Går rundt og er redd hjemme (22år gammel jente)

[AnonymBruker]

Jeg er en 22 år gammel jente som bor hjemme hos mine foreldre. Det ble slik da jeg begynte å studere i samme by, for snart 4 år siden. Begge mine foreldre har den siste tiden hatt det kjempe tøft, far mistet jobben og pådro seg en alvorlig skade i en trafikkulykke. Mor har måtte fjerne livmoren grunnet kreft. Alt dette skjedde i løpet av de siste 3 årene. Grunnet dette har begge mine foreldre kort lunte, de skriker og blir lett aggressive. Dette går som regel utover meg, de krangler aldri med hverandre. Grunnet dette går jeg rundt og er redd for at de skal eksplodere hele tiden. Jeg har en konstant redsel inni meg når jeg er hjemme. Det skal ikke mye til. Når dem først blir sinte så kan dem si de verste ting til meg, og det er blitt så vanlig at det skjer ukentlig. Nå orker jeg ikke mer, og vil flytte ut så fort som mulig, men samtidig klarer jeg ikke det heller. Da vil de tro at jeg svikter dem da de trenger meg mest, samtidig som det begynn å bli mer og mer uutholdelig å bo her. Hva hadde du gjort i min situasjon? Jeg har prøvd å ta dette opp med dem, men det har ikke hjulpet, dem har da reagert med sinne.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

[Meridian]

Da får du skrive et brev der du forteller akkurat det du skriver her. Så får de lese hvordan du har det.

Om de ikke forstår, får du tenke på deg selv og flytte.

De er voksne mennesker som bør klare seg selv og å takle ting på en bedre måte enn dette. Hvorfor i alle dager legger de alt ansvaret på deg?

[AnonymBruker]

Da får du skrive et brev der du forteller akkurat det du skriver her. Så får de lese hvordan du har det.

Om de ikke forstår, får du tenke på deg selv og flytte.

De er voksne mennesker som bør klare seg selv og å takle ting på en bedre måte enn dette. Hvorfor i alle dager legger de alt ansvaret på deg?

De legger alt ansvaret på meg, da jeg er det eneste barnet deres. De har ingen slektninger eller familie i nærheten som kan hjelpe.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

[Testosteron]

Jeg hadde flyttet. Ingen kan med rette forlange at du skal bli boende under sånne forhold.

[Meridian]

De legger alt ansvaret på meg, da jeg er det eneste barnet deres. De har ingen slektninger eller familie i nærheten som kan hjelpe.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

Men ærlig talt, de er voksne mennesker. De må ta vare på seg selv. Man kan ikke legge ansvaret på andre. Greit å fortelle de nærmeste om hva som skjer, og å få forståelse og medfølelse, men de må klare seg selv.

Du må leve ditt eget liv, så jeg tror du rett og slett må skrive et brev til din far og et brev til din mor, der du ordlegger deg akkurat som du gjorde i hovedinnlegget.

De kan ikke forvente at du skal stå på pinne for de - de er nødt til å lære seg å leve med tingenes tilstand! Det må alle andre!

[Gjest navnelapp]

Viss foreldra dine treng medisinsk hjelp eller hjelp til praktiske gjeremål pga helsemessige forhold så skal kommunen hjelpe dei med det. Du kan gjere småting som passar deg i ulike situasjonar, men den løpande assistansen skal dei få frå det offentlege. Du må ganske enkelt kome deg ut derfrå.

[sjøhest]

Flytt ut, du er voksen.

[strawberry]

Tenk litt på deg selv. Du har prøvd å snakke med dem, det fungerer ikke. Flytt ut.

[Gjest]

Du kan ikke mase deg ut og ødelegge din egen (psykiske) helse på dette!

Finn deg en leilighet, og flytt.

Ikke diskuter det. La de fordøye det selv.

[AnonymBruker]

Viss foreldra dine treng medisinsk hjelp eller hjelp til praktiske gjeremål pga helsemessige forhold så skal kommunen hjelpe dei med det. Du kan gjere småting som passar deg i ulike situasjonar, men den løpande assistansen skal dei få frå det offentlege. Du må ganske enkelt kome deg ut derfrå.

De trenger ikke medisinsk hjelp, mor er tilbake i fulltidsjobb. Mens min far greier seg selv, men klarer ikke å utføre fysisk krevende arbeid. Slik som snømåking og lignende. Men dem blir fort slitne og trenger hjelp til husarbeid og lignende, det er for det meste jeg som gjor dette.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

[AnonymBruker]

Du kan ikke mase deg ut og ødelegge din egen (psykiske) helse på dette!

Finn deg en leilighet, og flytt.

Ikke diskuter det. La de fordøye det selv.

