Lurt at folk med angst/depresjon får barn...?

[PaperFlower]

Før noen får panikk:

NEI - jeg har ikke som mening at folk som har psykologiske lidelser ikke skal få barn. Jeg spør pga. jeg selv sliter en del med angst og depresjon, og nå har begynt å tenke seriøst på barn.

Problemet er at jeg, som sagt, sliter en del psykisk. Jeg har gjort det siden tidlig tenårene, og opp til nå (er 22 år). Jeg har alltid hatt veldig lyst på barn, men har pga. diverse ting ikke fått ordentlig tid til å tenke over det. Nå har jeg derimot møtt en fantastisk fyr, og vi har begge veldig lyst på barn - gjerne innen et par år.

MEN, jeg har alltid sagt at jeg vil være helt frisk før jeg får barn. Og det kan ta mange, mange år før jeg blir helt frisk. Kanskje blir jeg aldri helt frisk! Og det blir bare ikke mulig for oss å vente så lenge.

Derfor er jeg interessert i å høre meningene deres. Tror dere det er lurt at noen får barn selv om de sliter psykisk? Selv om de, som meg, ikke har mulighet til å få seg jobb, snakke med fremmede og av og til sliter med å gå på butikken alene? Kanskje ikke klarer å bli med på foreldremøter, fotballkamper eller juleavslutninger på skolen? Barnefaren vil selvsagt være ved min side, og om det ikke er noe jeg klarer så kan sikkert han gjøre det istedet, men det er jo ikke helt ideelt.

Og selvsagt kan det jo hende jeg blir bedre innen jeg får barn (har begynt med behandling), men har tenkt veldig mye på dette i det siste, og jeg lurer fælt på om dette er noe som absolutt ikke anbefales, eller om det går bra. På mange måter føler jeg at å få barn ville hjelpe meg en masse. Da blir jeg nødt til å putte meg selv til side, og sette barnet først. Kanskje blir jeg frisk takket være barnet, som plutselig gir meg en veldig god grunn til å stå opp om morgenen og jeg får en mulighet til å gi barnet mitt den barndommen jeg alltid ønsket meg.

Ble litt langt, men hadde satt ekstremt stor pris på om noen kunne tatt et par minutter å hjulpet meg litt. Eller iallefall fortelle meg din mening. Ble livet ditt tyngre eller lysere etter at du fikk barn? Noen som har vært i min situasjon? Kan noen i min situasjon bli en god mor?

[AnonymBruker]

Det spørs hvor invalidiserende det er. Hvis man ikke kan ta seg jobb, ikke kan snakke med fremmede, ikke alltid kan gå på butikken alene og vil ha store problemer med å følge opp fritidsinteresser bør man ikke få barn. Det sier jeg som sliter med alt sammen, unntatt en deltidsjobb der jeg slipper å omgås folk noe særlig. Om man bare har enkelte sære trekk som ikke hindrer en i å fungere brukbart er det neppe noe hinder.

Jeg synes ikke man bør gamble på at barnet og forpliktelser det å ha barn medfører i seg selv kan være noen medisin. Det er voldsomt uheldig, og sjansen for at det ikke fungerer er nødt til å være langt større enn sjansen for at barn plutselig løser opp. Om det bare hadde handlet om innstilling hadde man i hvert fall merket noe bedring bare man ble eldre og mer voksen, voksen eller ei.

Må forresten gi deg honnør for at du virker ansvarlig og reflektert og ikke bare hopper ukritisk i det

Anonymous poster hash: 51d89...a2b

[AnonymBruker]

Mamma er nok en av dem som dessverre ikke burde fått barn. Barndommen min var preget av mamma sin sykdom og store deler av barndommen var hverdagen min å passe på meg selv og yngre søsken, ta vare på mamma, lage mat, handle, sørge for at alle gjorde lekser og kom seg på skole og i barnehage, vaske klær, trøste mamma og å trøste søsken når mamma var sint og ustabil. Jeg ringte legevakt ved selvmordsforsøkene og jeg gjorde alt. I dag er jeg verge for to av de yngste (15 år og 17 år).

