han er at han er forferdelig egoistisk som nekter å møte meg på halvveien. Han kunne i det minste brukt 10 minutter sin verdigfulle tid til å sette seg ned med meg og snakke om situasjonen vår, og hva HAN ser for seg. Hva han egentlig vil.. Jeg føler liksom at tiden renner ifra oss,for når vi ikke har beveget oss i noe slags retning etter over 10 år - hvor er vi om 2 år? Når jeg tenker at om 2 år vil jeg kanskje ha barn? Uff... Dette ble rotete og langt, og det er så innviklet alt...

Anonymous poster hash: eb066...caf

[Gjest Marmot]

Bor dere sammen?

Jeg tenker vel at du kan ikke kreve av ham at han gir deg det du ber om, men du kan nekte å godta at han ikke vil. Om han sier at han ikke vil ha barn og ikke vil ha hus med deg, så er vel det kanskje et hint. Hvis du velger å fortsette å være sammen med ham, er det jo like mye ditt ansvar.

[AnonymBruker]

Bor dere sammen?

Jeg tenker vel at du kan ikke kreve av ham at han gir deg det du ber om, men du kan nekte å godta at han ikke vil. Om han sier at han ikke vil ha barn og ikke vil ha hus med deg, så er vel det kanskje et hint. Hvis du velger å fortsette å være sammen med ham, er det jo like mye ditt ansvar.

Hei,TS her. Takk for svar:)

Vi bor sammen ja, vi leier en leilighet.

Jeg vet ikke om det er hint fra hans side om at han ikke vil være sammen med meg, for jevnt over har vi det bra sånnsett. Det er ikke så mye som tyder på at vi har det dårlig i forholdet, det er heller jeg som går rundt her å "lider" i stillhet. Jeg har ikke krevd noe av han,og kommer ikke til å gjøre det...jeg kunne vært mye mer pågående om dette med å gi og ta i dette forholdet, men de få gangene jeg har prøvd å starte en samtale med han om temaet,så er det nesten som om han blir sur eller noe.... Han vil absolutt ikke diskutere det. Sååå da har jeg slutta med det,for det er ikke noe hyggelig for meg heller når han er så avvisende og uinteressert. Men ellers er alt annet ved forholdet vår ok/bra. Er derfor jeg ikke skjønner noen ting.. Om han ikke er klar - fair enough. Men jeg syns det er rart å se at alle kompissene hans er det. De er godt igang med oppussing av bad og soverom i sitt eget hjem, mens han kun tenker på øl og playstation hjemme i leieboligen sin.

Anonymous poster hash: eb066...caf

[Gjest Marmot]

Men du kan ikke gjøre deg selv til martyr heller. Om du ønsker deg noe mer, og han ikke engang vil snakke om det, er jo det et tydelig signal. Og da må du før eller siden bestemme deg for om det dere har nå er nok for deg, eller om du skal gå.

[Måndagsbarn]

Enig med Marmot her, du må velge om du også er fornøyd med det dere har idag, eller om du vil ha mer. Mer betyr vel kanskje at du eventuelt må gjøre dette med noen andre. Da er det vel greit å få det avklart nå som du er 27 og ikke om 10-15 år når det (sannsynligvis) er for sent å få barn, selv om det er tungt med brudd.

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min eks. Vi var sammen i 9 år, bodde sammen i 8. Han var aldri villig til å diskutere barn, og å kjøpe bosted sammen var helt uaktuelt. Lei for å si det, men enten tar han deg veldig for gitt, eller så er det ikke deg han ser for seg en fremtid med.

Jeg angrer dypt og inderlig på at jeg kastet bort de kjekkeste tjueårene mine på ham, som ikke gav meg noe i retur. Nå har jeg endelig møtt en mann som er klar og tydelig på at han ønsker en fremtid med meg, og det er en følelse som ikke kan beskrives i forhold til det å alltid bli holdt i uvisse. Det er ikke verdt det, TS.

Anonymous poster hash: f18f4...ded

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, vil helst bare lufte tankene mine litt..kanskje høre om det er noen som har noen meninger..

Jeg og kjæresten er så g si like gamle,han noen måneder eldre enn meg. Vi er begge 27. Har vært sammen i over 10 år..

Vi er i en vennegjeng der alle rundt oss er godt igang med etablering - noen har fått barn,planlegger barn,har hus eller planlegger å skaffe seg det. Vi, vi har ingen planer om noe så helst. Vi har ikke snakket om det en gang,bortsett fra et par ganger kanskje. Han har bare sagt at han ikke vil ha barn,og det er forsåvidt OK pr dags dato da jeg heller ikke ønsker det. Ikke enda. Det jeg derimot ønsker er jo ha en slags plan når det gjelder barn og sånn. Sånn typ: om 2 år kan vi kanskje begynne å vurdere det...

