Han lyver

[AnonymBruker]

Kjæresten min lyver om absolutt alt og det er ordentlig slitsomt. Det er kun små hvite løgner for at ting skal bli lettere for ham. For eksempel lyver han om at han ser på tv, fordi han ikke vil at jeg skal synes han er lat (?), han lyver om når han står opp, han lyver om hva han har sagt og gjort.

Han lyver ikke bare til meg, men også til venner og familie. Jeg har mange ganger vært med han og hørt han lyve over telefon til dem.

Jeg har flere ganger bedt han om å stoppe med småløgnene, for det er mye bedre å si ting med en gang enn at jeg skal få vite det senere og bli sint.

Men det virker likevel som han ikke helt skjønner det. Den enkle utveien er å lage de svarene som folk vil høre.

Har dere noen tips til hvordan jeg kan få banket inn i nøtta hans at man ikke kan basere forhold på konstante hvite løgner?

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

[AnonymBruker]

Det funker ikke, det spørs om typen din ikke er veldig konfliksky, og det er derfor han lyger om slike småting. Jeg gjorde selv det mye før jeg fikk dame, og kaster fortsatt ut en del hvite løgner her og der bare for å slippe eventuelle småkrangler.

Som f.eks hvis hun jobber kveld kan jeg finne på å si at jeg satt 1 time ekstra på jobb selv om jeg ikke gjorde det, for da virker jeg ikke så lat for at jeg ikke ryddet kjøkkenet etter jeg laget middag til oss :D

Samme med min mor, hvis det plutselig blir relevant å nevne hvor lenge vi sover i helgene lyger jeg ofte om at jeg våkner tidligere fordi jeg vet at det gjør henne glad å høre. Det har jo absolutt ingenting å si, men hvis jeg kan gjøre mitt og andres liv litt enklere med noen ufarlige løgner så kjører jeg på med dem.

Anonymous poster hash: 9fa07...15b

[AnonymBruker]

Det funker ikke, det spørs om typen din ikke er veldig konfliksky, og det er derfor han lyger om slike småting. Jeg gjorde selv det mye før jeg fikk dame, og kaster fortsatt ut en del hvite løgner her og der bare for å slippe eventuelle småkrangler.

Som f.eks hvis hun jobber kveld kan jeg finne på å si at jeg satt 1 time ekstra på jobb selv om jeg ikke gjorde det, for da virker jeg ikke så lat for at jeg ikke ryddet kjøkkenet etter jeg laget middag til oss :D

Samme med min mor, hvis det plutselig blir relevant å nevne hvor lenge vi sover i helgene lyger jeg ofte om at jeg våkner tidligere fordi jeg vet at det gjør henne glad å høre. Det har jo absolutt ingenting å si, men hvis jeg kan gjøre mitt og andres liv litt enklere med noen ufarlige løgner så kjører jeg på med dem.

Anonymous poster hash: 9fa07...15b

Nøyaktig det samme gjør han! Sier at vi står opp klokka 10 og at vi har støvsuget leiligheten og whatnot. Det er helt merkelig!

Men hvorfor lyve sånn til kjæresten? For meg funker det ekstremt dårlig. Når jeg da finner ut at han ikke har gjort det han sier, så føler jeg meg sviktet. Og hvis han kan lyve om sånt for å unngå småkrangler, hvorfor ikke lyve om mer alvorlige ting også..

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

[Heart]

På ett eller annet tidspunkt slutter dette å være "småløgner", og blir tegn på ekstrem konfliktskyhet eller unnvikende personlighetsforstyrrelse.

For eksempel, hvor svak ryggrad må man ha for ikke å kunne avfeie en tullete diskusjon med sin mor om når man står opp? Det er sånt man bare ler vekk og påpeker at man er et voksent menneske som bestemmer over egen tid, ikke begynner å konstruere løgnhistorier for å komme unna.

Jeg har sett og møtt folk som oppfører seg slik. I et tilfelle løy en fyr på seg en alvorlig somatisk sykdom for å unngå å innrømme at han hadde nerveproblemer og derfor tok ut egenmeldingsdager på jobben. Det kom selvsagt for en dag til slutt, og han fikk sparken.

Det er vanskelig å si hvor alvorlig din situasjon er, men du som kjenner ham og vet hvordan han reagerer, bør spørre deg selv om han er i stand til å ta det ansvaret som kreves for å kunne leve et vanlig, selvstendig liv, eller om du risikerer å møte på løgnhistorier hver gang det oppstår problemer. Kan "jada, regningene er betalt" bety "kontoen er tom og inkassokravene ligger i søppelbøtta"?

Jeg synes du bør ta dette alvorlig. Det er absolutt ikke vanlig eller akseptabel oppførsel.

[AnonymBruker]

På ett eller annet tidspunkt slutter dette å være "småløgner", og blir tegn på ekstrem konfliktskyhet eller unnvikende personlighetsforstyrrelse.

For eksempel, hvor svak ryggrad må man ha for ikke å kunne avfeie en tullete diskusjon med sin mor om når man står opp? Det er sånt man bare ler vekk og påpeker at man er et voksent menneske som bestemmer over egen tid, ikke begynner å konstruere løgnhistorier for å komme unna.