Nå hadde vi også en ubrukelig far som dro da samlivet med mamma ble for tøft.

Jeg har, på tross av alt, klart meg bra. Studerer på universitet og har ting på stell. Har liten kontakt med mamma i dag.

Min historie sier ikke at alle psykisk syke er dårlige foreldre, men det er noen ekstra utfordringer.

Anonymous poster hash: cfa08...044

[Gjest]

I et slikt tilfelle, nei! Man må minst være så oppegående at man kan ta del i barnets liv. Hadde et par i klassen min hvor mor aldri var mred pga sykdom, og den dag i dag husker jeg hvordan de slet ved avslutninger, fremføringer o.s.v for mor var aldri der, og det tærte veldig på barna. I dag vet jeg en av de har brutt kontakten med mor helt, hun døde for litt siden og barnet kom ikke i begravelse og har heller ikke besøk graven. Det andre barnet har bare sporadisk kontakt med mor og har sluttet å hjelpe henne hvis hun spør om det.

[Cata]

Nei, jeg beklager, men når angsten er såpass invalidiserende som det du beskriver, så tror jeg ikke det er noen god idé å få barn. I min familie har "nerveproblemer" omtrent gått i arv i flere generasjoner, så selv om det ikke nødvendigvis er arvelig fysisk sett, så virker det som om historien gjentar seg.

Selv om ønsket om barn er sterkt og du har et godt nettverk rundt deg, så vil barnet merke at "det er noe rart med mamma, hun er ikke som de andre mammaene". Det kan gå helt greit og barnet aksepterer at det er slik det er hos dere, eller det kan gå galt i den forstand at barnet begynner å ta ansvar for deg "jeg må ikke plage mamma sånn at hun blir sykere". Det siste er ikke bra, verken for deg eller barnet.

Men som sagt, mye avhenger også av nettverket dere har rundt dere. Hvis det bare er du og mannen så risikerer du at han etterhvert går lei av at alt faller på ham, for du ikke klarer delta. Slike situasjoner sliter på alle forhold. Har dere et godt nettverk rundt dere i form av trygge og stabile søsken, besteforeldre, venner osv. så er forholdene bedre, for da vil barnet uansett ha mange trygge og stabile voksenpersoner rundt seg, selv om du er i en dårlig periode.

Men ikke sats på at barnet vil gjøre deg friskere. Det er en alt for stor sjanse å ta.

[Sophia]

Jeg synes også det er en dårlig ide. I tillegg til at, slik som situasjonen er i dag, du ikke vil kunne gi barnet det den trenger, er det også risiko for at barnet vil slite med det samme senere..

Jeg ville ventet noen år. Du har nettopp begynt i behandling? Se an hvordan denne virker, du er fortsatt ung

[AnonymBruker]

Før noen får panikk:

NEI - jeg har ikke som mening at folk som har psykologiske lidelser ikke skal få barn. Jeg spør pga. jeg selv sliter en del med angst og depresjon, og nå har begynt å tenke seriøst på barn.

Problemet er at jeg, som sagt, sliter en del psykisk. Jeg har gjort det siden tidlig tenårene, og opp til nå (er 22 år). Jeg har alltid hatt veldig lyst på barn, men har pga. diverse ting ikke fått ordentlig tid til å tenke over det. Nå har jeg derimot møtt en fantastisk fyr, og vi har begge veldig lyst på barn - gjerne innen et par år.

MEN, jeg har alltid sagt at jeg vil være helt frisk før jeg får barn. Og det kan ta mange, mange år før jeg blir helt frisk. Kanskje blir jeg aldri helt frisk! Og det blir bare ikke mulig for oss å vente så lenge.

Derfor er jeg interessert i å høre meningene deres. Tror dere det er lurt at noen får barn selv om de sliter psykisk? Selv om de, som meg, ikke har mulighet til å få seg jobb, snakke med fremmede og av og til sliter med å gå på butikken alene? Kanskje ikke klarer å bli med på foreldremøter, fotballkamper eller juleavslutninger på skolen? Barnefaren vil selvsagt være ved min side, og om det ikke er noe jeg klarer så kan sikkert han gjøre det istedet, men det er jo ikke helt ideelt.

