psykisk syk kjæreste.

[AnonymBruker]

ok dette er egentlig ett langt innlegg. så les om du orker. må bare få tømt meg!

jeg ble involvert med en fyr for ca 8 måneder siden. vi har opplevd mye og reist mye sammen på denne tiden og alt har egentlig vært veldig perfekt. han har hatt en veldig tung fortid. og jeg vet om den og han har slitt veldig mye med depresjoner og angst. han går nå på den sterkeste medisinen på markedet. han har vært veldig åpen med meg og rådet med om at medisinene gjør han veldig "kald" og han er egentlig veldig ødelagt når det gjelder følelser generelt. så jeg visste hva jeg gikk til. og han rådet meg at det kunne godt hende han plutselig ikke likte meg lenger etter tiden som gikk. det er bare sånn det er. alle forholdene hans har blitt ødelagt pga dette, men jeg er en veldig veldig tålmodig person. jeg har ikke sett han på ca 2 måneder nå. og han har egentlig lovet og lovet at han skulle komme ned hit til meg på besøk alle helgene til nå. (han bor 7 timer unna). men det har da ikke skjedd.

jeg fikk en melding her rett før helgen hvor han skrev at han beklaget veldig, og at jeg kan gjøre som jeg vil fra nå av. (at jeg er fri, og kan ligge med hvem jeg vil og sånn, han er IKKE sjalu i det hele tatt) og jeg ringte han og spurte hva det var, og hvorfor han slo opp med meg. han slo ikke opp sa han, men han forstår hvis jeg har "needs". jeg sa at nei, jeg venter på deg. jeg vet du er inne i en tung periode og jeg vil at du skal ta den tiden du trenger og komme ut av den. (han er kjempe snill, altfor snill! gavmild og omsorgsfull og kjempe sosial nr han er i en god periode) så han er absolutt en jeg vil satse på her i livet.

Jeg er litt usikker på hva jeg ville med dette innlegget, men ja. hva hadde dere gjort om typen din som du elsket over alt var psykisk syk og "kuttet" deg ut for en stund, og trengte tid for seg selv. hadde du klart og vente på han? eller hadde du gått videre..? vi er forresten 27 og 29 år gamle.

Anonymous poster hash: 244e5...c90

[Jodi]

Jeg tror du rett og slett bare må kjenne på det selv, om det er verdt det. Hvis de gode periodene blir stadig kortere og kortere, hadde jeg kanskje tenkt meg om to ganger. Du må spørre deg selv om du vil ha det sånn resten av livet. Hva gjør han for å evt. bli bedre? Kommer han til å gå på disse medisinene livet ut, eller går han i terapi, og er det noen fremgang?

[Cascade]

Virker jo som du vet hva du vil, har bena plantet og er fornuftig så jeg har vanskeligt for å fortelle deg hva du skal gjøre, det vet du selv tror jeg.

[AnonymBruker]

Jeg tror du rett og slett bare må kjenne på det selv, om det er verdt det. Hvis de gode periodene blir stadig kortere og kortere, hadde jeg kanskje tenkt meg om to ganger. Du må spørre deg selv om du vil ha det sånn resten av livet. Hva gjør han for å evt. bli bedre? Kommer han til å gå på disse medisinene livet ut, eller går han i terapi, og er det noen fremgang?

nei han går ikke i terapi lenger. han gjorde før men han begynner å bli så gammel nå og vandt til dette at han vet hva som skjer med kroppen hans og sånn, så han fokuserer heller selv og jobber seg ihjel for å slippe å tenke for mye..

takk for svar

Anonymous poster hash: 244e5...c90

[AnonymBruker]

Virker jo som du vet hva du vil, har bena plantet og er fornuftig så jeg har vanskeligt for å fortelle deg hva du skal gjøre, det vet du selv tror jeg.

takk for svar

Anonymous poster hash: 244e5...c90

[Monstrum]

Jeg er selv psykisk syk (angst og depresjoner) og det kan absolutt ta hardt på forhold. Det jeg tror er viktig er at du må huske på at det aldri er din feil at han trekker seg tilbake. Dere må aldri legge skyld på hverandre.

Jeg var med min kjæreste i 3 år, før det nylig ble slutt (ikke pga min sykdom), og vihadde det veldig fint. Vi var også veødig åpne med hverandre hele ttiden. Om jeg hadde en tung periode, hadde jeg gjerne behov for masse kos og prating, mens ham helst ville ha litt ro rundt seg.

Kanskje ingen konkrete råd, men mine erfaringer hvertfall

[AnonymBruker]

Jeg er selv psykisk syk (angst og depresjoner) og det kan absolutt ta hardt på forhold. Det jeg tror er viktig er at du må huske på at det aldri er din feil at han trekker seg tilbake. Dere må aldri legge skyld på hverandre.

Jeg var med min kjæreste i 3 år, før det nylig ble slutt (ikke pga min sykdom), og vihadde det veldig fint. Vi var også veødig åpne med hverandre hele ttiden. Om jeg hadde en tung periode, hadde jeg gjerne behov for masse kos og prating, mens ham helst ville ha litt ro rundt seg.

Kanskje ingen konkrete råd, men mine erfaringer hvertfall

ja. jeg presser meg ikke på eller noe. prøver iallefall ikke å presse sånn. gir han pusterom og sånn for jeg vet han trenger det. er en meget tålmodig person, og det setter han pris på. takk fo svar. er greit å se synspunktet til en som er psykisk syk selv.

Anonymous poster hash: 244e5...c90

[Monstrum]

Det kan også være en god ide å snakke med han når han har en god periode; Vi vet de dårlige periodene kommer, hvordan kan vi best takle de?

Du høres ut som en flott og hensynsfull kjæreste, ønsker dere lykke til videre

[AnonymBruker]

Det kan også være en god ide å snakke med han når han har en god periode; Vi vet de dårlige periodene kommer, hvordan kan vi best takle de?

Du høres ut som en flott og hensynsfull kjæreste, ønsker dere lykke til videre

ja jeg får prøve han har jo rådet meg om det før da. men han ville helst ikke snakke noe om det. han vil ikke dele det med noen, og sa det ikke til meg at han hadde det dårlig før i slutten av forje uke. da hadde det pågått en stund. men jeg får prøve

takk for det! prøver så godt jeg kan, har ikke lyst å miste han og plage han for noe han ikke kan noe for. så smører meg med tålmodighet

Anonymous poster hash: 244e5...c90