Må bare lufte noen tanker

[AnonymBruker]

Mann/gutt 22 her.

I fjor så datet jeg en jente på 24 ganske lenge, la oss kalle henne A. Vi har litt felles venner, men det er ikke sånn at vi omgås kjempeofte eller noe. Grunnen til at vi aldri kom oss noe videre var nok at begge kanskje var litt vage ovenfor hverandre. Vi kunne gå en del dager uten noen form for kontakt, for så å bli closere igjen også videre... Det høres kanskje litt cocky ut å si det på denne måten, men jeg er mye mer vant til at jenter er veldig "på" følelsesmessig og åpne om det, så etterhvert ble jeg ganske usikker på hvor seriøst hun så på meg. Vi er veldig forskjellige i livsstil, interesser ect. så jeg begynte å mistenke at hun kanskje ikke var så veldig seriøs med meg så begynte jeg å trekke meg litt unna for å ikke bli såret eller caught up i noe stort drama. Jeg dro på en lang sommerferie, tok ikke kontakt med henne, og lot fortsatt bare være å ta kontakt da jeg kom tilbake.

I løpet av sommeren så fikk jeg kontakt med en annen jente, la oss kalle henne for B. B og jeg har kjent hverandre i årevis, og har flere felles enn jeg og A. Jeg vet at B har vært betatt av meg lenge, og i sommer så ble jeg nesten betatt selv også. Hun er snill og grei og en veldig hyggelig jente som ingen vil såre, noe som er grunnen til at jeg har holdt meg litt unna henne tidligere, men vi kyssa på fylla, og så var det gjort egentlig. Ble veldig dratt mot B. Følte at jeg fikk mer selvtillitt av å være med henne enn A.

På sensommeren møttes jeg og A tilfeldig på fylla. Og vi hadde en slags konfrontasjon. Det viste seg kort sagt at hun hele tiden har følt det samme som meg - at den andre trakk seg unna med vilje osv. Jeg prøvde å fortelle henne hvordan jeg hadde følt for henne også, men en dårlig kombo av alkohol og det at jeg nå hadde starta en greie med B gjorde at det jeg sa sannsynligvis bare hørtes ut som masse vrøvl. Kort sagt, vi skiltes i forvirring begge to.

Etter denne konfrontasjonen vurderte jeg sterkt å bare ringe opp A edruelig og ta en rolig prat om alt sammen. Problemet mitt var bare at jeg ønsket å gi meg selv litt mer tid. Muligens ordne opp med B først og tenke litt, ikke hoppe inn i noe med A igjen. I mellomtiden så tok B stadig kontakt, og vi begynte å henge.

I begynnelsen var jeg så ærlig som mulig, for jeg har som sagt ikke lyst til at B skal bli såret. Jeg sa at hun er en fantastisk jente og at jeg likte henne, men at jeg var på vei til å komme over noen og ikke visste hvor hodet mitt var. B aksepterte dette og utover høsten hang vi bare mer og mer, til det kom til et tidspunkt at jeg følte at "nå må jeg bare gi opp A", for nå var jeg blitt emosjonelt involvert i B, og ikke bare det, men omgangskretsen min (bor som sagt i kollektiv, masse felles venner med B) hadde begynt å se på oss som et par, så da ble jeg nok litt dratt med i det.

Og videre fortsatte det utover høsten. Ting ble stadig bedre med B hele tiden, stoler på hverandre, har det fint, masse bra sex, kommer godt overens med våre felles venner og alt fint egentlig. Jeg tenkte nå og da på A, men i stadig mindre grad, begynte å tenke at dette med A er i ferd med å gå over.

Nå over jul så kom B til meg med et slags ultimatum. Hun la ut om hvor lenge vi hadde holdt på og at hun syntes det var på tide å bli et offisielt par, dvs. hilse på familie, sette det på face også videre. Innerst inne så fikk jeg litt noia av tanken, vet ikke hvorfor, men samtidig så syntes jeg også at kravet var rimelig: vi har jo oppført oss som et par mer eller mindre siden oktober, og holdt på enda lengre enn det og for all del så har jeg blitt ganske knyttet til henne.

Dette er nå et par uker siden, og jeg merker at noe i følelsene mine til B har endret seg. Ting føles ikke like bra lengre. Det føles ikke dårlig heller, men bare tamt... Tankene på A har blusset opp igjen, mye fordi jeg har hatt tid til å tenke og kommet frem til at jeg egentlig godt skjønner at hun ikke turte å åpne seg for meg, da jeg innimellom oppførte meg ganske dust mot henne.