Jeg har sett og møtt folk som oppfører seg slik. I et tilfelle løy en fyr på seg en alvorlig somatisk sykdom for å unngå å innrømme at han hadde nerveproblemer og derfor tok ut egenmeldingsdager på jobben. Det kom selvsagt for en dag til slutt, og han fikk sparken.

Det er vanskelig å si hvor alvorlig din situasjon er, men du som kjenner ham og vet hvordan han reagerer, bør spørre deg selv om han er i stand til å ta det ansvaret som kreves for å kunne leve et vanlig, selvstendig liv, eller om du risikerer å møte på løgnhistorier hver gang det oppstår problemer. Kan "jada, regningene er betalt" bety "kontoen er tom og inkassokravene ligger i søppelbøtta"?

Jeg synes du bør ta dette alvorlig. Det er absolutt ikke vanlig eller akseptabel oppførsel.

Er dette jeg er litt bekymret for.

Akkurat det med løgnene til moren kan jeg til en viss grad forstå, for hun kjefter som om han skulle vært 12 år for den minste lille ting og truer med det meste. Veldig slitsomt for oss begge.

Men til meg er verre. Han lyver jo om absolutt alt. Til og med ting jeg ikke ville brydd meg om. Spiller da ingen rolle om han ser på tv eller ikke for eksempel.

Men han har også løyet om å søke på en ny jobb der vi flytter til nå. Han har ikke søkt en eneste plass. Så det betyr jo at jeg må betale alt frem til han gjør det. Virker som han tror at en jobb får man på dagen, så han utsetter det og så lyver han til meg for å slippe mas.

Årh.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

[Heart]

Er dette jeg er litt bekymret for.

Akkurat det med løgnene til moren kan jeg til en viss grad forstå, for hun kjefter som om han skulle vært 12 år for den minste lille ting og truer med det meste. Veldig slitsomt for oss begge.

Det kan kanskje være bakgrunnen for at han begynte å unnvike alle konflikter, uten at det unnskylder hans oppførsel overfor deg.

Men til meg er verre. Han lyver jo om absolutt alt. Til og med ting jeg ikke ville brydd meg om. Spiller da ingen rolle om han ser på tv eller ikke for eksempel.

Å konsekvent lyve for sånne bagateller indikerer at dette er blitt et adferdsmønster, kanskje nok til å kvalifisere til betegnelsen "personlighetsforstyrrelse".

Men han har også løyet om å søke på en ny jobb der vi flytter til nå. Han har ikke søkt en eneste plass. Så det betyr jo at jeg må betale alt frem til han gjør det. Virker som han tror at en jobb får man på dagen, så han utsetter det og så lyver han til meg for å slippe mas.

Og da har det altså kommet til det punktet hvor han lyver om alvorlige ting, slik at han skal slippe å ta ansvar.

Sånt får meg til å tenke på forhold der den ene parten får sjokk når namsmannen en dag står på døren for å ta pant i bil og inventar, eller vedkommende ringer til ektefellens arbeidssted og får vite at han (det er vanligvis en "han") ble sagt opp for et halvt år siden.

Årh.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

Jeg tror du vet det. Det er bare veldig trist og ubehagelig.

Ingen kan ha et forhold der den andre parten lyver på denne måten. Det kan umulig gå. Hvordan skal du håndtere noe slikt? Dobbeltsjekke alt han sier og gjør? Være hans mor? Kan du ha respekt for noen som oppfører seg slik mot deg? Og for den del, hva slags respekt har han egentlig for deg når han konsekvent fører deg bak lyset?

Enten må han gjøre noe radikalt nokså umiddelbart, eller så tror jeg dessverre dette ender dårlig. Beklager å si det, men tegnene er ekstremt tydelige.

Endret 28. januar 2014 av Heart

[AnonymBruker]

Det kan kanskje være bakgrunnen for at han begynte å unnvike alle konflikter, uten at det unnskylder hans oppførsel overfor deg.

Å konsekvent lyve for sånne bagateller indikerer at dette er blitt et adferdsmønster, kanskje nok til å kvalifisere til betegnelsen "personlighetsforstyrrelse".

Og da har det altså kommet til det punktet hvor han lyver om alvorlige ting, slik at han skal slippe å ta ansvar.

Sånt får meg til å tenke på forhold der den ene parten får sjokk når namsmannen en dag står på døren for å ta pant i bil og inventar, eller vedkommende ringer til ektefellens arbeidssted og får vite at han (det er vanligvis en "han") ble sagt opp for et halvt år siden.

Jeg tror du vet det. Det er bare veldig trist og ubehagelig.

Ingen kan ha et forhold der den andre parten lyver på denne måten. Det kan umulig gå. Hvordan skal du håndtere noe slikt? Dobbeltsjekke alt han sier og gjør? Være hans mor? Kan du ha respekt for noen som oppfører seg slik mot deg? Og for den del, hva slags respekt har han egentlig for deg når han konsekvent fører deg bak lyset?

