Jeg klarer ikke omgås venner lenger!

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente i midten av tyveårene som sliter litt sosialt. Jeg er samboer med mannen i mitt liv, og vi fungerer veldig godt sammen. Problemet mitt ligger i venneflokken. Jeg ser på meg selv som ei hyggelig jente det er lett å omgås med. Likevel er jeg fryktelig usikker og synes det er vanskelig å føre en samtale. Jeg blir svært utslitt dersom jeg omgås andre mennesker, utenom samboer og familie (ettersom de kjenner meg og jeg føler meg avslappet nok rundt dem til at jeg ikke grubler over ethvert samtaleemne og hva som er passende å si). Det har gått så langt at jeg foretrekker å besøke moren min fremfor min bestevenninne i en alder av 24, rett og slett fordi det krever mye mindre energi av meg. Jeg tror nok noen av vennene mine føler seg såret og avvist ettersom jeg gang på gang ikke tar kontakt. Om vi har avtalt noe møter jeg selvfølgelig opp, men den spontane tekstmeldingen - den dukker aldri opp fra meg.. Om jeg får en melding fra en venninne og hun lurer på hvordan det går er det et ork og svare. Når til og med tekstmelding er utmattende, da tenker jeg at det begynner å bli ille. Samboeren min er en veldig god støtte oppi alt dette. Han oppfordrer meg til ta mer kontakt med venner, men han prøver også å forstå hvorfor jeg finner det vanskelig. Derfor maser han ikke om det, bare nevner det fra tid til annen. Jeg forventer egentlig ikke at han skal forstå, for jeg forstår det nesten ikke selv. Det er da vel normalt å ville tilbringe tid med venner du er oppriktig glad i og som er hyggelige å omgås? De har jo ikke gjort noe, eller sagt noe som gjør at jeg ikke makter å være rundt dem. Jeg vil beholde de i livet mitt, fordi de beriker det på hver sin måte. Likevel forstår jeg jo at for å beholde sine venner må man omgås og opprettholde kontakten.

Er det noen andre her inne som har det på samme måte, eller som har gjennomgått dette tidligere? Erfaringer?

En vei ut av dette? Evt. behandlingstilbud dere har vært gjennom?

Anonymous poster hash: 5c2b0...cde

[Bergensjenten]

Jeg har det på akkurat samme måte som deg, og jeg vet ikke hvordan det skal endres Er kjempeglad i vennene mine, men i likhet med deg, så er tar det så mye energi å opprettholde kontakten, selv om de ikke er spesielt krevende mennesker. Er synd det skal være slik. Men du er hvertfall ikke alene om problematikken

[AnonymBruker]

Vær helt ærlig med vennene dine om hvorfor du oppfører deg slik du gjør. Det er mitt eneste tips.

Anonymous poster hash: 1e185...719

[AnonymBruker]

Det var som om å lese om meg selv! Skjønner nøyaktig hva du mener. Jeg tilbringer heller tid med familien enn venner. Etter en venninnekveld ligger jeg å grubler til langt på natt hva jeg sa galt, hvor dumt det hørtes ut osv.. Jeg har heldigvis ei venninne som skjønner det, og syns det er greit at det kan gå 1 mnd før jeg orker et besøk. Men jeg har gjort det klart for henne at om det er noe hun trenger å prate om, så stiller jeg 100% opp.

Jeg har dessverre ingen tips eller triks til deg, da jeg leter etter det samme. Det viktigste er vell at man stiller opp når det virkelig trengs.

Anonymous poster hash: 35d67...f16

[Wonderbitch]

Oj, som å lese om meg selv. Synes det er såå slitsomt å møte venner, svare på tekstmeldinger eller ta telefonen. Da synes jeg det er bedre å ha kontakt med ukjente egentlig.

Vet heller ikke hvordan dette kan bli bedre (og ikke har jeg lyst til det selv heller) så har ingen råd å komme med. Utenom at du kanskje får presse deg til det rett og slett, om du synes vennskapene er verdt det.

Jeg har gått motsatt vei fordi jeg rett og slett ikke orker, og jeg tror de fleste har "avskrevet meg" og det er ganske befriende selv om det er litt vemodig.