Tidligere tanker som har vært litt negative (om at hun er litt eldre, litt mer moden, fester litt mindre, annen omgangskrets) blitt positive, for vi hadde uansett en helt fantastisk kjemi og jeg føler meg av en eller annen grunn at vi hadde hatt det dødsbra sammen. Begynner også å tiltrekkes mer av kvalitetene til A, hun er smartere, har MYE bra humor, er litt sarkastisk og spesiell, men innerst inne varm. B er rake motsetning: snill og god og en person du aldri vil såre, men ikke like "kvass" eller morsom.

Problemet mitt er at jeg nå ikke aner hva jeg skal gjøre, først og fremst med B. Jeg har jo ikke lyst til å såre henne, og tenker på hvor ydmyket hun vil føle seg dersom det blir slutt nå som hun endelig har annonsert at vi har blitt sammen og greier. Har så dårlig samvittighet bare for at jeg sitter og tenker og skriver dette at jeg ikke aner hvordan jeg skal makte å gjennomføre det.

Er usikker på hva A føler om meg - jeg ser ikke for meg at hun vil la meg komme løpende tilbake nå som jeg står i forhold med en annen jente på face. Hun har ikke kommentert noe eller tatt kontakt, men jeg går jo ut i fra at hun vet om det.

Så. nå vet jeg ingenting. Regner ikke med at noen her inne skal kunne lese mine egne følelser for meg heller, men det hjalp å skrive det ned i alle fall, takk hvis noen gidder å lese.

Den eneste konklusjonen jeg så langt har nådd (så dere ikke skal svare det åpenbare): vil ta avgjørelsen om hva jeg gjør angående B uten å ha snakket med A på forhånd.

Anonymous poster hash: d9af2...3c2

[AnonymBruker]

Du kunne ikke tenke deg å korte ned litt på innlegget?

Anonymous poster hash: 428bf...508

[AnonymBruker]

tro det eller ei - det der var short version

Anonymous poster hash: d9af2...3c2

[Marie90]

Det virker jo som du ikke er helt investert i noen av disse kvinnene. Du gikk ikke etter A i utgangspunktet - det du beskriver som forvirring virker rett og slett som noe tafatthet. Kontaktet du henne og ba henne ut - bli kjent, dating osv. flere ganger? Gjorde du din interesse tydelig og forsokte aa avansere ting, bl.a. intimitet? Det virker ikke slik. Og det er enten et resultat av at du er for sjenert/tafatt eller at du ikke er interessert nok.

Du nevner ogsaa As interesse i forhold til mulighetene med B - som om du er redd for at dersom du dropper B staar du uten noen. Da handler det ikke om genuin interesse, men en begrensning av valgmuligheter.

Vaer aerlig med deg selv - hva foler du, ville du blitt sjalu hvis en eller begge av disse jentene traff andre, hvem gir deg sommerfugler i magen, hvem er du nervos rundt, hvem har du de beste samtalene med, hvem gleder du deg mest til aa treffe?
Avgjoer dette foerst og DERETTER se hvem som er interessert i aa vaere med deg. Om du dumper den ene og den andre ikke er interessert lenger, saa faar det bare vaere. Det er mange fisker i havet.

Kvinner er interessert i menn som er bestemte, selvsikre, vet hva de vil og regelmessige i sine beslutninger. Ikke noen som er vinglete og tar det de kan faa. Det er bedre aa vaere singel enn i et halvhjertet forhold, fra den ene siden eller den andre.

[Wiola]

Jeg oppfatter det som at du egentlig hele tiden har hatt følelser for A. Men at disse ble overskygget da B kom inn i bildet. Virker iallefall som at du ikke har fått gjort deg helt ferdig med dem enda.

Først go fremst ville jeg tenkt på hva disse følelsene skyldes;

1. Har følelsene for A vært der hele tiden, eller har de bare dukket opp nå som forholdet med B har blitt tamt?

2. Hadde følelsene for B kjølnet uavhengig av A, eller er det på grunn av A at de har kjølnet?

Dersom svaret er førstnevnte på begge punkter tror jeg det vil være best å gå fra B. Jeg ville ikke hatt en kjæreste som egentlig innerst inne var forelska i en annen, og som virkelig hadde mista følelsene sine for meg. Da er jo forholdet basert på en "løgn".

