Huset vårt har blitt en mat kiosk

[missfidget]

...

Endret 10. mars 2013 av bedheadmelissa

[Usikker]

Jeg nå har begynt å beklager og si at hvis de er sultne må de hjem og få mat der' date=' men jeg føle meg så stygg for det! [/quote']

Min søster løste "problemet" på samme måte som deg. Og det bød ikke på noen problemer........... 8)

[Gjest Tex]

Enig med usikker.

Her er det litt på samme måte om sommeren, jeg kan ikke sitte på verandaen og grille, eller gi mine barn en is uten at det står hundre unger i veien og ber om å få. Det skjer aldri at mine barn får noe noe annet sted, og jeg kan da ikke fore hele nabolaget hver gang... Ikke at det koster så mye sor en pakke is eller pølser, men folk må da klare å gi barna sine mat selv....?

Vi bor i et villastrøk der husene koster rundt tre millioner, har du råd til hus har du råd til mat er min mening.....

[missfidget]

...

Endret 10. mars 2013 av bedheadmelissa

[Letti]

Her må du bare si nei og ikke få dårlig samvittighet.

Vi bor slik til at vi alltid har huset og hagen fullt av unger. Det er som oftest alltid en voksen hjemme og vi har stort hus og over to mål hage.

Med to gutter i 2 og 3 klasse, så er det ofte felles venner og ikke uvanlig med seks syv gutter hos oss.

Og nå i det siste så er det flere jenter som har begynt og være her også. Så her er det mange barn.

Min mann og jeg er vant med "åpent hus" hjemmefra, så vi har også hatt det slik, men når jeg akkurat har vært og handlet eller kjøpt is av isbilen, så er det ikke gøy uansett pris at kjøleskapet eller fryseren blir tømt i løpet av en dag eller to.

Vi har forholdsvis god økonomi og er dessverre ikke flinke til og handle på tilbud eller sjekke priser, men jeg blir grinete når jeg finner to tre unger inne på kjøkkenet for de at de er sultne eller tørste til stadighet.

Selv syns jeg det er hyggelig at unga har en kamerat eller to på middag eller hvis vi griller, så er det bare kos at de er flere som koser seg sammen, men et sted går grensen for meg.

Man kan ikke fore de samme barna til stadighet.

Og selv om man hadde hatt råd til det, så er det ikke alltid det passer og ha huset fullt av unger når man skal spise.

Flere ganger har jeg opplevd når jeg sier at: "Knut, nå må du gå hjem fordi vi skal spise!": "Nei, mamma sa jeg skulle komme hjem kl da og da....!"

Da får de klar beskjed om at jo, nå skal vi spise og da kan dere heller treffes senere. Sånn er det bare.

Og det er jo ikke ditt ansvar at nabobarna får i seg mat. En gang i mellom er hyggelig, men ikke alltid.

[LilleBille]

Har faktisk aldri opplevd at venner av barna har kommet og sagt de er sultne.

Synes selvfølgelig det er koselig at barna har venner på besøk - og passer det inviterer jeg dem til å spise med oss.. men det er ikke alltid at vi har nok til fler (enten fordi jeg ikke visste at vi ville bli flere .. eller at det er "en til hver" type mat ) - da sier jeg bare at vennene kan vente ute7på rommet eller hvor de nå er - mens vi andre spiser.

Er vant til den måte selv jeg .. fra jeg var liten .. og vi hadde alltid huset fullt av venner.

[Gjest Anonymous]

her er det jo ikke snakk om å mate hele nabolaget. Det kan jo tenkes at disse ikke er så heldige å ha en familie som har like fine rutiner og samhold som dere, og at det er dette de søker. Selv om man har fint hus, og råd til egen mat, er det ikke sikkert at alt er like bra bak de fire vegger. Kanskje heller prate med de om dette, enn å bare be de gå. Her er alle mann velkommen på middag, og har vi for lite, spiser vi knekkebrød og brød, når det er tomt. Mine barn setter stor pris på at vi er et åpent hjem, og også vennene gir ofte uttrykk for at de synes det er fint og trygt å være her. dette er veldig viktig for meg, og da bruker jeg gjerne litt ekstra på matinnkjøp.

[Mackenzie*]

Ble oppdratt til at når man var hos venner og de skulle spise,så gikk man hjem eller ut og lekte så lenge.

(om man ikke uoppfordra fikk tilbud og å spise der,eller gå på rommet så lenge da)

[Gjest Anki]

Kjenner igjen problematikken. Min sønn har en kamerat som er konstant sulten, til å begynne med fikk han både skiver, middag og dessert her, men når det begynte å bli hver eneste dag så ble jeg litt irritert. Han var alltid like ivrig etter mat.

Så nå sier jeg at han må vente i kjellerstuen til vi har spist ferdig, samt gå hjem og spise hvis han er sulten. Han bor like i nærheten så det er ikke langt å gå akkurat.

Han har en annen kompis som er enda verre, han sier sånne ting som: Hm... Ja, nå er jeg jammen VELDIG sulten, nå hadde det vært VELDIG godt med middag! Å, jeg ELSKER sånn middag som dere skal ha osv osv. Han bor i nabohuset, så han sender jeg i hvert fall lett hjem... Håper bare ikke min sønn står og tigger sånn ved middagsbordet til andre!

[ehu]

Jeg har alltid bedt barnas venner om å gå når vi skal spise.(Nå lar jeg evt. 16 åringens venner spise med oss).

Hadde jeg hatt mistanke om at det var barn som faktisk ikke fikk mat hjemme så hadde jeg nok gitt dem mat, men dette er barn fra helt vanlige hjem så jeg ser ingen grunn til mate dem . Er de sultne kan de gå hjem. Noen barn er bestandig sultne(og lider tydeligvis heller ikke av undervekt). Og noen barn har bare ikke fått forklaringer(les: oppdragelse) for hvordan man oppfører seg når man er borte hos andre..........

[Rakel]

Jeg er nok litt for "snill" når det gjelder dette (og mye annet i livet) Får dårlig samvittighet dersom et annet barn ser lengtende når jeg gir mitt barn noe å drikke f.eks. Spør raskt om de også vil ha. Det samme gjelder andre ting, pakker gjerne ned ekstra slik at alle kan få, når de skal ha "picnic" ute. De er en gjeng jenter her i gata, og det hender at de også vil ha mat. ber dem ringe hjem og spør først. Jeg har mann som er mye bortreist, og datter som er vegetar, så mye av maten blir kastet uansett. Dette er hovedgrunnen. Det er bedre den blir spist.

Men dersom de kommer hit og maser på mat, eller er frekke, eller at vi rett og slett ikke har nok av en ting, har jeg ingen problemer med å si nei.

Det er kun hvis det passer seg slik.

Heldigvis går det litt andre veien også, og hun kan komme hjem og spør om å få spise der. Hver gang har jeg vært ganske sliten, og ikke orket tanken på å lage middag. Da spiser hun der, jeg legger meg på sofaen en liten stund, og det er bare helt deilig.

Men selvfølgelig: Barna skal spise hjemme, ikke andre som skal fø på det. Men jeg mener at av og til kan det være greit hvis det passer seg slik. Og enda greiere dersom det kan gå litt andre veien også.