Og selvsagt kan det jo hende jeg blir bedre innen jeg får barn (har begynt med behandling), men har tenkt veldig mye på dette i det siste, og jeg lurer fælt på om dette er noe som absolutt ikke anbefales, eller om det går bra. På mange måter føler jeg at å få barn ville hjelpe meg en masse. Da blir jeg nødt til å putte meg selv til side, og sette barnet først. Kanskje blir jeg frisk takket være barnet, som plutselig gir meg en veldig god grunn til å stå opp om morgenen og jeg får en mulighet til å gi barnet mitt den barndommen jeg alltid ønsket meg.

Ble litt langt, men hadde satt ekstremt stor pris på om noen kunne tatt et par minutter å hjulpet meg litt. Eller iallefall fortelle meg din mening. Ble livet ditt tyngre eller lysere etter at du fikk barn? Noen som har vært i min situasjon? Kan noen i min situasjon bli en god mor?

Nei, nei nei nei og nei nei nei nei.

Du får ikke en unge fordi du tror det vil gi deg en grunn til å stå opp på morningen!

Du går til behandling, gir DEG SELV en grunn til å stå opp om morningen FØR du får deg barn.

Deg først, vær i det minste 99% sikker at behandlingen funker som den skal, og dette over en period på hvertfall noen år før du i det heletatt vurderer å bli mor.

Min mor var depressiv, ganske lik deg, og jeg skulle ønske hun ikke hadde satt meg til verden før hun hadde fikset seg selv først. For det var hardt både for meg og min far. Og jeg er ganske bitter på henne for det.

Anonymous poster hash: 30ec7...a3f

[Gjest Vevila]

Da jeg leste overskriften tenkte jeg med en gang; Så klart går det an! Men når det er så pass invalidiserende det er så tenker jeg nok ikke at det er lurt. Det er ikke alltid barnefar kan være med, ut på ting må man allikevel. Du bør nok vente til du har fått litt mer kontroll over det du sliter med før du tenker på barn

Jeg har selv en unnvikende pf, et par angst diagnoser og depresjon som kommer og går, men jeg klarer å fungere veldig godt daglig allikevel. Sønnen min er det beste som har skjedd meg, og jeg har ikke hatt en depressiv episode etter han var født. Hadde jeg derimot ikke kunne kommet meg ut alene med ham hadde jeg slitt veldig, ettersom han krevde flere kontroller både på sykehus og hos hs når pappaen var på jobb. Du trenger ikke å bli frisk for å få barn, men at du klarer å håndtere symptomene dine og fungere slik at barnet ikke blir skadelidende, er viktig. Du kan nok bli ganske så mye bedre på bare et par år med hard jobbing.

[PaperFlower]

Tusen takk for svar, jeg setter veldig stor pris på det.

Jeg synes det å sette barn til verden er såppass viktig at det er noe jeg vil tenke nøye gjennom, i flere år, før jeg faktisk gjør det. Så det er fint å få snakket om det med dere, og høre deres meninger.

-----
Men jeg ser nå at det kanskje er noe jeg skrev som kanskje kan misforstås. Vet ikke om det vil forandre situasjonen så veldig, men for ordens skyld:
Når jeg skrev " Selv om de, som meg, ikke har mulighet til å få seg jobb, snakke med fremmede og av og til sliter med å gå på butikken alene? Kanskje ikke klarer å bli med på foreldremøter, fotballkamper eller juleavslutninger på skolen?"

Da mente jeg ikke hver gang, og i hver situasjon. Bare nå og da, når jeg har mine dårlige dager(kanskje en gang i uka, i snitt?) og gjør hva som helst for å slippe å gå ut av huset eller gå på et møte/butikken alene. Men om det er snakk om noe ekstremt viktig, f.eks. at barnet mitt har blitt syk eller at det ikke er noen andre som kan ta min plass, så hadde jeg nok klart å komme meg opp og ut for å hjelpe h*n fortest mulig. Barnet kommer til å bety alt for meg, så når det virkelig gjelder så hadde det ikke stoppet meg.