Dersom svaret er sistnevnte på begge punkter så er det lettere å anta at det er en forbigående greie, Altså en "gresset-er-grønnere-på-andre-siden"-tanke som sikkert vil gå over etterhvert.

Prøv å se for deg situasjonen nå dersom A ikke var inni bildet lenger, la oss si at hun plutselig fikk seg kjæreste. Ville du fremdeles vurdere å slå opp med B?

Jeg vet ikke jeg, det er vanskelig å sortere følelser av og til, Men du må nesten se an hva du selv føler er mest riktig å gjøre. Du kan jo ikke akkurat være i et forhold som ikke føles riktig heller. Kjip situasjon å være i.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to!

Jeg vet ikke om dette går innenfor definisjonen av tafatt, men greia med A var egentlig: flørtet mye på fest over flere måneder, inviterte henne på "date" og da lå hun over. Etterpå det, så møttes vi et par ganger til på edru date, deretter så vet jeg ikke hva som skjedde, men plutselig så fikk vi den uvanen at vi bare møttes på fylla og snakket lite sammen i ukedagene (vi bodde ca. 50 min fra hverandre - ingen umulig hindring, men med skole og jobb på begge, så er det en kabal). Fra min side så var jeg nok først litt avventene - igjen er vant til at jenter gjør mye for å opprettholde kontakt på meldinger osv. så jeg ble nok bare litt usikker på hva hun ville at jeg skulle gjøre. Kjemien var +++ da vi først møttes, men av en eller annen grunn så døde de fleste samtalene våre på melding ganske raskt. Men, etter ca. 2 måneder med lite møter, så ble vi plutselig closere igjen, sov nesten til henne hver natt da det var på sitt beste. Jeg begynte å vrøvle om følelser en gang på fylla, men husker ikke hva hun svarte der og da, og ble usikker og begynte å trekke meg unna. I etterkant har jeg forstått det slik at hun tok det ganske tungt da jeg på en måte trakk meg litt unna. Men det var bare slik jeg hadde lest henne, hun er som nevnt litt annerledes enn de fleste jenter jeg har drevet på med.

Jeg troor nå at greia med B egentlig var en slags reaksjon på A, fordi hun var så motsatt, og fordi hun var så åpen og ærlig at jeg følte 0 av stresset som var i meg i fjor vår. Jeg prøvde å være litt kritisk mot meg selv - men samtidig så var det vanskelig å styre unna B, fordi hun er herlig på sin måte. Vi har som sagt vært venner lenge og hun er både pen å se på og lett og prate med. Det er lett å føle seg forelsket i henne, men jeg tror dessverre ikke at jeg er det, selv om jeg så absolutt ikke vil såre henne.

Egentlig så tror jeg at A er tapt, i alle fall for nå. Jeg kan ikke se for meg at hun uten videre ville tatt meg tilbake med det første, og jeg vil heller ikke gjøre det mot B. Vet hun blir dobbelt såra hvis jeg først slår opp og så finner meg en annen rett etterpå. Huff jeg tror jeg må slå opp, men jeg føler nesten ikke at jeg KAN slå opp. Grunnen til at jeg skriver her er at de fleste kompisene mine er langt mer kyniske enn meg. For dem er det ikke noe problem å ditche en jente, men jeg synes det er ekstra kjipt at dette også er en jente som jeg ellers omgås mye med. Kan ikke se for meg hvordan dynamikken mellom oss blir hvis vi nå går fra hverandre.

Jeg har ikke hatt kjæreste eller vært seriøst involvert med noen på flere år utenom denne situasjonen. Jeg har alltid styrt litt unna med en gang noen jenter har blitt for seriøse, men nå står jeg jaggu meg midt i en av dritt situasjonene jeg alltid har villet unngå.

TS

Anonymous poster hash: d9af2...3c2

[Wiola]

Tusen takk for svar begge to!

