Angrer du på når i livet du valgte å få barn?

[AnonymBruker]

Det jeg lurer på er om jeg skal satse på videreutdanning eller få meg en jobb og prioritere familie. Jeg har veldig lyst til å få barn snart og veldig mye ligger til rette for det. Vi har hus og samboer har god jobb, jeg står ovenfor en avgjørelse om jeg skal søke på studie eller søke på jobb og dermed ha muligheten til å bli gravid.

Er det noen av dere som har valgt barn og familie først og så fått alle brikkene på plass etterpå?
Eller noen som har utsatt å få barn og er veldig fornøyd med det?

Anonymous poster hash: c8ff1...2b6

[mara2012]

Hvis du har muligheten til å gjøre deg ferdig med utdanning først, ville jeg gjort det. Jeg angrer på at jeg fikk barn så fort. Det virket legitimt det og da, i form av at vi hadde stor og flott leilighet, eget firma og bra inntekt. Men alt det snudde på én dag.. Jeg burde absolutt ha ventet. Men nå var ikke utdanning noe spørsmål for meg på den tiden, ellers hadde det vært lett å tenke på det nå, at jeg skulle gått skole istedet.

Men nå har jeg fått barn, og situasjonen er som den er, men som mange andre, skal jeg vel klare det jeg og, og komme meg tilbake på skolebenken når barnets alder tillater det. Bedre sent enn aldri.

[Lammelåret]

Hva føler du selv er mest riktig, hva tenner gløden i deg?

Det trenger ikke være umulig å kombinere videreutdanning og graviditet/barn.

[AnonymBruker]

Hva føler du selv er mest riktig, hva tenner gløden i deg?

Det trenger ikke være umulig å kombinere videreutdanning og graviditet/barn.

Det er vanskelig spørsmål. Glød er vel mest å starte familie. Skal innrømme at press/forventninger fra andre er deler av grunnen til at jeg nøler. "Alle andre" skal studere enda mer. Jeg har muligheten til å ta en master som kanskje kommer til å gjøre meg mer attraktiv på arbeidsmarkedet, men det trenger ikke å ha noe å si hvis jeg kommer meg inn i bransjen. Men masteren tilbys kun i Bergen og jeg bor på Sørlandet. Derfor føler jeg ikke det er ansvarlig å kombinere det da samboeren min ikke kan flytte på seg pga jobb.

Anonymous poster hash: c8ff1...2b6

[Meline37]

Er kjempeglad for at jeg fikk barn da jeg var veldig ung... Fikk problemer å få barn etter andre barnet mitt..... Vet ikke hvorfor... Men en av legene hadde mistanke , og ga meg diagnosen pcos, andre leger er uenig i diagnosen.... Men den legen som ga meg diagnosen sa at hvis jeg ikke hadde fått barn såpass tidlig som i sen tenåring og tidlig tyveårsalder, så hadde jeg aldri fått barn på naturlig måte, kun prøverrør. Men vet ikke helt om dette stemmer, for jeg har ikke prøvd å få barn med en annen, og legene er uenige. De fleste legene mener at jeg ikke har pcos.

[SummerJoy]

Jeg har fått begge mine midt i studiene og angrer ikke på noe selv om studiene klart har lidd for det. Det var så viktig for meg å få barna der og da, og sånn måtte det bare bli.

Hadde for øvrig mange brikker på plass da. Hadde både hus, bil og deltidsjobb.

Endret 27. januar 2014 av SummerJoy

[AnonymBruker]

Hvis du allerede har en bachelor ville jeg heller fått meg jobb først. Det kommer litt an på alder kanskje, er du veldig ung kan du kanskje studere mer nå, men det er veldig mange selskaper som betaler alle kostnader for at ansatte tar master på deltid senere, så jeg skal gjøre det.

Har bachelor og bra jobb, hus, mann og barn. Barn nr 2 på vei og lovnader om master på deltid på BI betalt av jobben når jeg er klar for å begynne på det.