Der møter jeg egentlig bare en vegg - han ønsker ikke å endre på livsstilen sin, ei heller prate med meg om det. Hus vil han heller ikke ha,med MEG vel og merke. Det er kun det han har sagt,uten å utdype det noe særlig. Jeg troor det har med økonomien å gjøre - det vil si MIN økonomi,for jeg tjener på langt nær så bra som han. Jobber i en 80% stilling i kommunen.. Han tjener veldig godt. Jeg vet ikke om det er grunnen,men vet ikke hva annet det kan være. Om det er fordi han ikke ser for seg en fremtid med meg(les: vi har vært sammen i snart 11 år allerede, såååeh...) så kunne han vel bare gått for lenge siden vel..? Problemet mitt er enkelt og greit det at jeg ser alle rundt oss som bygger seg et liv på både den ene og andre måten, og her sitter vi liksom. Gjør ikke en dritt, snakker ikke om det engang. Jeg er ikke ute etter A4-livet med barn,hund og volvo og et 2-etasjeshus, men jeg skulle ønske vi også hadde en framdrift. Vi har vært på samme sted forholdsmessig i alle disse årene.

Min personlige mening om han er at han er forferdelig egoistisk som nekter å møte meg på halvveien. Han kunne i det minste brukt 10 minutter sin verdigfulle tid til å sette seg ned med meg og snakke om situasjonen vår, og hva HAN ser for seg. Hva han egentlig vil.. Jeg føler liksom at tiden renner ifra oss,for når vi ikke har beveget oss i noe slags retning etter over 10 år - hvor er vi om 2 år? Når jeg tenker at om 2 år vil jeg kanskje ha barn? Uff... Dette ble rotete og langt, og det er så innviklet alt...

Anonymous poster hash: eb066...caf

Eh. At huh?

Samboeren din er helt ærlig med deg: han sier at han ikke ønsker seg barn. "Ikke ønsker seg" betyr ikke om 2-3 år. Det betyr at han ikke vil ha barn.

Valget videre er ditt. Vil du ofre barn for denne mannen. Eller denne mannen for barn? Enten eller. På tide å ta valget. For om du ser for deg barn må dere antagelig selge bolig, du må finne ny partner ++ og slikt tar jo litt tid.

Men hvorfor du går og tror dere vil få barn "om litt" når han har vært fra levra ærlig og sagt at han ikke vil ha barn er for meg helt uforståelig.

Anonymous poster hash: 0eb5f...fd4

[Gjest Badebuksa]

Si til ham at du ikke er fornøyd, og hva du ikke er fornøyd med. Vil han ikke høre, er det takk og farvel.

[AnonymBruker]

hvorfor så opptatt av hva andre rundt deg gjør? føler det er mange som etablerer seg å får barn bare fordi "alle" andre gjør det. at han ikke vil snakke om det er vel fordi han har tatt et standpunkt ang barn og hus. hadde heller ikke interesse av å diskutere det med min samboer da jeg er fast bestemt på at et A¤ liv ikke er noe for meg.

han sier han ikke vil ha barn, kan du leve med det? ikke forvent at han vil endre mening på veien. du må ta utgangspunkt i det han sier her og nå

Anonymous poster hash: 8b115...344

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min eks. Vi var sammen i 9 år, bodde sammen i 8. Han var aldri villig til å diskutere barn, og å kjøpe bosted sammen var helt uaktuelt. Lei for å si det, men enten tar han deg veldig for gitt, eller så er det ikke deg han ser for seg en fremtid med.

Jeg angrer dypt og inderlig på at jeg kastet bort de kjekkeste tjueårene mine på ham, som ikke gav meg noe i retur. Nå har jeg endelig møtt en mann som er klar og tydelig på at han ønsker en fremtid med meg, og det er en følelse som ikke kan beskrives i forhold til det å alltid bli holdt i uvisse. Det er ikke verdt det, TS.

Anonymous poster hash: f18f4...ded

vel, jeg tok ikke samboeren min forgitt selv om jeg ikke ville ha hus,barn og alt det der. det er et valg jeg har tatt men det er ikke ensbetydende med at jeg tar samboer forgitt

Anonymous poster hash: 8b115...344

[AnonymBruker]

Dette høres ut som min eks. Vi var sammen i 9 år, bodde sammen i 8. Han var aldri villig til å diskutere barn, og å kjøpe bosted sammen var helt uaktuelt. Lei for å si det, men enten tar han deg veldig for gitt, eller så er det ikke deg han ser for seg en fremtid med.

Jeg angrer dypt og inderlig på at jeg kastet bort de kjekkeste tjueårene mine på ham, som ikke gav meg noe i retur. Nå har jeg endelig møtt en mann som er klar og tydelig på at han ønsker en fremtid med meg, og det er en følelse som ikke kan beskrives i forhold til det å alltid bli holdt i uvisse. Det er ikke verdt det, TS.

Anonymous poster hash: f18f4...ded

Eksen din var jo dørgande ærlig. At du godtok ingen barn og ikke noe hus når du egentlig ikke ville var ikke hans feil, kvinne! Ta ansvar for egne valg.

Dersom jeg sier: "jeg vil aldri ha barn og vi kommer aldri til å bo sammen" så er det ikke jeg som er en idiot om partner etter 8 år kommer og sier at han føler seg snytt fordi jeg ikke vil flytte sammen og få barn. At noen skaper seg en fantasiverden kan ikke klandres på andre.

Samme med ts partner. Han har ærlig formidlet at han ikke ønsker seg barn. At ts er tilbøyelig til å lukke øynene og spille et skuespill der hun later som han egentlig vil ha barn er ikke hans feil. Han har egentlig presentert henne med et ultimatum for lenge siden: oss eller barn. Ts har valgt oss. Hun kan når som helst ombestemme seg, selvsagt, men ingen er i dette scenarioet lurt til noe som helst.

Anonymous poster hash: 0eb5f...fd4