Jeg vet ikke om dette går innenfor definisjonen av tafatt, men greia med A var egentlig: flørtet mye på fest over flere måneder, inviterte henne på "date" og da lå hun over. Etterpå det, så møttes vi et par ganger til på edru date, deretter så vet jeg ikke hva som skjedde, men plutselig så fikk vi den uvanen at vi bare møttes på fylla og snakket lite sammen i ukedagene (vi bodde ca. 50 min fra hverandre - ingen umulig hindring, men med skole og jobb på begge, så er det en kabal). Fra min side så var jeg nok først litt avventene - igjen er vant til at jenter gjør mye for å opprettholde kontakt på meldinger osv. så jeg ble nok bare litt usikker på hva hun ville at jeg skulle gjøre. Kjemien var +++ da vi først møttes, men av en eller annen grunn så døde de fleste samtalene våre på melding ganske raskt. Men, etter ca. 2 måneder med lite møter, så ble vi plutselig closere igjen, sov nesten til henne hver natt da det var på sitt beste. Jeg begynte å vrøvle om følelser en gang på fylla, men husker ikke hva hun svarte der og da, og ble usikker og begynte å trekke meg unna. I etterkant har jeg forstått det slik at hun tok det ganske tungt da jeg på en måte trakk meg litt unna. Men det var bare slik jeg hadde lest henne, hun er som nevnt litt annerledes enn de fleste jenter jeg har drevet på med.

Jeg troor nå at greia med B egentlig var en slags reaksjon på A, fordi hun var så motsatt, og fordi hun var så åpen og ærlig at jeg følte 0 av stresset som var i meg i fjor vår. Jeg prøvde å være litt kritisk mot meg selv - men samtidig så var det vanskelig å styre unna B, fordi hun er herlig på sin måte. Vi har som sagt vært venner lenge og hun er både pen å se på og lett og prate med. Det er lett å føle seg forelsket i henne, men jeg tror dessverre ikke at jeg er det, selv om jeg så absolutt ikke vil såre henne.

Egentlig så tror jeg at A er tapt, i alle fall for nå. Jeg kan ikke se for meg at hun uten videre ville tatt meg tilbake med det første, og jeg vil heller ikke gjøre det mot B. Vet hun blir dobbelt såra hvis jeg først slår opp og så finner meg en annen rett etterpå. Huff jeg tror jeg må slå opp, men jeg føler nesten ikke at jeg KAN slå opp. Grunnen til at jeg skriver her er at de fleste kompisene mine er langt mer kyniske enn meg. For dem er det ikke noe problem å ditche en jente, men jeg synes det er ekstra kjipt at dette også er en jente som jeg ellers omgås mye med. Kan ikke se for meg hvordan dynamikken mellom oss blir hvis vi nå går fra hverandre.

Jeg har ikke hatt kjæreste eller vært seriøst involvert med noen på flere år utenom denne situasjonen. Jeg har alltid styrt litt unna med en gang noen jenter har blitt for seriøse, men nå står jeg jaggu meg midt i en av dritt situasjonene jeg alltid har villet unngå.

TS

Anonymous poster hash: d9af2...3c2

Var du forelsket i B i starten? Hvis ikke, hvorfor ble du sammen med henne da? Forelskelse er ikke en vedvarende følelse. Det som en gang var nytt og friskt vil før eller senere føles "normalt" og kan kanskje være lett å ta for gitt. Hverdagen kommer til å innhente deg en dag uansett hvem du er sammen med, og kan nok til tider føles litt "tam". Derfor bør du tenke nøye igjennom ting med B, slik at du ikke angrer i etterkant. Du sier jo selv at det kun er i løpet av de to ukene du føler det har vært slik, så pass på at det ikke blir en impuls-beslutning. Igjen, tenk på om du hadde gjort det samme uavnengig av A.

Via måten du forklarer dette på, så oppfatter jeg det som at det ville være best å gå fra B, så lenge du er sikker på at de manglende følelsene er faktiske , og ikke kun konsekvenser av at du tenker på A.

Dersom du er sikker på dette, så er det ikke noe poeng i å "late" som med B. Det er heller ikke rettferdig ovenfor henne at du sløser bort tiden hennes på et forhold dersom du selv vet at du kommer til å gjøre det slutt. Så dersom dette er din endelige konklusjon burde du heller ikke vente for lenge. Det kommer jo heller ikke deg til gode å være sammen med ei du ikke har følelser for.

Du virker som en reflektert fyr som har rota deg inn i en veldig vanskelig situasjon. Spesielt ettersom dere har så mange felles venner. Men husk at du må stå for det du gjør. Jeg får veldig vondt av B når jeg leser dette her, men det er jo for hennes beste også. Hun kan ikke være sammen med en fyr som ikke har følelser for henne.

