Hvordan opplever du å være stemor?

[AnonymBruker]

Hei!

Går med noen bekymringer, som fornuften min og alle andre sier er unødvendige. Er redd for å bli den sure, fæle stemoren enda ikke én ting tilsier det.

Er stemor (liker ikke ordet) for en gutt på 2 år. Vært det i litt over ett år. Bodd sammen i ett år. Annenhver uke. Kommer overens med mammaen hans og kan hente/bringe, og hun er positivt innstilt overfor meg, virker det som. Tilbringer mye tid med han siden pappaen jobber en del i perioder. Det virker som han trives med meg og er trygg på meg. Han roper vel så gjerne på meg som på pappa og det er hyggelig!

Allikevel går jeg med bekymringer om at han kommer til å hate meg når han blir stor/eldre. Det blusset opp igjen nå fordi samboer sa et eller annet om at "alle" hater stemødrene sine. "Alle" han kjente i alle fall. Men det spørs vel på situasjonen. Og han mente det ikke mot meg, men det var nok til å få meg til å gruble.

Kommer ingen steder uansett hvor mye jeg grubler og bekymrer og vet jo dette, men er litt vanskelig. Hvis jeg skal vite at det med 100% sikkerhet ikke skjer må jeg gå i fra samboeren og skaffe meg en mann uten barn, og det er jo ikke aktuelt. Jeg elsker han og er veldig glad i stesønnen. "Problemet" ligger i framtiden, eller KAN ligge i framtiden (jeg vet hvor håpløs jeg høres ut).

Uansett, derfor lurer jeg på hvordan dette er for andre, fins det noen positive historier?

Hvor lenge har du vært stemor/bonusmamma og hvor gammelt var barnet da du kom inn i bildet?

Har det forandret seg opp igjennom årene?

Hva slags forhold har dere?

Hva slags forhold har du til biologisk mor?

Hvor ofte har dere barnet boende hos dere?

Anonymous poster hash: 2583e...e82

[AnonymBruker]

Jeg har vært bonusmamma i to år.

Jentene var 4 og 8.

Ting har vel forandret seg, men mer i den retning av at vi kjenner hverandre bedre og vet hvor vi har hverandre.

Vi har et godt forhold.

Et helt nøytralt forhold til mor hvor fokus er på barna.

Annenhver helg og ekstra i ferier/høytider

Jeg har tenkt den samme tanken selv. Det er vanskelig å være bonusmamma, fordi det er kort vei mellom å delta i det hverdagslige og det å plutselig ta styringen (som kan være fort gjort og ikke nødvendigvis ment vondt).

Slet litt en periode med tanken på hva jentene kom til å synes om meg senere ettersom jeg er såpass deltagende som jeg er. Men så tenkte jeg slik: jeg forventer av dem det jeg ville forventet av egne barn i samme aldersgruppe (påkledning, rydde lekene sine, henge opp jakke og sette på plass sko osv), men hjelper de dersom de har prøvd og det ikke gikk. Tar det jeg vet at de ikke mestrer ennå. Elsker dem som om de var mine egne og tar vare på dem med klem og kos og stell. Leser og synger for dem, danser og ler. Tuller og tøyser. Jeg har det veldig morsomt sammen med disse jentene. Om det da viser seg at jeg blir den "onde stemoren" når de blir større så er ikke dette noe jeg kan kontrollere. Jeg kan ikke se hva mer jeg kan gjøre for å få de til å like meg, og det akter jeg heller ikke gjøre. Jeg skal ikke måtte forandre meg selv for å gå overens med jentene, da hadde ikke forholdet med far vært riktig. Nå har dette heldigvis gått veldig bra for vår del ved at vi går overens "for egen maskin". Jeg håper at når jentene blir større så kan de se på meg som en tillitsperson i livet deres som det er trygt og godt å snakke med.

Anonymous poster hash: f6670...a32

[AnonymBruker]

Har samme bekymringer som deg TS. Er stemamma på femte året for en flott jente på 8år. Vi har et supert forhold idag, men jeg vet at hun helst skulle sett sine foreldre sammen, og jeg vet at hennes mor ikke er spesiellt begeistret over meg. Til tross for at hun foreløpig forguder meg som små jenter ofte gjør med eldre jenter/damer, så er jeg redd hvordan ting blir når hun blir eldre.. :-)

Anonymous poster hash: 199fd...5bc

[oslojente1980]

Kjæresten min har to barn, jente på 7år og gutt på 10år. Vi bor ikke sammen ennå, men flytter sammen til høsten. Jeg har selv en jente på 7år.

Barna hans er trygge på meg, og vi har det veldig fint sammen. Jenta på 7år var det lett å bli kjent med, siden hun er utadvendt og gir mye av seg selv. Mens gutten på 10år trengte mer tid, og jeg har latt han komme til meg. Men samtidig vist at jeg er interessert i hva han holder på med osv...

Moren til barna vet om meg, og jeg har truffet henne. Håper hun tar det fint når hun får vite at jeg og pappaen til barna skal flytte sammen.. Jeg vil at vi skal ha et greit forhold, hvor vi kan omgås pga barna

[AnonymBruker]

Jeg synes det er utfordrene.