Kan også nevne at jeg har en veldig nær og veldig stabil/jordnær bror som kommer til å bo i huset ved siden av, så uansett så kommer eventuelle barn til å ha en fantastisk onkel å se opp til som vi helt sikkert kommer til å tilbringe mye tid sammen med.

[AnonymBruker]

nei. om man ikke kan jobbe, være inkluderende i samfunnet eller fungere normalt hver dag, da bør man ikke få barn.

Å være trygdet går i arv! psykiske problemer blir ikke bedre ved å få barn, det er utfordrende og slitsomt. Om du får ett barn med kolikk eller andre utfordringer og du er sliten, hvordan går det om du "dukker under:? samlivsbrudd? osv osv. det er ikke rosenrødt eller enkelt å bli foreldre for første gang når livet ikke er tilpasset det....!

Anonymous poster hash: 286a2...c10

[AnonymBruker]

jeg vokste opp med en psykisk syk mor og selv om det var normalen for meg, så har jeg i voksen alder skjønt at det er mange utfordringer jeg hadde i barndommen som andre ikke har hatt og som har preget meg enormt i voksen alder

Å få barn for å fikse sin egen psyke eller for å ha noe å gjøre hvis man ikke takler arbeidsliv/skolegang er veldig feil overfor barnet,

Anonymous poster hash: c2c31...f94

[AnonymBruker]

nei. om man ikke kan jobbe, være inkluderende i samfunnet eller fungere normalt hver dag, da bør man ikke få barn.

Å være trygdet går i arv! psykiske problemer blir ikke bedre ved å få barn, det er utfordrende og slitsomt. Om du får ett barn med kolikk eller andre utfordringer og du er sliten, hvordan går det om du "dukker under:? samlivsbrudd? osv osv. det er ikke rosenrødt eller enkelt å bli foreldre for første gang når livet ikke er tilpasset det....!

Anonymous poster hash: 286a2...c10

Her drar du alle under en kam. Folk kan være trygdet av uendelige årsaker. Ulykker feks. Mener du da at dersom man har vært høytfungerende, havner i en ulykke som gjør at man mister arbeidsevnen og dermed blir trygdet, så skal man ikke få barn? Hva da med de som er høytfungerende, havner i en ulykke som gjør at de mister arbeidsevnen, som allerede har barn, og dermed blir trygdet? Skal De få barna fratatt da? Eller er det slik at dersom man havner i en ulykke før man har kommet i en livssituasjon hvor man allerede har barn, så skal man ikke få barn? Da skal man både ha mistet arbeidsevnen OG bli nektet familieliv?

Anonymous poster hash: 31723...c77

[miramis]

Spørs litt. Hvis det er et "mildt" men veldig langvarende problem, kan det gå. Er det derimot ganske alvorlig burde man virkelig få hjelp før man begynner å prøve.

Har selv noen venner som vokste opp med alenemor med psykiske problemer, og det sliter de fortsatt med.

[Gjest Whitestripes]

Jeg har jobbet i barnehage i mange år, og selvfølgelig kommer man da borti barn og familier hvor den ene foreldren er psykisk syk. Det jeg har sett, og som gjør meg mest betenkt, er at mange av disse barna sliter med tilknytning og engstelse. Noen har slett ingen barndom, men er den voksne hjemme i en alder av 3 år. De føler de ikke kan leke og nyte barnehagelivet, for de skulle helst vært hjemme og passet på mamma.

Noen snakker stygt og nedsettende om seg selv, for det har de hørt mamma gjøre. Noen er alt for selvstendige og klarer ALT selv, til tross for at en ser de ikke gjør det, men det er det de er vant til. Jevnt over er mange barn av psykisk syke foreldre mer utrygge, har tilknytningsvansker og emosjonelle vansker ganske tidlig.

Så får man vurdere om dette er noe man ønsker for barnet sitt...