Da sparer du mye i skolepenger og studielån når du heller kan komme deg innenfor en bra bedrift som har sånne muligheter.

Anonymous poster hash: b8344...b79

[Salmonella]

Nå har ikke jeg barn enda så du må bare overse svaret mitt om du vil

Det er jo ikke uansvarlig av deg å eventuelt dra til Bergen for å videreutdanne deg selv om samboeren din er på Sørlandet.

Tar selv videreutdanning dette året, langt vekk fra samboer.

Angående barn så utsatte jeg det ett år fordi jeg vet at jeg hadde strevd veldig med å ta en videreutdanning med et barn i huset.

Jeg tror dog det er lettere å kombinere barn og videreutdanning om man pendler. Da er det nok lettere å konsentrere seg om studiene ved studiestedet.

Men det kommer jo veldig an på opplegget rundt videreutdanningen. Den jeg tar har veldig mange krav.

Edit: Artig å se så mange forskjellige svar du får

Endret 27. januar 2014 av Salmonella

[Gjest white tiger]

Ja, jeg skulle gjerne fått mine på et senere tidspunkt, men nr 1 var ikke planlagt og da ble det sånn. Jeg var bare 20, hadde bare videregående, men hadde leilighet og bil. Jeg startet på utdanningen min når det første barnet var 1 år, og det har gått helt fint å ha barn og studere, men man må være effektiv.

Forholdet til barnefaren varte ikke, og jeg føler selv at jeg har mistet mye av ungdomstiden min og at mye av det jeg drømte om ikke har vært mulig pga ansvaret med å ha barn. Derfor ville jeg helst ha ventet. Men jeg ville ikke vært foruten barna mine, og mye av det jeg føler at jeg har "tapt" kan nok tas igjen (men har ingen planer om å ha hæla i taket og tenna i tapeten når jeg bikker 40 altså).

[AnonymBruker]

Jeg tror dog det er lettere å kombinere barn og videreutdanning om man pendler. Da er det nok lettere å konsentrere seg om studiene ved studiestedet.

Tja, det er vel ikke mye lett å reise fra barnet regelmessig.

Anonymous poster hash: bb0f7...b51

[Salmonella]

Tja, det er vel ikke mye lett å reise fra barnet regelmessig.

Anonymous poster hash: bb0f7...b51

Nei, det er det nok ikke, det er jo noe man eventuelt må kjenne på selv. Og kanskje er det derfor også lettest å ta videreutdanningen før man får barn (iallefall om videreutdanningen er i en annen by og det ikke er barebare å flytte familien for det året).

[Gjest Whitestripes]

Nei, har aldri angret. Fikk barn tidlig, og tok utdannelse etter at barna kom. Ikke noe problem

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du da, TS?

Anonymous poster hash: a0b35...5a2

[AnonymBruker]

Må vel svare både ja og nei.

Glad for at jeg fikk barna tidlig, fordi jeg kommer fortsatt til å være relativt ung da de er voksne. Nå er de og i en alder hvor det er mye lettere å gjøre ting vi alle liker, reise hvor som helst.

Det som var dumt med å få de tidlig, var at det ødela studier, var mye jeg ønsket å gjøre, som jeg ikke fikk gjort. Første barnet var ikke planlagt. Og jeg endte som enslig mor. Far ser nesten aldri barna, så jeg sitter med alt ansvar alene. Og det skremmer bort mange menn.

Men jeg elsker barna mine over alt på denne jord, så ville ikke vært de foruten.

Anonymous poster hash: d7f67...b2a

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du da, TS?

Anonymous poster hash: a0b35...5a2

Når jeg er ferdig med bacheloren om noen måneder er jeg 24 år. Haster jo ikke akkurat, det vet jeg mange mener. Men jeg har utrolig lyst å få barn nå. Men er redd for å angre. og føler faktisk at "tiden renner ut", hvor enn dumt det høres all den tid jeg er veldig ung. Men det føles veldig rett å få barn nå, mens studier derimot frister ikke i det hele tatt. Veldig vanskelig og føler ett press på å studere videre fra andre.