Lykke til med beslutningen. Gjør det som føles rett for deg.

[Gjest Ironically me]

Med A, B og C på fylla og face, så mistet jeg tråden her. Sorry. Blir spennende når F kommer inn i bildet...

[pantertante]

Med A, B og C på fylla og face, så mistet jeg tråden her. Sorry. Blir spennende når F kommer inn i bildet...

Huff, ler så jeg griner her. Må ta meg sammen så jeg ikke vekker hele huset.

Takk for en god latter, Ironically me.

Beklager Ts, ikke meningen å fornærme deg.

Har dog ikke lest innleggene i tråden. De ble rett og slett for lange sånn midt på natten. Lover å ta det igjen i morgen.

[Gjest Heartbeat]

Du må visst ta en tlf til A, for å se hvordan hun står

Det er det eneste du kan gjøre. Har hatt lignende opplevelser selv.

Rota med en og vi utviklet oss etterhvert mot kjærestestadiet, men så dro han på ferie og jeg hørte nesten ikke fra han . trodde ikke han var så interessert, .

Så traff jeg en annen mens han var på ferie.

Når han kom hjem fra ferie ble jeg helt i villrede, for da visste det seg at han som dro på ferie var veldig interessert likevel!

Men da var jo allerede jeg litt involvert i han andre også som også var interessert.

Det ente med at jeg sa jeg var usikker og fortalte sannheten så de visste om hverandre.

Og begge var interessert. Jeg fikk til å velge tilslutt da

Mitt råd er å ta en tlf til A å snakke ut

Lykke til

[AnonymBruker]

Mann/gutt 22 her.

I fjor så datet jeg en jente på 24 ganske lenge, la oss kalle henne A. Vi har litt felles venner, men det er ikke sånn at vi omgås kjempeofte eller noe. Grunnen til at vi aldri kom oss noe videre var nok at begge kanskje var litt vage ovenfor hverandre. Vi kunne gå en del dager uten noen form for kontakt, for så å bli closere igjen også videre... Det høres kanskje litt cocky ut å si det på denne måten, men jeg er mye mer vant til at jenter er veldig "på" følelsesmessig og åpne om det, så etterhvert ble jeg ganske usikker på hvor seriøst hun så på meg. Vi er veldig forskjellige i livsstil, interesser ect. så jeg begynte å mistenke at hun kanskje ikke var så veldig seriøs med meg så begynte jeg å trekke meg litt unna for å ikke bli såret eller caught up i noe stort drama. Jeg dro på en lang sommerferie, tok ikke kontakt med henne, og lot fortsatt bare være å ta kontakt da jeg kom tilbake.

I løpet av sommeren så fikk jeg kontakt med en annen jente, la oss kalle henne for B. B og jeg har kjent hverandre i årevis, og har flere felles enn jeg og A. Jeg vet at B har vært betatt av meg lenge, og i sommer så ble jeg nesten betatt selv også. Hun er snill og grei og en veldig hyggelig jente som ingen vil såre, noe som er grunnen til at jeg har holdt meg litt unna henne tidligere, men vi kyssa på fylla, og så var det gjort egentlig. Ble veldig dratt mot B. Følte at jeg fikk mer selvtillitt av å være med henne enn A.

På sensommeren møttes jeg og A tilfeldig på fylla. Og vi hadde en slags konfrontasjon. Det viste seg kort sagt at hun hele tiden har følt det samme som meg - at den andre trakk seg unna med vilje osv. Jeg prøvde å fortelle henne hvordan jeg hadde følt for henne også, men en dårlig kombo av alkohol og det at jeg nå hadde starta en greie med B gjorde at det jeg sa sannsynligvis bare hørtes ut som masse vrøvl. Kort sagt, vi skiltes i forvirring begge to.

Etter denne konfrontasjonen vurderte jeg sterkt å bare ringe opp A edruelig og ta en rolig prat om alt sammen. Problemet mitt var bare at jeg ønsket å gi meg selv litt mer tid. Muligens ordne opp med B først og tenke litt, ikke hoppe inn i noe med A igjen. I mellomtiden så tok B stadig kontakt, og vi begynte å henge.