Selv om man har tanker om at man skal klare det og det, at man har nettverk og at man ikke ser seg selv objektivt, så er det forskjell på teori og praksis.

[Gjest Celine*]

For det første har du ingen garantier for at du og barnefaren holder sammen i gode og onde dager, hva om det blir slutt om noen år og du må ha ansvar for barnet alene, iallfall deler av tiden? For det andre, svangerskap og barselstid er tøft. Jeg har ei venninne som slet med spiseforstyrrelser i mange år, men hadde blitt stabil før hun ble gravid, hun er både spiseforstyrret og sliter med dyp fødselsdepresjon. Tenk om barnet har kolikk, blir syk - lista er lang, da kan du ikke ha dager hvor du ikke orker å gjøre noe.

At du ikke klarer å komme ut i jobb og har så hemmende sosial angst at du tidvis ikke kan gå ut, er også noe du bør tenke godt over. Samme hvordan du vrir og vender på det, vil barnet kjenne på kroppen at mamma ikke er som alle andre.

[AnonymBruker]

Et barn fortjener å få topp oppfølging fra dag en, det være seg i barndommen og ungdommen og også som ung voksen ved behov.

Det krever alt å få barn, se deg rundt og tenk på alle "friske" folk som får barn og som fortsatt ikke deltar i livet på den måten som et barn har behov for. Synes du det er bra? Mange mennesker som ikke klarer å håndtere foreldrerollen og du vil da være i den kategorien i mine øyne.

Barnets behov kommer først og trenger oppegående foreldre, ikke nødvendigvis fysisk friske, men sosiale og "klare" i hodet til enhver tid på døgnet i alle år!

Harde fakta, men takk for at du selv ser problemet og skjønner hva vi mener når vi skriver så rått og brutalt til deg. Ønsker deg all mulig lykke videre, og det kan godt være at du vil bli helt frisk igjen også. Men god hjelp og tiden med deg, kan ditt ønske faktisk bli oppfylt til slutt!

Anonymous poster hash: c9fac...336

[AnonymBruker]

Nei, nei, nei, nei! Først må du få kontroll på angsten din. Om forholdet ditt ryker må du være 100% sikker at du til enhver tid makter å gå på butikken, delta på familiemøter, foreldresamtaler o.l til en hver tid. Hva om du er alene og ikke har mat i skapet endag, eller ungen må til legen og bilen din ryker så du må ta buss? Når du får barn blir du tvunget til å være sosial og utfordre komfortgrensene dine veldig ofte, da kan du ikke ha "dårlige dager" uten at det går ut over barnet ditt. Du burde ikke få barn før du vet med 100% sikkerhet at du kan la barnets behov gå først uansett din dagsform.

Anonymous poster hash: a9f55...7eb

[AnonymBruker]

Nei, det er egoistisk, stakkars unge. Når du ikke orker å dra ut ræva på butikken er det vel ikke sikkert du klarer å mate den engang.

Anonymous poster hash: 2de16...939

[Suss81]

TS, ved behandling og stor innsats fra deg er det mulig å bli frisk av sosial angst. Jeg var ekstremt hemmet av det i en årrekke før jeg tok meg selv i nakken og søkte hjelp. Det er nesten 10 år siden nå, men med mye hard jobbing er jeg på det punktet at angsten er borte. Jeg utfordret min egen komfort sone så til de grader under behandlingen at jeg i perioder hadde daglige anfall av panikkangst, men jeg ga ikke opp. Nå er jeg på det punktet at jeg ser på meg selv som 99,99% frisk. Det eneste jeg merker nå er små forbigående blaff av usikkerhet i sosiale situasjoner ett par tre ganger i året. Det ville aldri falt meg inn å få barn på den tiden hvor jeg var så avhengig av dagsformen at jeg måtte se den ann før jeg kunne bestemme meg for om jeg kom til å handle middag den dagen.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du burde få barn når du er så langt nede. Vent heller til du har blitt bedre. Det er ikke bra for barn å vokse opp med psykisk sykdom hos en eller begge foreldrene.

Anonymous poster hash: cf605...5cf