Ensom

[AnonymBruker]

Å få barn er det fineste som har hendt meg. Jeg er gravid igjen, og jenta vår skal bli storesøster senere i år. Vi har ønsket oss to tette.
Samboeren min er en flott fyr, han er min store kjærlighet og beste venn.

I vår omgangskrets er vi de første som har fått barn. Jeg har prøvd å se positivt på det siden jeg var gravid sist, men idag brøt jeg helt sammen.
Ingen vil være med meg, uansett hvor mange middager eller kaffebesøk jeg inviterer på, jeg blir ikke lenger invitert med på noe av andre.
Hvis samboeren min finner på noe med sine venner blir jeg misunnelig. Jeg blir en sur kjæreste, som ikke unner mannen min noenting. For jeg blir jo aldri invitert med på noe selv.
(hvis vi tar initiativet til å finne på noe med samboers venner selv, som jo også er mine venner nå, får jeg selvfølgelig være med).

Samtidig føler jeg meg ikke bra nok. Svigermor snakker om at jeg må ta en utdannelse hver gang vi treffes. Gang på gang spør hun om hvor mye jeg jobber, og gang på gang føler jeg meg ydmyket og sett ned på når jeg forteller at jeg fremdeles jobber deltid.
Jeg har studiekompetanse, og muligheten til å ta en utdannelse når som helst. Men jeg er fornøyd med jobben jeg har, og vet at det er det jeg ønsker å jobbe med. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde en full stilling, men det vil nok komme med tiden.

Til historien hører det vel med at samboer jobber offshore, og jeg er alene de to ukene han er på jobb. De er vel kanskje spesielt vanskelig, og kveldene etter at datteren vår har lagt seg blir 14 lange, ensomme kvelder foran tv-skjermen.

Hvor jeg vil med dette innlegget vet jeg ikke helt. Jeg trenger kanskje bare å få samlet tankene så jeg kan få tatt det opp med samboer når han kommer hjem, for jeg har det ikke bra med meg selv.
Kanskje jeg bare er ekstra følsom fordi jeg er gravid...

Anonymous poster hash: c76da...30e

[kubrak]

Til historien hører det vel med at samboer jobber offshore, og jeg er alene de to ukene han er på jobb. De er vel kanskje spesielt vanskelig, og kveldene etter at datteren vår har lagt seg blir 14 lange, ensomme kvelder foran tv-skjermen.

Anonymous poster hash: c76da...30e

du trives ikke i ditt eget selskap?

[AnonymBruker]

Jo, jeg gjør egentlig det. Men jeg blir lei av meg selv etterhvert. Og ingen voksenkontakt utenom jobb og ett og annet familiebesøk blir fort kjedelig. Spesielt når jeg gjør forsøk på å få venner på besøk, men enten får jeg ikke svar, eller så er svarene negativ.

Anonymous poster hash: c76da...30e

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er også ensom småbarnsmor om dagen:) Flyttet til nytt sted hvor vi ikke kjenner noen og gamle venner hører jeg lite fra. Må bli ekstra ensomt når han er borte da. Skjønner godt hvordan du savner å skravle litt med gode venner. Man begynner å tro det er noe galt med en og når i tillegg svigermora di sier sånt... Det bør du ta opp med samboeren så han snakker med henne. Kanskje du bor i nærheten av meg?:o)

Anonymous poster hash: ae548...6e8

[AnonymBruker]

Ja, blir også ekstra vondt når jeg har venner (?) i nærheten, men det "passer aldri".

Jeg er jo venner med samboers venner også, men det ville vært unaturlig at jeg var med dem uten ham, selvom det har hendt en og annen gang.

Det med svigermor gruer jeg meg til å ta opp med ham. Jeg vet at jeg er nødt, for det får meg virkelig til å føle meg underlegen, men jeg synes det er vanskelig.
Jeg vil at han skal "irettesette" henne, samtidig vil jeg ikke at hun skal komme til meg og si unnskyld for hva hun har sagt/hvordan hun har fått meg til å føle. Jeg vil bare at det skal opphøre. At hun godtar at dette er VÅRT liv og VI velger det.
(samboer og jeg er naturligvis enig om at det viktigste er at jeg har en jobb jeg trives i, at jeg bidrar med det jeg kan, og at med tiden vil nok en større stilling komme)

Anonymous poster hash: c76da...30e

[AnonymBruker]

Kanskje du kan tenke ut noe lurt å si til neste gang hun spør, så hun tar hintet:) Ikke lett det med svigermødre;)

Jeg trodde også jeg hadde venner, men når det går flere mnd uten at de har tid til å treffe meg enda jeg spør, så tenker jeg at de kanskje ikke var så gode venner likevel. Bedre å prøve å finne seg noen nye venner. Jeg jobber med saken men ikke lett!

Anonymous poster hash: ae548...6e8

[AnonymBruker]

Ja, det er ikke lett. Jeg har kanskje vært "for ung" da jeg fikk barn, for de fleste andre på min alder (25) er fremdeles studenter som fester hver helg og i ukedager. Og det er noe jeg ikke kan ta del i i like stor grad lenger (og ihvertfall ikke nå som jeg er gravid )

Har forsåvidt et godt forhold til svigermor, om man ser bort ifra dette nevnte.

Anonymous poster hash: c76da...30e

[AnonymBruker]

Er man en god venninne så kommer man på besøk selv om man er i forskjellig livssituasjon tenker jeg da. Mine venninner har også barn, men mistet tydeligvis interessen for meg likevel. Håper du finner deg noe nye gode venninner:) klem

Anonymous poster hash: ae548...6e8