I begynnelsen var jeg så ærlig som mulig, for jeg har som sagt ikke lyst til at B skal bli såret. Jeg sa at hun er en fantastisk jente og at jeg likte henne, men at jeg var på vei til å komme over noen og ikke visste hvor hodet mitt var. B aksepterte dette og utover høsten hang vi bare mer og mer, til det kom til et tidspunkt at jeg følte at "nå må jeg bare gi opp A", for nå var jeg blitt emosjonelt involvert i B, og ikke bare det, men omgangskretsen min (bor som sagt i kollektiv, masse felles venner med B) hadde begynt å se på oss som et par, så da ble jeg nok litt dratt med i det.

Og videre fortsatte det utover høsten. Ting ble stadig bedre med B hele tiden, stoler på hverandre, har det fint, masse bra sex, kommer godt overens med våre felles venner og alt fint egentlig. Jeg tenkte nå og da på A, men i stadig mindre grad, begynte å tenke at dette med A er i ferd med å gå over.

Nå over jul så kom B til meg med et slags ultimatum. Hun la ut om hvor lenge vi hadde holdt på og at hun syntes det var på tide å bli et offisielt par, dvs. hilse på familie, sette det på face også videre. Innerst inne så fikk jeg litt noia av tanken, vet ikke hvorfor, men samtidig så syntes jeg også at kravet var rimelig: vi har jo oppført oss som et par mer eller mindre siden oktober, og holdt på enda lengre enn det og for all del så har jeg blitt ganske knyttet til henne.

Dette er nå et par uker siden, og jeg merker at noe i følelsene mine til B har endret seg. Ting føles ikke like bra lengre. Det føles ikke dårlig heller, men bare tamt... Tankene på A har blusset opp igjen, mye fordi jeg har hatt tid til å tenke og kommet frem til at jeg egentlig godt skjønner at hun ikke turte å åpne seg for meg, da jeg innimellom oppførte meg ganske dust mot henne.

Tidligere tanker som har vært litt negative (om at hun er litt eldre, litt mer moden, fester litt mindre, annen omgangskrets) blitt positive, for vi hadde uansett en helt fantastisk kjemi og jeg føler meg av en eller annen grunn at vi hadde hatt det dødsbra sammen. Begynner også å tiltrekkes mer av kvalitetene til A, hun er smartere, har MYE bra humor, er litt sarkastisk og spesiell, men innerst inne varm. B er rake motsetning: snill og god og en person du aldri vil såre, men ikke like "kvass" eller morsom.

Problemet mitt er at jeg nå ikke aner hva jeg skal gjøre, først og fremst med B. Jeg har jo ikke lyst til å såre henne, og tenker på hvor ydmyket hun vil føle seg dersom det blir slutt nå som hun endelig har annonsert at vi har blitt sammen og greier. Har så dårlig samvittighet bare for at jeg sitter og tenker og skriver dette at jeg ikke aner hvordan jeg skal makte å gjennomføre det.

Er usikker på hva A føler om meg - jeg ser ikke for meg at hun vil la meg komme løpende tilbake nå som jeg står i forhold med en annen jente på face. Hun har ikke kommentert noe eller tatt kontakt, men jeg går jo ut i fra at hun vet om det.

Så. nå vet jeg ingenting. Regner ikke med at noen her inne skal kunne lese mine egne følelser for meg heller, men det hjalp å skrive det ned i alle fall, takk hvis noen gidder å lese.

Den eneste konklusjonen jeg så langt har nådd (så dere ikke skal svare det åpenbare): vil ta avgjørelsen om hva jeg gjør angående B uten å ha snakket med A på forhånd.

Anonymous poster hash: d9af2...3c2

dette her hørtes veldig forvirrrende ut for deg. jeg har hatt det sånn nesten likt som deg. hadde en som var helt lik A, mens nå har jeg en B. men jeg valgte B.. jeg tenker av og til på det såklart! at jeg angrer litt på at jeg ikke tok sjansen med A. jeg og A bor på samme plass, mens B bor mange mange timer unna. Så jeg angrer selvsagt av og til! men jeg lurer på om du bare skal si til B at du ikke helt klarer å gå inn i ett forhold nå fordi du fortsatt ikke er helt sikker. Og det er bedre det, enn at du har øyne for en annen jente mens du er sammen med henne!? Jeg hadde ikke hatt lyst at typen min skulle vært sammen med meg når jeg visste at han tenkte på noen andre..

så jeg ville snakket med henne om det. og si det som det er..

Anonymous poster hash: 04bbf...352