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte, men kanskje ikke i like stor grad som deg. Synes det er slitsomt å være sosial, spesielt med mennesker jeg ikke kjenner veldig godt. Tror det går litt på at jeg er dårlig på å småprate, og å finne temaer å snakke om. Ikke er jeg særlig glad i å småprate heller, og å kommentere hver minste ting synes jeg er slitsomt. Jeg har også en jobb der det er mye lyd og prat hele dagen, og er ofte sliten av å omgås andre etter endt arbeidsdag. Da har jeg ikke energi til å være særlig sosial..

Har innfunnet meg med at jeg er introvert og trives aller best i mitt eget selskap (unntaket er nære venner og familie da ).

Anonymous poster hash: 268bb...418

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet på dialekt.

Daenerys, mod.

[Gjest Gjest]

For meg så høres det ut som at det er flere av dere som er syke.

[AnonymBruker]

TS her: Til Gjest.

Nå tar jeg utgangspunkt i at du regner meg som "noen av dere" ettersom jeg startet denne tråden, og de som har svart har utelukkende samme erfaringer som meg selv.

Tusen takk til deg for at du gjorde et allerede vondt problem til et uutholdbart et. Ikke bare sliter jeg sosialt, jeg er visst syk også (i allefall HVIS du regner meg som "noen av dere").

Mange av oss sliter med dette, ja. Men jeg ser ikke på meg selv som syk. Jeg har utfordringer som andre kanskje ikke har, men jeg skriver her inne for å finne flere som meg og kanskje også en vei ut av dette. Kommentaren din var for meg unødvendig, ettersom jeg allerede føler meg "unormal" nok. At man ikke ligger helt etter kurven på noen områder er ikke ensbetydende med at man er syk. Må vi være enten syk eller frisk?

Anonymous poster hash: 5c2b0...cde

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Jeg er 25 år og har slitt med sosial angst i noen år. Men det er ikke før i det siste at jeg har kjent på hvor slitsomt det er med venner. Eller, det går også mye på at de få nære jeg har også sliter med sitt, psykisk, og er vanskelig og slitsomme å omgåes av ulike grunner. Angsten er ikke noe jeg snakker med folk om, føler ikke for det. Men de nærmeste vet jo.
Jeg synes også det er ork ofte å svare folk, noen ganger vil jeg bare være i fred.

Men det er veldig vanskelig med kjæreste. Eks'en forsto seg ikke noe på den angsten, og han var veldig sosial, mens jeg ville ikke være med på noen ting omtrent.

Og fra tidligere forhold også, var det vel mannen som var pådriver til å finne på sosiale ting (utenom fester o.l.) mens jeg helst ville sitte hjemme med han. Alle skjønner jo at det ikke funker. Så jeg måtte bare bite i det sure eplet å bli med mer.

Har ikke noe tips egentlig, har ikke gått til behandling selv. Men du bør jo kanskje snakke med de nærmeste venninnene dine om det, sånn at de ikke blir såret over å bli avvist eller kutter deg helt ut fordi de ikke skjønner helt hvor de har deg.

Anonymous poster hash: 86442...4e4

[AnonymBruker]

TS igjen

Til alle dere andre, tusen takk for at dere deler! Selv om det er litt rart å si det, så er jeg glad for å se at flere er i samme situasjon som meg. Har lenge følt at jeg er den eneste i verden som sliter med dette, men ser jo at det er flere der ute. Egentlig hadde det vært litt befriende å la ting gå sin gang og til slutt ikke ha problemet med venner som lurer på hva som foregår, men jeg vet med meg selv at jeg ville ikke blitt lykkeligere av dette så jeg må vel finne en løsning. Tror jeg skal gjøre slik som noen av dere sa, bare fortelle det. Skal invitere venninnene på kaffe og bare legge det frem slik som det er. Vi har kjent hverandre siden vi var små, så jeg tror de vil forstå. Håper i allefall, fordi jeg vet de lurer fælt per dags dato.

Så er det vel også en form for sosial angst det jeg har, så det burde jeg ta tak i. Men det får bli etterhvert, ikke helt klar for å begynne med den biten ennå kjenner jeg. Takk for gode råd.

Anonymous poster hash: 5c2b0...cde