Vanskelig for å holde på venninner - har dere det slik?

[AnonymBruker]

Hei, alle damer

Jeg nærmer meg 40, og alt er på stell med familieliv og jobb. Men jeg har et kjempeproblem. Jeg klarer ikke å holde lenge på venninner!

Jeg har en fortid som ikke-kuul ungdomsskoleelev, jeg ble utfrosset og det meste var galt med meg. Både utseende - og det at jeg er en type som sikkert blir oppfattet som åpen, ærlig og snakkesalig. Jeg ble lett kjent med folk, men holdt aldri lenge på noen. De jeg oppfattet som venninner hadde andre de heller ville være sammen med.

På grunn av at jeg liker å snakke med folk er jeg en slik type som kjenner mange litt, og noen ville sikkert ha stusset om de så dette jeg skriver nå. Det jeg savner er langvarige vennskap, å bety mye for noen. Være en GOD venninne.

Jeg har aldri vært forlover. Har faktisk ikke blitt invitert i bryllupene til flere av dem jeg i årene før har brukt mye tid på og som jeg hadde trodd jeg skulle blitt det hos. De strekker seg til å be meg i utdrikningslagene sine, slik at jeg skal være med på å spleise på SPA. Noen har blitt gravide uten å fortelle det til meg. De sender ikke SMS fra sykehuset. De blir invitert på middag til meg, men inviterer ikke tilbake. De velger å dra til syden sammen med noen andre felles venner. Osv. Sånne småting som sårer litt, når man ser på noen som en venninne.

Innimellom har jeg møtt venninner, kollege, barselgruppe r etc. jeg fortsatt har kontakt med. Folk det går an å besøke osv. Som sender julekort. FB-likes og hyggelige hilsener. Men det er sjelden noe mer enn det. I disse Facebook-tider er det lite SMS og ringing, og nesten vanskelig å skille klinten fra hveten.

Akkurat nå har jeg et par venninner som jeg føler er trivelige. De har unger på samme alder osv. Det ene er noen år gammelt og det andre er relativt ferskt. Jeg er LIVREDD for at det skal gå dårlig med disse to relasjonene...

Jeg har tre brutte bestevenninne-relasjoner bak meg. Alle tre var jeg venner med i flere år. De var single, mens jeg var i forhold. Ingen av dem var spesielt like meg som typer. Jeg ble av og til såret av ting de sa - eller ikke sa. Den første kritiserte meg på ulike måter, ganske direkte. Den andre ga meg aldri et eneste komplement, det var bare jeg som følte jeg måtte skryte av henne. Den tredje tålte ikke at man kom med "råd" til henne - i tillegg til at hun selv slengte ut tankeløse kommentarer i ny og ne. Da jeg ventet gutt sa for eksempel den ene at hun kun ville ha jenter, at hun aldri kunne tenkt seg å ha en gutt.

Jeg opplever at det som oftest er nærmest umulig å si i fra når man opplever en skjev kommentar fra en venninne. Da jeg sa fra til den første, ble det slutt fordi hun ikke taklet kritikken. De to andre "dumpet" meg. Jeg var nok i perioder fornærmet på dem - og det er mulig jeg ikke klarte å sjule irritasjonen min. Vi hadde aldri kranglete diskusjoner, men det hendte ofte at vi sammenlignet ulike synspunkter på ting. Problemet ligger blant annet i hva jeg ser på som et godt venninneforhold. For meg har balanse; det er gjensidig respekt, man gir og får, og man føler seg vel sammen med den andre. Slik som i et parforhold!

Jeg sørger egentlig ikke over disse tre venninnene, men allikevel henger disse bruddene over meg ift det at jeg ikke holder på venninner ellers heller. For noe mer er det jo...med meg! Alt kan jo ikke være andres skyld når det er flere lignende episoder.

Er jeg ikke morsom å være sammen med? Er jeg for selvopptatt? Sier jeg noe galt? Spør og graver jeg for mye? Er jeg ikke bra nok? Er de de som er for kresne? Har jeg for ulike interesser? Alt det der er kanskje sannsynlige forklaringer. Bør jeg gå til psykolog for å finne ut hva det er som er galt med meg? Det er ikke lett å gripe tak i på egenhånd.

Har noen av dere hatt komplekse jenterelasjoner? Hva er drepen på et venninneforhold som har vart i noen år? Trenger råd for å beholde de to jeg har! Jeg forsøker alt jeg kan å være en god og grei venninne. Føler jeg lever på lånt og kostbar tid....