Jeg har tenkt på det i lang tid, men klarer ikke å få meg til å gjøre dette. De har tross alt gjort mye for meg også, kan ikke svikte dem. Er redd for at de blir helt ødelagt psykisk hvis jeg ikke tar vare på de. Far sliter allerede med depresjon.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

[Gjest navnelapp]

De trenger ikke medisinsk hjelp, mor er tilbake i fulltidsjobb. Mens min far greier seg selv, men klarer ikke å utføre fysisk krevende arbeid. Slik som snømåking og lignende. Men dem blir fort slitne og trenger hjelp til husarbeid og lignende, det er for det meste jeg som gjor dette.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

Det er ikkje vanleg å ha hushjelp. Det er også slik at ein fort blir sliten viss ein veit at nokon andre tek over og ordnar ting når ein blir sliten. Eg trur foreldra dine snart må ta ansvar for sine eigne liv, og la deg få sleppe ut og leve ditt liv.

Men dette er ein lang prosess. Du bør ikkje snakke så mykje om det, men begynne å planlegge. Kanskje treng du å spare til depositum for ein hybel, kanskje treng du litt utstyr som sengetøy, servise og bestikk osv.. Planlegg for deg sjølv korleis du vil ha det og kvar du vil bu. Snakk gjerne med nokon du stolar på, ei venninne el.l., og legg planar saman med henne. På den måten vert det meir konkret for deg, og lettare å stå imot når dei slår seg vrange.

Grunnen til at dei slår seg vrange er jo nettopp at det er kjempefint for dei å ha deg heime. Samtidig hindrar det deg i å leve ditt liv. Så du må berre sakte men sikkert kome deg ut av huset.

[Gjest]

Jeg har tenkt på det i lang tid, men klarer ikke å få meg til å gjøre dette. De har tross alt gjort mye for meg også, kan ikke svikte dem. Er redd for at de blir helt ødelagt psykisk hvis jeg ikke tar vare på de. Far sliter allerede med depresjon.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

Forstår at det ikke er lett!

Men det er en veldig utakknemlig jobb å skulle være der for mennesker og hjelpe de når de eksploderer med sinne og utskjellinger regelmessig!

De må ta ansvar for egen oppførsel her!

Derfor er det et godt råd å skrive et langt brev og forklare hvordan du har det oppi alt dette.

[AnonymBruker]

De legger alt ansvaret på meg, da jeg er det eneste barnet deres. De har ingen slektninger eller familie i nærheten som kan hjelpe.

Anonymous poster hash: 30183...5e5

Hvilket ansvar?

De er dine foreldre. Bortsett fra å krangle med kommunen om plass på heimen når den tid kommer at dine foreldre ikke evner ta vare på deg selv så har du ikke noe ansvar for dem.

Du bør nok prøve å formidle dette til dem. At enten så er de selv ansvarlige for eget liv, eller så er de det ikke, og da må dere alle 3 ta en runde på å finne dem verger. Som selvsagt ikke nødvendigvis blir deg - kan like godt være en ansatt i kommunen.

Om de kommer gnålende med noe medlidenhetskort (voksne folk som blir deprimert må faktisk takle det helt på egenhånd eller søke hjelp hos en psykolog) så får du si at de kan velge. Enten så er du for fremtiden deres datter (og bare det) eller så behandler de deg som deres psykolog/hjemmehjelp, men da har du ikke lengre kapasitet til å holde kontakten med dem. Fritt valg.

Jeg er selv enebarn og har innført strenge restriksjoner på hva jeg faktisk hjelper med (ikke noe "jeg er lei meg"-tull). Min kapasitet vil gå til mine barn. Foreldrene får synke eller flyte som de vil. Og de takler livet mye bedre med den restriksjonen på plass.

Anonymous poster hash: 43d2b...b70

[Gjest Møremor]

Du kan da stikke innom iblant og hjelpe dem hvis du vil. Men flytt. Du er ikke noe særlig støtte når du er mer og mer nedfor selv. Du sliter deg ut. De kan betale noen for å måke vei. De kan få seg en som vasker hver uke. Dette er absolutt ikke ditt ansvar. Du er voksen, og skal ha ditt eget liv. Om du var 17 eller 19 hadde jeg sagt det samme,- at du skal ikke bruke tiden din på å hjelpe dem med alt mulig (annet enn faste oppgaver og småting i ny og ne), det kan de betale andre for. Du svilkter dem aldeles ikke. De burde finne seg en psykolog, og la deg leve livet ditt i fred,- og heller være en støtte for deg enn en byrde. Tror det bare er positivt for alle at du flytter,- og kommer innom i ny og ne,- når du har lyst, eller hvis de behandler deg bra og spør pent.