Interessant å se svarene her. Tar gjerne imot flere refleksjoner og livserfaringer.

Anonymous poster hash: c8ff1...2b6

[AnonymBruker]

Men det føles veldig rett å få barn nå, mens studier derimot frister ikke i det hele tatt. Veldig vanskelig og føler ett press på å studere videre fra andre.

Anonymous poster hash: c8ff1...2b6

Les en gang til hva du skriver her. Jeg ville ikke studert videre med den innstillingen. Og du skriver jo at du har bachelor snart. Du MÅ jo absolutt ikke ta master! Høres ikke ut som det er så viktig for deg. Det høres mer ut som du har lyst å ta livet til et annet plan, og få barn...

Anonymous poster hash: bb0f7...b51

[Gjest Maman]

Jeg valgte å gjøre ferdig master,og ble gravid året etter.syns det var perfekt, jeg var 26-27 da første barn kom og er nå 30 når siste kommer.syns det er deilig å bli ferdig med småbarnstida før "alle" andre rundt oss som velger å vente til 30-årene, samtidig som jeg rakk å få utdanning og jobb i boks. Er veldig glad for at jeg ikke må tenke på mer utdanning nå, vi trenger to inntekter.

[Teriyaki]

Er veldig fornøyd med å ha fått barn så tidlig. Var en måned unna 21. Det meste har gått veldig bra. Er nå 23, snart ferdog med bachelor og planlegger oppstart av prøving til høsten. Hadde jeg vært i din situasjon så hadde valget falt på barn.

[AnonymBruker]

Jeg var 22 når jeg fikk barn. Og det er jeg veldig glad for i dag. Har aldri sett på det som en stopper.

Har allikevel klart å klatre meg til en karriere. Jeg sier ikke at det har vært enkelt, men jeg har lært enormt masse på veien. Det tror jeg har gitt meg mange fordeler på mange måter.

Vi ble i tillegg alene da han var 2 år. Han var mye med meg på jobb en periode, og er vant til at mamma jobber mye. Men jeg har alltid hatt han med meg om jeg måtte, og har klart å sjonglere dette ganske greit.

Nå er han 13 år. Og han syns fremdeles det er kult å være med på jobb.

Men det beste av alt, er at jeg har klart å skape en plattform for oss som jeg ikke hadde selv da jeg vokste opp.

Og det har vært målet. Det var tøft, men det gikk!

Og betalingen er at jeg bare er midtveis i 30-åra, fremdeles ung og sprek!

Jeg har stort hus ved sjøen, bil, stabil økonomi.

Og jeg kan kose meg maks med verdens kuleste, fineste tenåring!

Forhåpentligvis har han også fått det inn med morsmelka, at man kan oppnå det man vil, men det krever at man jobber for det.

Altfor mange blir sydd puter under arma på i dag. Men det er en annen diskusjon.

Anonymous poster hash: d12b7...13e

[Leanne]

Jeg fikk barn 1 da jeg var 19, nr 2 da jeg var 21 (midt i studiene..) var ferdig med bachelor som 22åring.

Ikke angret et sekund på valgene jeg tok, det var riktig for oss, begge barna var planlagte.

Jeg begynte på studiene da eldste var 9mnd, et samlingsbasert studie med 3-5 skoledagen i måneden. Reiste bort fra familien for å være på skolen, men så ikke på det som tøft eller vanskelig. Jeg var tross alt mye hjemme ellers, hadde også en mann som stilte opp hjemme.

Tror heller ikke det er lettere å studere når barna blir eldre - med mindre man venter til de er tenåringer. Studerer nå også, tar en master ved siden av jobb. Barna er nå 7 og 9, og trenger oppfølging med lekser og fritidsaktiviteter på en annen måte. Sånn sett blir det mindre lesetid på meg enn da de var i barnehagealder og i seng halv 7