Det å ofre ting for å kunne være sammen.

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i 7 år, og jeg har ofret litt for at vi skal være sammen.

Har blitt boende på et sted jeg ikke liker spesielt godt og ikke klarer å trives på, og har satt mine drømmer og mål på vent.

Nå skal jeg endelig få studere videre til noe jeg virkelig ønsker, men jeg føler at han ødelegger litt for meg.

Han sier at han er klar over at vi kanskje må flytte når jeg er ferdig med studiene, men han er veldig negativ til det.

Sier bare gang på gang ting som "er det jobb til meg der da?" eller at "det er så dyrt å leie hus".

Prøver å si at det er nok en jobb til han der og at det er litt dyrt å leie, men vi kan jo kjøpe noe etter hvert.

Tidligere har vi også snakket om å flytte og han er med på det helt til det blir alvor ut av planene. Kommer med masse unnskyldninger om at han ikke har jobb der, men prøver ikke å se eller søke.

Vi eier ikke hus nå heller, men leier billig hos familie. Han har bodd her hele livet og er i mine øyne litt for godt vant. Jeg er vant til å klare meg selv, og leve for lite når jeg har måttet det.

Nå når jeg skal studere så skal vi ha avstandsforhold, og vi har hatt det før, men jeg lurer jo litt på hvordan det skal gå.

Lurer litt på når nok er nok? Jeg er glad i han, men liker ikke at han skal prøve å påvirke ønsket mitt til å studere det jeg vil fordi han ikke tør å flytte.

Egentlig vet jeg vel svaret på spørsmålet, men jeg elsker denne mannen og vil gjerne at det skal fungere. Men jeg orker ikke å ofre mine ønsker og mål for at vi skal leve i den trygge boblen hans.

Anonymous poster hash: e5647...04f

[Gamerfrue]

Det som har vært best for min kjære og meg når det kommer til store forandringer er først og fremst å danne et slags sikkerhetsnett. Hos oss er det jeg som er den som best liker ting trygt og godt, men jeg flytter eller bytter eller det som trengs hvis vi finner ut at det er det beste for oss.

Men da har det hjulpet å på en måte danne en trygghet, som feks "Hvis det skjærer seg, så kan vi jo bare sånn og sånn" eller "hvis vi ikke trives der så kan vi bo der en stund til vi finner noe annet" eller "hvis vi ikke får den jobben der, så kan jeg søke på den andre der midlertidig."
På denne måten får jeg følelsen av at det ikke er så farlig likevel Bare man prøver å ha en positiv innstilling til det, og noen sikkerhetsnett i tilfelle noe skjærer seg.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvordan en kan skape et sikkerthetsnett,for satse må han jo uansett og føler at det ikke hjelper å fortelle at vi kan gjøre ditt og datt.

Han har aldri bodd noe annet sted,så skjønner jo at det kan være litt skummelt å skulle flytte,finne ny jobb og bolig.

Kanskje det blir lettere når han ser at det faktisk går,men tror det der med at han må ha jobb er det som er mest viktig.Det er jo greit nok,men da må man jo faktisk søke også.

Føler at det er nok nå og at jeg ikke blir lykkelig av å gi opp det jeg har lyst til. Nå har jeg en jobb jeg ikke liker,og føler at jeg står på stedet hvil uten at noe skjer. Er ikke nok for meg å bare være sammen når ingenting annet er sånn jeg skulle ønske.

Anonymous poster hash: e5647...04f

[strawberry]

Virker dessverre som du har lettere for å ofre ting enn han. Bruk denne tiden med litt avstand til å tenke om det virkelig er sånn du vil ha det.

[AnonymBruker]

Lett og lett.Har jo vært rimelig misfornøyd til tider,men er jo veldig glad i han og ideelt sett vil jeg jo ikke finne noen ny mann.

Får nesten se hvordan det går.Aner jo ikke hvordan vil takle så lang tid fra hverandre heller.Vi har hatt avstandsforhold før,men da kun kortere perioder og den ene perioden gikk bra mens andre vi hadde var vi på randen til å avslutte hele greia.

Ingen kan i hvert fall si at jeg ikke har prøvd hvis det ikke går bra,for jeg har virkelig gjort mye for at vi skal kunne fortsette forholdet.

Anonymous poster hash: e5647...04f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i problemstillingen, og er i en lignende situasjon selv. Selv om jeg og kjæresten ikke har vært sammen så lenge (snart 1 år), føler jeg likevel at jeg har ofret mye for forholdet vårt. Jeg har kuttet ut noen kompiser fordi han har vært sjalu, og sitter nå igjen nesten uten venner på et sted jeg ikke trives så godt og med en jobb jeg hater. Han på sin side har slått seg til ro her, trives i jobben og har masse kompiser. Som deg føler jeg også derfor at jeg står overfor et valg om å "ofre meg" å bli boende her så vi kan fortsette å være sammen, eller å få meg en jobb jeg kan trives med og flytte til en annen kant av landet/utlandet, i hvert fall for en periode. Jeg har egentlig ikke noen gode råd, da jeg er litt i beit selv, men jeg tror jeg har kommet frem til at dersom det ikke er viktig nok for han at jeg er lykkelig til at forholdet vårt tåler et avstandsforhold over et år eller to, eller at han vil bli med meg, så er han faktisk ikke mannen for meg. Jeg tror ingen mann er verdt å ende opp bitter for.

Anonymous poster hash: a8310...eae

[Sapree]

Vet akkurat hvordan du har det, men han ofret endel og jeg gjorde det. Men forskjellen var at jeg fikk bo 5 år i en større by, men etter dette ønsket han å bo resten av livet sitt i hjembyen. Jeg ville heller bo i storbyen..Nå var det flere faktorer som spilte inn, så vi er ikke sammen nå lenger..Men nå føler jeg virkelig jeg kan realisere meg selv som jeg i utgangspunktet ville.. Ja det er verdt å ofre, så lenge man ikke blir bitter men man bør tenke nøye gjennom endel ting. Studér det du ønsker og ha avstands forhold, det er sunt og setter ting mer i perspektiv