Materialistisk far..

[AnonymBruker]

Jeg og barnefar har delt omsorg. Vi har nogenlunde lik inntekt, men forbruk er vi helt forskjellig på. Han har i tillegg tre barn fra ett tidligere forhold som han er "feriepappa" for og jeg har jo sett hvordan han har behandlet de når det gjelder penger, fordi deres mor ikke har så mye å rutte med. Dermed har han tatt på seg "rikmanns-rollen" og sagt til barna at de bare må ringe om de trenger noe (materielle ting).

Etterhvert som de ble eldre, tok de han på ordet, og ringte stadig vekk og ville ha penger til ny iPhone fordi den forrige gikk tapt i vaskemaskinen, iPad, ny laptop, dyre merkeklær. Eks'en min skjønte raskt at han ikke kom til å kunne oppfylle alle deres ønsker, men istedet for å innse at det er ett urealistisk mål i utgangspunktet, tok han heller byrden på seg selv ved å si at "jeg må tjene mer" osv.

Han er av den oppfatning at barna alltid skal ha det nyeste, beste og fineste, ellers risikerer man å bli mobbeoffer eller havne utenfor i samfunnet..

Jeg derimot, er vokst opp på ganske samme grunnlag som barna hans. Mor med dårlig råd og "feriepappa" som stilte opp økonomisk. Men jeg var aldri vant til å ha den nyeste tlf eller de dyreste klærne, men det ble folk av meg likevel!

Det at eks'en min er så materialistisk, bekymrer meg ganske ofte, da jeg er redd for hvordan det vil påvirke barnet når det blir eldre og dets forhold til penger. (Er i barnehage-alder nå.)

Jeg føler at han prøver å kjøpe vårt barns kjærlighet ved å kjøpe ting. Fra mitt ståsted føles det litt som han prøver å vise at "pappa er rikere enn mamma", liksom.

Ett eksempel er: Han kjøpte en elektrisk leke til ca.1000,- som desverre ble ødelagt ett par dager senere fordi barnet vårt var for lite til å forstå lekens funksjon. Noen dager senere går han å kjøper den samme leken, istedet for å lære barnet at ikke alt bare kan ødelegges og erstattes.

Og: Han kjøpte en bamse fra barne-tv til 700-800,- noe jeg aldri ville gjort, da barnet vårt er såpass stort og at bamser egentlig ikke kan "lekes med", de bare "er der". Bare fordi at "den hadde barnet pekt på i lekebutikken"..

Han kjøper mange andre ting også, til tross for at barnet i utgangspunktet har mer enn nok leker, bare fordi han vil at barnet skal "ha alt".

Har tatt det opp med han flere ganger, men han har allerede sin skrudde forklaring om at "vi må gi barna våre det vi selv ikke fikk som små" osv.

For min del opplevde jeg verre ting enn å ikke få ting som liten, så fokuset mitt er ikke på at barnet mitt skal få ting som jeg ikke fikk som liten, men at det skal få en bedre oppvekst og andre opplevelser enn jeg hadde.

Jeg kjøper selvsagt også leker innimellom, men da gjerne brukt/rimelig, og så noe litt finere/dyrere til bursdager/jul, sånn at ikke "HVER dag blir en fest"..

Flere som har det sånn?

Anonymous poster hash: dcfd5...8e9

[Gjest Gjest]

Han er ikke grådig og det er bra.

[NovaFlare]

Så lenge dere snakker med barnet om verdier og om at man er heldig, men ikke skal ta ting for gitt, så hadde jeg ikke styrt hvordan far gjorde det. Jeg har vokst opp med en far som ikke engang betalte barnebidrag, ALDRI tatt meg med på noe eller kjøpt noe til meg, ikke satt inn penger til meg da han vant litt i Lotto, INGENTING.... Og mamma var ufør og alene med meg og min søster, så hun kunne trengt hjelp. Jeg vet ikke hva som hadde vært best, men så lenge du er jordnær, hadde jeg foretrukket at far stilte opp økonomisk ja.