Anonymous poster hash: 0c2c5...d87

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i endel av det du skriver.

Tror det er ganske naturlig å drifte litt mellom venninner i voksen alder. Jeg for eksempel, orker ikke bruke tid på vennskap som kun har vart i noen år, og hvor det er tydelig en grunn tull vennskapet. Feks begge er single, har barn på samme alder som leker. Så når den ene ikke er singel lengre og tydelig har glemt hvordan det var å være eneste single- så glir jo vennskapet over. Eller når barna vokser til og ikke leker så godt sammen lengre på grunn av forskjellige interesser.

Av og til må man bare la det fare, og gå videre.... Eller så må du investere endel i et vennskap som kanskje ikke gir så mye lengre....

Anonymous poster hash: 3b6c9...f14

[AnonymBruker]

Drepen på mine vennskap er at jeg er selvstendig. Jeg har en egen identitet og det tror jeg mange skyr. Jeg gikk min egen vei, studerte noe helt annet, fokuserte på studiene, sluttet å shoppe kule klær og reise til mange steder i verden alene. Jeg trodde det bare var å komme tilbake til de gamle gode barndomsvenninne når jeg vil. For sånn har jeg alltid tenkt at de kan gjøre. Jeg har alltid sett på de som noen spesielle for meg, noen jeg garantert skal be i bryllup osv. Problemet er at de ikke ser vennskap på denne måten, de mener nok jeg har sveket. Jeg hører aldri noe fra dem. Jeg har forsøkt å ringe, men de ringer aldri tilbake. De ber til dåp uten meg osv. De som selv er litt mer som meg, de har jeg fortsatt kontakt med. Disse venninne krever ikke så mye, men de er der når det gjelder, og motsatt. Jeg er der for dem. Disse har jeg møtt i voksen alder. Vennskap er i grunn vanskelig.

Anonymous poster hash: 1cfc3...e30

[Boletta]

Jeg har der på samme måte...

Kanskje det er vanlig men at noen (vi) sørger mer over det?

[AnonymBruker]

ja, for jo eldre folk blir, jo mer like liv lever de og de fleste blir A4 med mann, barn, hus og hjem

de som ikke passer helt inn i dette skvises ut

Anonymous poster hash: c82a8...648

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd at venninner ikke har tålt at jeg har sagt fra når de har behandlet meg dårlig. Det har vært ganske uforståelig at de da heller reagerer med å bite fra seg mer, enn å prøve å rette opp inntrykket. Men jeg vet i hvert fall at ikke vil beholde slike venninner. Nå har jeg fått en ny venninne. Men jeg tenker ikke som deg, at jeg vil beholde henne for enhver pris, men jeg vil beholde henne bare hvis hun fortsetter å være en god venninne. Jeg tenker tross alt at de som får være venninne med meg, er heldige. Og det bør du også tenke.

Anonymous poster hash: 3c2f6...e75

[AnonymBruker]

Vanskelig tema. Har også noen venninneforhold bak meg, og jeg har prøvd så godt jeg kan å analysere hva som gikk galt. Det jeg har kommet fram til, er dette som TS også nevner, det med å gi og ta. Gjensidig hygge og nytte. Ikke alltid at det fungerer som det skal.

Det må være en slags balanse i forholdet. Og at man hjelper hverandre gjensidig. En gang er jeg i knipe og en gang venninnen min, som et eksempel. Har opplevd altfor ofte at jeg hjelper, både med penger, flytting og diverse, og når det er min tur til å få hjelp, trodde jeg, så er folk plutselig så opptatt.

Dessuten kan man ikke være venninner når den ene er sjalu og oppfatter den andre som en konkurrent omtrent, noe har jeg også opplevd. At man er sånn noenlunde like syns jeg er viktig. Da mener jeg både med tanke på status, interesser og kanskje også utseende. Det siste gjelder dog ikke alltid.

Men det aller viktigste er lojalitet! At de står på din side når det gjelder.

Har fått meg ei venninne nå, som er lojal til tusen, og jeg tilbake. Og vi er temmelig like på nesten alle områder i livet. Det går an! Vent på den rette, TS.

Anonymous poster hash: 115ef...1dd

[AnonymBruker]

Opplever mye det samme, men grunnen til at forholdene går over, har nok mest med å gjøre at enten jeg eller de har flyttet et annet sted. Blir ikke så lett å være veldig nær når man ser hverandre en gang i året eller sjeldnere.