Altså jeg er virkelig glad i gutten (4 år), og ikke minst så elsker jeg pappaen og elsker at han er en god far. Men samtidig er det mange ting som er utfordrende.

For det første så er jeg virkelig mislikt av guttens mor. På nåværende tidspunkt har jeg egentlig gitt opp. Jeg holder meg konsekvent unna henne, for hun vil ikke ha øyekontakt med meg, svare meg når jeg snakker med henne eller noe som helst. Ekstra trist er det at det egentlig ikke er noen grunn for henne å mislike meg, bortsett fra at jeg er åtte år yngre enn eksen hennes/min mann, og hun godtar ikke det. Skulle ønske hun kunne ha prøvd å bli kjent med meg, men nei.

Selvsagt kan jeg jo bare velge å ta the high road og ignorere henne, og det er for all del det jeg gjør også. Men jeg blir trist når jeg ser andre blandede familier som får til et godt samarbeid (eller i alle fall et samarbeid på minstenivå - at man vedkjenner hverandres eksistens). Tross alt så BOR jo sønnen hennes annenhver uke i et hus som jeg eier halvparten av. Jeg bruker tid til å lage sunn og god mat til han, jeg pusset opp rommet hans i pirat-tema som han elsker, jeg lar alltid sønnens behov gå foran mine egne planer når han er hos oss, og jeg hadde ingen problemer med at mannen min dro på på ferie med henne fordi det er best for sønnen hennes, til tross for at det åpenbart er litt spesielt for meg å sende mannen på hotell med en dame som hater meg.

Såå... jeg prøver jo selvfølgelig å si til meg selv at jeg gjør alt dette for stesønnen og mannen min, og at det er de to som gjør det verdt det. Men det er utrolig trist at moren ikke klarer å vedkjenne meg på et minimumsnivå en gang. Det stresser meg også ganske mye at sønnen sikkert plukker opp at kjemien mellom oss er dårlig og at HAN kan bli stresset over situasjonen på et tidspunkt. Ødelegger mye av gleden av å være stemor. Mye arbeid og mye konflikter

Anonymous poster hash: 27c61...169

[Medusa13]

Jeg synes det er utfordrene.

Altså jeg er virkelig glad i gutten (4 år), og ikke minst så elsker jeg pappaen og elsker at han er en god far. Men samtidig er det mange ting som er utfordrende.

For det første så er jeg virkelig mislikt av guttens mor. På nåværende tidspunkt har jeg egentlig gitt opp. Jeg holder meg konsekvent unna henne, for hun vil ikke ha øyekontakt med meg, svare meg når jeg snakker med henne eller noe som helst. Ekstra trist er det at det egentlig ikke er noen grunn for henne å mislike meg, bortsett fra at jeg er åtte år yngre enn eksen hennes/min mann, og hun godtar ikke det. Skulle ønske hun kunne ha prøvd å bli kjent med meg, men nei.

Selvsagt kan jeg jo bare velge å ta the high road og ignorere henne, og det er for all del det jeg gjør også. Men jeg blir trist når jeg ser andre blandede familier som får til et godt samarbeid (eller i alle fall et samarbeid på minstenivå - at man vedkjenner hverandres eksistens). Tross alt så BOR jo sønnen hennes annenhver uke i et hus som jeg eier halvparten av. Jeg bruker tid til å lage sunn og god mat til han, jeg pusset opp rommet hans i pirat-tema som han elsker, jeg lar alltid sønnens behov gå foran mine egne planer når han er hos oss, og jeg hadde ingen problemer med at mannen min dro på på ferie med henne fordi det er best for sønnen hennes, til tross for at det åpenbart er litt spesielt for meg å sende mannen på hotell med en dame som hater meg.

Såå... jeg prøver jo selvfølgelig å si til meg selv at jeg gjør alt dette for stesønnen og mannen min, og at det er de to som gjør det verdt det. Men det er utrolig trist at moren ikke klarer å vedkjenne meg på et minimumsnivå en gang. Det stresser meg også ganske mye at sønnen sikkert plukker opp at kjemien mellom oss er dårlig og at HAN kan bli stresset over situasjonen på et tidspunkt. Ødelegger mye av gleden av å være stemor. Mye arbeid og mye konflikter

Anonymous poster hash: 27c61...169

Jeg synes ikke du skal tenke så mye på hva barnets biologiske mor mener om deg. På,meg høres du ut som en snill dame som har tilrettelagt livet med tanke på at det er et barn inne i bildet. Vokt deg bare vel for å ta del i oppdragelse eller gjøre valg/bestemme for gutten, for det ligger utenfor en stemor/stefars myndighet og kan skape konflikter både i forhold til barn og biologisk mor. Det kan jo hende at det er dette biologisk mor går og tror også, og at det er derfor hun er avvisende overfor deg.

Kan du ikke prøve å snakke med henne og forklare at du aldri ville prøve å overta en foreldreansvars-rolle, men bare være der for gutten når han er hos dere? Hvis det er vanskelig å få henne i tale, så la det gå gjennom barnets far. Enten er det dette hun er redd for, eller så er hun bare sjalu