Enten må han gjøre noe radikalt nokså umiddelbart, eller så tror jeg dessverre dette ender dårlig. Beklager å si det, men tegnene er ekstremt tydelige.

.

Han er veldig konfliktsky, og det er nok mye på grunn av henne. Men jeg føler og håper at han kan endre på det dersom han faktisk innser hvor mye mer det ødelegger i forholdet vårt.

Jeg kan ikke fortsette å være sammen med han om han fortsetter sånn, for det gjør det klin umulig for meg å stole på noe som helst han sier.

Han har sagt at han skal slutte og heller prøve å si det til meg istedenfor å pynte på sannheten hele tiden, men foreløpig har jeg ikke merket noe til det..

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

[Heart]

Jeg kan ikke fortsette å være sammen med han om han fortsetter sånn, for det gjør det klin umulig for meg å stole på noe som helst han sier.

Han har sagt at han skal slutte og heller prøve å si det til meg istedenfor å pynte på sannheten hele tiden, men foreløpig har jeg ikke merket noe til det..

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

Hvis dette er så alvorlig som det kan virke utfra det du skriver, skal det nok mer til enn fagre løfter om å "ta seg sammen".

Du kan jo stille deg selv spørsmålet: Hva skulle til for at du skulle begynne å lyve om alt mulig? Det er umulig for de fleste å forestille seg noe slikt, for sånt gjør man jo bare ikke, det er både galt og helt meningsløst. Men han gjør det altså. Hver eneste dag, og i alle mulige situasjoner.

Hvordan reagerer han når han blir tatt i en åpenbar løgn og ikke kan komme unna sannheten? Er han likegyldig? Blir han flau? Unnvikende? Eller blir han sint/aggressiv?

[AnonymBruker]

Hvis dette er så alvorlig som det kan virke utfra det du skriver, skal det nok mer til enn fagre løfter om å "ta seg sammen".

Du kan jo stille deg selv spørsmålet: Hva skulle til for at du skulle begynne å lyve om alt mulig? Det er umulig for de fleste å forestille seg noe slikt, for sånt gjør man jo bare ikke, det er både galt og helt meningsløst. Men han gjør det altså. Hver eneste dag, og i alle mulige situasjoner.

Hvordan reagerer han når han blir tatt i en åpenbar løgn og ikke kan komme unna sannheten? Er han likegyldig? Blir han flau? Unnvikende? Eller blir han sint/aggressiv?

Han sier at han løy fordi han trodde jeg kom til å sint hvis han fortalte hele sannheten. Og han mener at det ikke er noen grunn til å bli sint, altså at jeg ville blitt sint fordi jeg misforstod det han sa eller tolker det verre enn han hadde ment. Så for å slippe å forklare hele greia, så lyver han heller sånn at vi ikke skal krangle.

Han sammenligner det med at hvis han hadde spurt meg om jeg synes xx var kjekk, så ville jeg sagt nei selv om keg synes han var kjekk.

Han reagerer egentlig ikke spesielt, han prøver bare veldig å forklare seg, og sier at han ikke mente å lyve og blabla. Aldri aggressivt eller noe sånt.

Vi har det egentlig veldig fint sammen, er bare alle disse småløgnene om totalt ubetydelige ting som går meg på nervene.

Anonymous poster hash: 9fd4e...809

[Heart]

Men forklaringene hans er jo helt ulogiske. Som du sier, ingen blir sint over at noen ser eller ikke ser på TV, men det er veldig rimelig å bli ganske rasende over at noen lyver en rett opp i ansiktet.

Har du spurt ham om han anser den type oppførsel som akseptabel eller vanlig? Om han tror andre mennesker, f.eks. ektepar, samarbeider ved å lyve til hverandre? Og hva han tror en sjef vil gjøre hvis han oppdager at en ansatt har det med å lyve?

Dette er den type samtaler man vanligvis har med barn i 5-årsalderen. Voksne mennesker som tror at man kan holde på slik, bør kanskje ta den samtalen med en psykolog.

[AnonymBruker]

Men forklaringene hans er jo helt ulogiske. Som du sier, ingen blir sint over at noen ser eller ikke ser på TV, men det er veldig rimelig å bli ganske rasende over at noen lyver en rett opp i ansiktet.

Har du spurt ham om han anser den type oppførsel som akseptabel eller vanlig? Om han tror andre mennesker, f.eks. ektepar, samarbeider ved å lyve til hverandre? Og hva han tror en sjef vil gjøre hvis han oppdager at en ansatt har det med å lyve?

Dette er den type samtaler man vanligvis har med barn i 5-årsalderen. Voksne mennesker som tror at man kan holde på slik, bør kanskje ta den samtalen med en psykolog.

Føles litt som om jeg snakker med et barn når jeg prøver å forklare det til han. Hele familien hans lyver om småting, så for han er det vel naturlig. Men jeg er oppdratt til at man aldri skal lyve, jeg hadde ikke klart å lyve om jeg hadde villet.

Vi får vel ta en ny prat, for det siste jeg vil er å gå fra han. Hvertfall for en ting som burde være lett å fikse.

Anonymous poster hash: 9fd4e...809