Nå som jeg ikke studerer lengre, er det vanskeligere å bli nærmere venner enn bekjente som treffes en gang i blant. Mye fordi de allerede har et par veldig nære venner, ofte fra ungdomstiden, så de har liksom ikke plass til flere nære venner virker det som. Men jeg setter forsåvidt pris på at jeg har noen å være med

Anonymous poster hash: f2a69...552

[yxnyx]

Det er jo vanskelig å vite om det er noen spesiell grunn til at du sliter med å holde på vennskap uten å vite mer om deg. Men kanskje er du for nærtagende, for overanalyserende og litt too much? Får vage inntrykk av det.

Min beste venninne og jeg er egentlig ganske forskjellige. Jeg er grublende, en drømmer, ei vimse og litt taus overfor nye mennesker. Hun er skravlete, en doer, praktisk og jornær.

Det som binder oss sammen er (i tillegg til at vi går laaaangt tilbake) er at vi begge vet 100% hvor vi har hverandre, vi kan være ærlige mot hverandre, og vi kjenner hverandres begrensninger. Det er faktisk ikke alt jeg føler jeg kan snakke med henne om, hun ville rett og slett ikke forstå. Men det vet jeg, og derfor er det greit.

Det er et no bullshit forhold. Det du skrev om venninna di som sa at hun aldri ville hatt en guttebaby, og det såret, sånne ting kan vi godt si til hverandre. Vi har gjort forskjellige valg, og vi har forskjellige meninger. Så vi er oss selv når vi er sammen, på godt og vondt. Og så vet jeg jo som regel veldig godt når hun vil riste på hodet over et eller annet merkelig valg jeg har gjort.

Slapp av, vær deg selv. Det må jo være veldig slitsomt å føle at du er nødt til å gi masse komplimenter hvis du ikke føler for det feks, slik du skrev. Du kan ikke late som til evig tid.

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev innlegget. Takk for svar, alle sammen! Det er greit å høre at jeg ikke er alene om å synes at venninneforhold er kompliserte saker.

Yxnyx, du har nok rett i at jeg er overanalyserende - jeg er klar over at jeg har den egenskapen, men det er jammen vanskelig å skru den av. Når følelsen eller mistanken om at noen ikke er grei mot meg kommer, er det som en refleks hos meg at jeg blir lei meg. Helt fra ungdomstiden har jenter såret meg. Jeg har en slags ide om at venninner /klassevenninner innimellom lar seg friste til å være ugreie mot andre jenter for å styrke sitt eget (ego?). Det er nok denne grunnholdningen min som gjør at jeg blir for analyserende og nærtakende. Kanskje det hjelper å sette ord på det hos en psykolog? Få prentet inn at jenter er greie, at de ønsker hverandre vel! (Selv om det kanskje ikke er den hele og fulle sannheten....)

Anonymous poster hash: 0c2c5...d87

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev innlegget. Takk for svar, alle sammen! Det er greit å høre at jeg ikke er alene om å synes at venninneforhold er kompliserte saker.

Yxnyx, du har nok rett i at jeg er overanalyserende - jeg er klar over at jeg har den egenskapen, men det er jammen vanskelig å skru den av. Når følelsen eller mistanken om at noen ikke er grei mot meg kommer, er det som en refleks hos meg at jeg blir lei meg. Helt fra ungdomstiden har jenter såret meg. Jeg har en slags ide om at venninner /klassevenninner innimellom lar seg friste til å være ugreie mot andre jenter for å styrke sitt eget (ego?). Det er nok denne grunnholdningen min som gjør at jeg blir for analyserende og nærtakende. Kanskje det hjelper å sette ord på det hos en psykolog? Få prentet inn at jenter er greie, at de ønsker hverandre vel! (Selv om det kanskje ikke er den hele og fulle sannheten....)

Anonymous poster hash: 0c2c5...d87

Jeg skjønner litt hva du mener. jeg har også vært borti jenter som prøver å tråkke meg ned for å selv føle seg overlegne, men har heldigvis også møtt mange snille jenter som bare er gode med meg.

Likevel, hvis en av disse gode venninnene mine sier noe galt, eller avlyser avtaler og lignende, kan jeg begynne å tenke at de ikke liker meg, fordi jeg kjenner igjen tegnene som var der hos de dårlige venninnene. Men det at de avlyser, har sjelden/aldri noe med meg å gjøre. Folk sier og gjør rare ting av mange gode grunner. Jeg må bare lære meg til at det ikke bare dreier seg om meg, og hva jeg gjør galt

Anonymous poster hash: f2a69...552