Trenger råd fra menn om hvordan håndtere vanskelig baby/småbarnsperiode

[AnonymBruker]

Tar gjerne imot råd fra kvinner og som har vært i tilsvarende situasjon, men hadde også satt stor pris på svar fra menn

Vi er et voksent par som har fått barn, og det var svært planlagt og ønsket - spesielt fra hans side.

Generelt oppfatter jeg ham som veldig tilstedeværende og hengiven ovenfor babyen(og han har gledet seg stort og lenge til å få barn), men den siste tiden tror jeg realitetene har kommet som et "sjokk" på ham. Både hvor krevende babyer ofte er, og mindre positive følelser som kan dukke opp når man er sliten.

Jeg har mange i nær familie og venner som har vært åpne og snakket mye om de ulike faser av det å få barn, og ikke "rosemalt" de vanskelige periodene. Derfor er nok jeg mer mentalt forberedt på worst case scenario - både ifht søvn/vanskelige tanker som gir dårlig samvittighet osv. At man rett og slett avogtil kan bli så lei at man knapt vet sine arme råd - fordi jeg jo har sett andre ha det slik.

Han derimot har ingen i nær familie eller venner som har fått barn, og har generelt ingen erfaring med "den harde virkeligheten" som jo endel kan oppleve i perioder - heller ingen som har snakket åpent om det av de få vennene han har som har barn selv(de snakker generelt ingenting om nære og vanskelige ting).

Jeg oppfatter babyen som relativt grei å ha med å gjøre(fordi jeg kjenner folk som har hatt babyer med 10 timers skrikeperioder daglig og tenker det er worst case scenario) - mens han blir skikkelig irritabel, bekymret og frustrert bare ved at babyen er urolig uten å gråte særlig. Og det bekymrer meg litt, fordi jeg tenker; hva hvis babyen får kolikk eller har skikkelig sutrete perioder- hvordan reagerer han da...

Jeg vet også at det er normalt at babyer har magevondter/sliter litt i starten med å finne seg tilrette, men han blir helt ekstremt bekymret og er sikker på at en masse ting er galt dersom ikke babyen er harmonisk omtrent hele tiden.

Det igjen gir ham ekstremt dårlig samvittighet, og han sier at han har mange vanskelige tanker han ikke tør snakke særlig om - så jeg er litt bekymret for at dette kan bli ganske ille dersom babyen faktisk får kolikk, eller de garanterte periodene hvor man sliter ekstra med magevondt/at barn en periode er ekstra krevende pga ulike ting osv.

Jeg prøver å fortelle ham at det er normalt å synes det er skikkelig slitsomt med baby/barn avogtil, og at alt er en fase(for mange endrer det seg etter 3 måneder) - det går over, og så blir det bedre før eller siden.

Prøver også å motivere ham med at det nok blir langt bedre for ham når babyen blir større og de kan kommunisere mer og det ikke bare er "primærbehov", og at det er helt poengløst å ha dårlig samvittighet for noe som er helt normalt for veldig mange(altså; at man blir frustrert og lei). At alle følelser og tanker er greit, og normalt for mange, bare at få tør snakke om det.

Men det virker ikke som jeg klarer nå helt inn med det, og jeg tror det kan bli mye verre dersom han ikke klarer forsone seg med at det er helt greit å ikke være superlykkelig hele tiden med baby, og at det er normalt å ikke føle "ekstrem kjærlighet" hele tiden.

Jeg ser jo at han gir 100% for den lille, men han ser ikke det helt selv.

Jeg tror også det er ganske sårt for ham dersom han har forsøkt å roe babyen uten hell, og den plutselig roer seg ned fordi jeg prøver noe "nytt".(Men saken er jo bare at jeg ikke er stresset og irritabel der og da, og tilfeldigvis forsøker noe som avogtil virker - dermed roer babyen seg kanskje en liten periode).

Så: dere menn som har hatt vanskelige perioder i baby/barnefasen - hvordan kan man nå litt inn for å få "dere" til å forstå og akseptere slike faser - og ikke ha dårlig samvittighet for at det kan føles vanskelig?

Anonymous poster hash: 8bb76...df1

[Gjest Vevila]

Hvor gammel er babyen? Her virket det også som det sjokkerte pappaen litt når han faktisk skulle ha ansvar for en liten en. Vi var "uheldige" og fikk en som gråt nesten hele tiden han var våken i 3 mnder, og i begynnelsen så det ut som han holdt på å gå fra sans og samling Det er jo mye som går seg til i løpet av den første tiden, når man lærer babyen å kjenne. Ellers kan det jo faktisk være en begynnende fødselsdepresjon. Hva med å høre om helsesøster kunne ta seg en prat med ham? De er ofte vandt til å snakke om vanskelige følelser den første tiden som nybakte foreldre.

[Nada]

Hva med å lese om litt praktiske måter å håndtere babyen på? Dunstan baby language gir mye info om hvordan tolke gråt og lyder. The Wonder Weeks gir uvurderlig kunnskap om utviklingssprang og medhørende sutring, skriking, og klengete oppførsel. Anbefales.

[wondergirl]

Jeg er heller ikke mann, men innbiller meg at jeg har noen gode råd likevel. :-)

Det kan være tøft å være pappa og oppleve at baby bare roer seg hos mamma/ved puppen osv. Han må bare ikke gi opp, selv om resultatene ikke kommer med en gang. Her i huset har pappaen blitt avvist MANGE ganger med MAAAMMMMAAAA! - særlig i perioder hvor babyen har vært skikkelig mammadalt.

Men gradvis blir det mer og mer stas med pappa, og anstrengelsene gir resultater. Nå som eldste er tre år, har de (og de har hatt en god stund) et helt spesielt forhold seg imellom. Nettopp det at mamma og pappa er forskjellige er en styrke, og selv om forholdet dem imellom er ulikt det som jeg har med barnet, er det like sterkt. Jeg er utrolig glad for at mannen min ikke trakk seg bort eller ga opp, selv da han ble dytta vekk og fikk klar beskjed om at her i gården er det bare mamma som gjelder.

Så han må bare vite at hans innsats teller, selv om resultatet ikke synes med en gang. Jeg synes han høres ut som en kjempeflink pappa. Plutselig har han funnet løsninger som ikke du har tenkt på, bare la ham slippe til og prøve seg uten at du alltid sitter på fasiten (og hvis du gjør det, kan det kanskje være lurt å holde kjeft innimellom, sånn at han ikke føler at du henger over skuldra hans og vet best - ikke sikkert du gjør det, da).